hovednavigasjon

Emner 

Arbeidsmarkedet i tall og fakta

En oversikt over det norske arbeidsmarkedets egenskaper, styrker og svakheter.

Det norske arbeidsmarkedet har enkelte særtrekk. Målt mot mange andre land kan vi blant annet skryte av følgende:

  • Mange er i jobb: høy sysselsetting og bred yrkesdeltakelse, også blant kvinner.
  • Gjennomgående lav arbeidsledighet målt mot mange andre europeiske land
  • Sterk organisering: fagorganisering, partssamarbeid, politisk koordinering og regulering/tilrettelegging)
  • Høyt lønnsnivå og høy produktivitet
  • Mange er høyt utdannet

Negative trekk som det gjerne pekes på er:

  • Høyt sykefravær
  • En stor andel i arbeidsdyktig alder som er avhengig av offentlig trygd på mer eller mindre varig basis. Deriblant et økende antall unge.

Problemer i arbeidsmarkedet og velferdssystemet kan bli særlig akutt når den såkalte eldrebølgen slår inn for fullt. Dette handler om at andelen pensjonister (som medfører pensjonskostnader for virksomheter og staten) øker målt mot andelen yrkesaktive (som bidrar med offentlige inntekter gjennom skatter, avgifter og lignende).

Også arbeidsinnvandringen, som skjøt voldsom fart etter 2004, har vært omstridt, siden det gjerne knyttes til et økende antall tilfeller av sosial dumping, konkurransevridning og lavlønnspress.

* * *

1. Hvor mange er i jobb – og ikke?

For utvidet artikkel med definisjoner og forklaringer: Sysselsetting og arbeidsledighet i Norge

Et sentralt mål for myndighetene er å sikre at flest mulig er i jobb. Hvorvidt man klarer dette kan måles på flere måter.

Vi skal her se på tre ulike spørsmål som henger tett sammen (lenker for snarvei):

  1. Hvor mange kan jobbe?  (arbeidsstyrke)
  2. Hvor mange jobber?  (sysselsetting)
  3. Hvor jobber folk?  (næringer)
  4. Hvor mange hindres i å jobbe?  (arbeidsledighet)?

En vanlig formel for å vise sammenhengen mellom dem er: Arbeidsstyrken = sysselsatte + arbeidsledige.

* * *

1.1. Arbeidsstyrken: Krympende styrke

Våren 2017 ble rundt 70 prosent av den norske befolkningen regnet for å være i arbeidsstyrken. Andelen er 2 prosentpoeng lavere enn for ti år siden, da den var i ferd med å klatre opp mot en topp på 74 prosent. Økt levealder og dermed flere pensjonister er en sentral årsak til utviklingen.

En større andel menn enn kvinner regnes for å være i arbeidsstyrken, men denne forskjellen har skrumpet kraftig inn siden 2006.

NB: Merk at dette er høye og relativt stabile tall fra ett år til et annet. Figuren viser derfor et utsnitt fra 66 til 80 prosent.

Arbeidsstyrken i % av befolkningen (15–74 år)
2006–2017. Sesongjustert.
Utsnitt 66–80 prosent.
(Klikk på figurene for forstørring)

Kilde, SSB (AKU): Tabell 08931

 
 

* * *

1.2. Sysselsettingen: Økende i antall, mindre i andel

Eksempelet over er da heller ikke tilfeldig. Som følgende to figurer viser, har andelen sysselsatte i Norge (figur 1) sunket fra 2006 til 2017, riktignok via et toppunkt før finanskrisa i 2008. Samtidig har antallet sysselsatte økt med over 200 000 personer (figur 2).

Dette kan kanskje framstå som ulogisk, men skyldes altså at befolkningsveksten har vært kraftigere enn veksten i sysselsatte.

Etter et toppunkt i 2015 og fram til sommeren 2017 dalte antallet sysselsatte begynt å dale noe. Merk at andelen sysselsatte måles ut fra befolkningen (i et bestemt alderssegment), ikke som andel av arbeidsstyrken.

Vi vil også her foreta et utsnitt (64–80 prosent) grunnet høye tall med relativt små svingninger.

%-andelen sysselsatte i befolkningen (15–74 år)
Juli 2006 til juli 2017. Trend.
Utsnitt, 64–80 prosent

 

Antallet sysselsatte i Norge (15–74 år)
Juli 2006 til juli 2017. Trend.

Kilde, begge tabeller: SSBs (AKU): Tabell 08931

En ekstern faktor som har påvirket sysselsetting og tilgangen til arbeidskraft det siste tiåret – iallfall i enkelte bransjer og yrker – er den rekordhøye arbeidsinnvandringen, særlig fra Øst-Europa. En oversikt over denne utviklingen kan du lese mer om i artikkelen: «Arbeidsinnvandring i tall».

* * *

1.3. Sysselsatt – i hvilke næringer?

Offentlig sektor står for noe under en tredjedel av alle sysselsatte i Norge, ifølge en sammensetting av SSB-tall presentert på KommuneProfilen.no.

Ved inngangen til 2017 jobbet rundt 850 000 i en virksomhet underlagt staten, fylkeskommunene eller kommunene (31,8 prosent). Privat sektorer besto på sin side av 1 800 000 sysselsatte.

Bransjer/næringer kan deles opp og sorteres på mange måter. Vi tar her utgangspunkt i Statistisk Sentralbyrås standard (SN2007) med de 10 største av totalt 37 ulike næringer.

Kvinneandelen er tatt med for å vise at det norske arbeidsmarkedet er relativt kjønnsdelt.

Antallet sysselsatte per næring (registertall)
15–74 år, 4. kvartal 2016

# Næring Antall
sysselsatte
Kvinne-
andel
1 Helse- og sosialtjenester 548 000 80
2 Undervisning 219 000 67
3 Bygge- og anleggsvirksomhet 214 000 9
4 Detaljhandel, unntatt med motorvogner 207 000 65
5 Off.adm., forsvar, sosialforsikring 190 000 50
6 Faglig, vitenskapelig og teknisk tjenesteyting; 155 000 42
7 Forretningsmessig tjenesteyting 119 000 40
8 Agentur- og engroshandel, unntatt med motorvogner 104 000 28
9 Informasjon og kommunikasjon 99 000 25
10 Kultur, underholdning og fritid 58 000 52
Hele lista: Hvor mange jobber i den enkelte næring?

Kilde: SSB: Tabell: 11154

 

* * *

1.4. Arbeidsledigheten: 2006–2017 – dobbelt sprang fra bunn til topp

Fra 2006 fram til 2015 holdt arbeidsledigheten seg under 4 prosent av arbeidsstyrken, ifølge SSBs sesongjusterte AKU-tall. På nyåret 2008 var den helt nede under 2,5 prosent.

Både finanskrisa og oljekrisa kan avleses i statistikken, ved at ledigheten har bykset oppover under disse tøffe tidene. Sistnevnte krise ledet til at ledigheten gikk helt opp mot 5 prosent i juli 2015, før den siden falt igjen. Utover høsten 2017 er trenden fallende.

Menn har som regel en høyere ledighetsfrekvens enn kvinner, og disse forskjellene kan øke raskt (som i 2010 og 2016).

(Merk at denne prosentandelen er målt ut fra arbeidsstyrken, ikke befolkningen som de øvrige figurene.)

Arbeidsledige, AKU (15–74 år).
Juli 2006 til juli 2017. Trend.
%-andel av arbeidsstyrken (farge-linjer) og antall (grått felt)

Full artikkel: Sysselsetting og arbeidsledighet i Norge 


* * *
* * *

2. Hva kjennetegner de norske arbeidstakerne?

2.1. Organisering: partene bak roret

De nordiske landene er med noen få unntak de eneste landene i verden der fagorganisering er mer en norm enn unntak blant arbeidstakerne. Også på arbeidsgiversiden er organisering svært utbredt.

Dette er både en årsak til – og en forutsetning for – at disse organisasjonene («partene i arbeidslivet») har stor frihet til – og mye ansvar for – å forme arbeidsmarkedet. Lønnsutviklingen, styrt gjennom tariffavtaler, er et viktig eksempel her. I andre land er det gjerne mer opp til politikerne å vedta for eksempel minstelønninger.

Omfanget av samarbeidet og forhandlingene disse partene i arbeidslivet står for regnes som sentralt for det vi kaller den nordiske modellen.

Dalende arbeidstakere, oppadstigende arbeidsgivere

Blant arbeidstakerne i Norge ble imidlertid nylig en symbolsk grense nådd, da under halvparten av de sysselsatte var medlem av en fagforening.

Like fullt har denne andelen vært relativt stabil og voksende målt etter antall medlemmer, selv om den altså ikke har klart å holde tritt med veksten i antallet sysselsatte som har funnet sted i nyere tid.

Fagforeningene er i sin tur gjerne med i en større organisasjon (fagforbund/hovedsammenslutninger). Selv om LO er klart størst i Norge, finnes det også en rekke andre hovedsammenslutninger eller frittstående fagforbund. Dette har vært et skiftende landskap med sammenslåinger, nyopprettelser og organisatoriske forflytninger av hele medlemsmasser.

Organisasjonsgrad blant norske arbeidstakere
Etter hovedorganisasjon, 1972–2016. Prosent.

Tariffavtalene dekker imidlertid en større andel av arbeidstakerne enn dem som er organiserte.

Arbeidsgiverne står sterkere enn arbeidstakerne, målt etter hvor arbeidstakere som jobber i en virksomhet som er medlem i en arbeidsgiverforening. I privat sektor utgjorde denne andelen rundt 65 prosent i 2014.

I de øvrige nordiske landene er andelen organiserte arbeidstakere høyere enn i Norge. Dette blir gjerne forklart med fagforeningenes rolle i systemet for ledighetstrygd (dagpenger). En oversikt over organisasjonsgraden i utvalgte europeiske land finner du i denne artikkelen: Organisasjonsgrad i Norge og Europa

Andre relevante tema-sider her på Arbeidslivet.no:

* * *

 2.2 Lønn og lønnsutvikling: Esende norske lønningsposer i de aller fleste år

For de aller fleste nordmenn som har jobbet de siste 50 årene har det vært gode tider. Lønningene har i det store og hele økt mer enn inflasjonen/konsumprisindeksen. Vi har altså – med enkelte unntak – opplevd en gjennomgående reallønnsvekst – altså økt vår kjøpekraft.

Vi skal vise dette med tre figurer som alle beskriver det samme:

  1. Utviklingen i nominell lønn og konsumprisindeksen 1900–2015
  2. Utviklingen i reallønn/kjøpekraft i et historisk perspektiv (1900–2015)
  3. Utviklingen i reallønn i nyere tid (1970–2015)

Den første figuren viser hvordan lønn og priser har utviklet seg helt siden 1900. Som du vil se, kan de svinge voldsomt. Særlig krig og økonomiske kriser vil forklare mange av de største utslagene.

Den første figuren viser ikke reallønnsveksten direkte, men derimot de to tallene som styrer denne. Årene der veksten i årslønna ligger høyt over konsumprisveksten, vil man altså kunne lese seg til at det var en høy reallønnsoppgang (positiv vekst). Dersom det forholder seg motsatt har man en reallønnsnedgang (negativ vekst).

Merk at alle de tre figurene viser årlig prosentvis vekst – endring fra ett år til et annet. Skulle man vist den totale reallønnsveksten fra året 1900 til året 2015 (såkalt kumulativ vekst) vil kurvene raskt ha gått i taket. Her vil derimot for eksempel året 2015 vise prosentvis endring fra året 2014 – og så videre.

Figur 1: Utviklingen innen årlig konsumpris (rød) og gjennomsnittlig årslønn (blå) i Norge fra 1900 til 2015. Prosent.

(klikk på bildet for forstørret versjon)

Figuren over vitner om at både nominell lønn og konsumprisen i stor grad vil utvikle seg etter samme mønster. Stiger prisene, vil man jo gjerne kreve mer i lønn for å opprettholde levestandarden, enten det samme eller kommende år. Utviklingen i reallønn blir dermed i de fleste tilfeller ikke fullt så dramatisk som det kan se ut som.

Alt dette skal vi få klarere fram i den neste figuren. Her ser vi hva en gjennomsnittlig ansatt vil ha å rutte med av kjøpekraft. Reallønna regnes altså ut gjennom «årslønnsvekst minus konsumprisvekst».

Figur 2: Årlig reallønnsvekst fra 1900 til 2015. Prosent.

(klikk for forstørrelse)

Enkelte år fant en kraft vekst sted (for eksempel 1918, 1920, 1945–48), men dette har gjerne sammenheng med kraftig nedgang i foregående år. De to verdenskrigene spilte selvsagt inn i de mest ustabile årene.

Ser vi på etterkrigstiden, var særlig 60- og 70-tallet preget av en relativt jevn vekst, etterfulgt av et urolig og «svakt» 80-tall. Gjennomsnittsnordmannen har derimot ikke opplevd et eneste år med reallønnsnedgang fra og med 1990. Her er like fullt veksten lavere enn foregående «gode» tiår. Pilen peker da også nedover: Oljekrise-året 2015 ender bare så vidt over 0.

Vi kan like godt koste på oss å vise dette tydeligere fram i en egen figur over de siste 45 årene:

Figur 3. Årlig reallønnsvekst 1970–2015. Prosent.

Alle tre figurer er basert på tall fra professor Ragnar Nymoen ved Senter for lønnsdannelse / Samfunnsøkonomisk analyse.

For en grundigere gjennomgang av lønnsutviklingen, kan du blant annet lese hans artikkel: «Between Institutions and Global Forces: Norwegian Wage Formation Since Industrialisation» (PDF-format).

Tallene over er et gjennomsnitt av alle lønnstakere. Det sier selvsagt ikke noe om hvor godt spredt lønnsutviklingen er. I Norge har vi tradisjonelt hatt svært jevn distribusjon av velstand, enten gjennom at det er små forskjeller i inntekter mellom folk eller at staten bidrar til omfordeling – at penger flyttes «fra de rikeste til de fattigste» gjennom systemet for skatter, avgifter og velferdsordninger.

Likevel har forskjellene begynt å øke i nyere tid. Les mer: De lavest lønte sakker akterut

Andre relevante tema-sider her på Arbeidslivet.no: 

* * *

2.3. Produktivitet: Lite vekst siden 2005

Å måle produktivitet kan gjøres på mange måter. Statistisk Sentralbyrå benytter seg blant annet av «Produksjon per utførte timeverk». Her beregnes hvorvidt man klarer å produsere mer i løpet av en time på jobb fra det ene året til det andre – altså om man har en produktivitetsøkning eller -nedgang.

Som man ser, har denne veksten dabbet av i Norge målt mot særlig 70- og 90-tallet. Den økonomiske situasjonen har like fullt mye å si. De to «røde» periodene – da produktiviteten per arbeidstid faktisk ble lavere – var preget av økonomiske kriser, nærmere bestemt finanskrisa og oljekrisa.

Produksjon per utførte timeverk.
Prosentvis endring fra året før. Faste priser.

 

Datakilde: Statistisk Sentralbyrå

2.4. Utdanning: Stup i grunnskole-gruppen

De siste 100 år har det skjedd radikale endringer i arbeidsmarkedet når det gjelder andelen nordmenn med utdanning. Dette har skjedd i en vekselvirkning med nye jobber som krever mer kunnskap.

Historisk sett har særlig effektiviseringen av landbruket bidratt til at en større del av befolkningen kan bruke tid på å utdanne seg og/eller søke andre typer arbeid.

I dag er har den største gruppen i befolkningen videregående skole som øverste nivå (40 prosent). Høyere utdanning, om man slår dem sammen, er imidlertid nest største gruppe (1 av 3).

Dette er en forholdsvis ny situasjon. Ser man lenger tilbake i tid, til 1980, var kun 1 av 9 høyt utdannet. Andelen med kun grunnskole har derimot blitt nær halvert, fra rundt halvparten av den voksne befolkningen til en fjerdedel.

Figuren under viser fordelingen mellom de fire mest sentrale kategoriene fram til og med 2015, før fagskole ble introdusert som en egen SSB-kategori.

Utdanningsnivå blant nordmenn over 16 år.
1980–2015. Prosent.

Kilde: Statistisk Sentralbyrå, tabell 08921

* * *

2.5. Sykefraværet:Pendler mellom 3 og 4 prosent

SSB beregner sykefraværsandelen som «tapte dagsverk på grunn av egen sykdom (sykefraværsdagsverk) i prosent av avtalte dagsverk».

Forenklet sagt, men utgangspunkt i tallene nedenfor, kan man altså si at 3 av 100 arbeidstakere var syke på en gjennomsnittlig dag i 2016.

Her vil man også se at kvinner i snitt har langt høyere sykefravær enn menn.

Sykefravær (AKU)
1972–2016. Etter kjønn (fra og med 1978).