Menneske mot roboter: Hva kan vi vente oss? - Arbeidslivet.no

hovednavigasjon

Emner 

Menneske mot roboter: Hva kan vi vente oss?

Én av tre norske arbeidstakere vil miste jobben til en robot i løpet av de neste to tiårene, blir vi fortalt i media. Tallet er likevel trolig overdrevet. Og Norge er bedre rustet enn mange andre land.
DYSTERT ELLER HÅPEFULLT? Hva kan forskningen fortelle oss om konsekvensene av digitalisering og robotisering i arbeidslivet? Fafo-forsker Johan Røed Steen presenterer her en gjennomgang.
Foto: Colourbox DYSTERT ELLER HÅPEFULLT? Hva kan forskningen fortelle oss om konsekvensene av digitalisering og robotisering i arbeidslivet? Fafo-forsker Johan Røed Steen presenterer her en gjennomgang.

Gjennom historien har mange omfattende endringer i teknologi og økonomiske systemer påvirket og endret arbeidslivets institusjoner.

Endringene har kommet i bølger og med ujevne mellomrom siden før den første industrielle revolusjonen på 1700-tallet. I hovedsak har dette foregått uten å føre til massearbeidsledighet og andre ødeleggende konsekvenser – konsekvenser som det nå advares mot at kan følge de kommende digitaliseringsprosessene i arbeidslivet.

 Denne artikkelen er en lett redigert versjon av kapittel 2 i Fafo-notatet
«Tariffavtalene som virkemiddel i kompetanse- politikken» (nov. 2017)


Industri 4.0 – et unntak?

Teknologi som dampmaskinen, elektrisitet, telekommunikasjon, datamaskinen og internett har likevel medført omfattende omstillingsprosesser og endringer i verdikjeder og produktivitet. Dette har gjort verden «mindre» og mer sammenkoblet.

Samtidig  har organiseringen av arbeidslivet blitt påvirket. Fra 1960-årene har digitalisering blitt assosiert med maskiner som erstatter arbeidskraft, med medfølgende bekymringer for fremmedgjøring, arbeidsledighet og lønnspress.[1] Konsekvensene har historisk sett vært mindre dramatiske.

I forskningen fikk perspektivet om at teknologiske endringer primært fører til etterspørsel etter høykompetent arbeidskraft – dels på bekostning av ufaglærte – større feste. [2]

Mange, også forskere, spår likevel at det vil bli annerledes denne gangen. Ny teknologi med potensial til å endre arbeidslivet har blitt beskrevet blant annet gjennom begreper som digitalisering, robotisering, automatisering, plattformarbeid og industri 4.0. [3]

Det nye i denne utviklingen er dels bredden – i alle sektorer – og dels hastigheten. Profilerte studier har anslått at opp mot halvparten av dagens jobber vil kunne automatiseres vekk.

Rammer 1 av 3 jobber – eller 1 av 10?

Det er likevel grunn til å utvise en viss forsiktighet når det gjelder å tallfeste hvor mange jobber som vil forsvinne i kommende omstillinger. En overraskende høy andel av medieoppslagene om hvor mange som kommer til å miste jobben, bygger på en enkelt rapport fra Oxford-forskerne Carl Frey og Michael Osborne, fra 2013.[4]

Rapporten konkluderer med at 49 prosent av jobbene i USAs arbeidsliv har høy sannsynlighet for å bli erstattet på grunn av digitalisering. Høy sannsynlighet betyr her at det er 70 prosent eller høyere sannsynlighet for at jobben blir automatisert bort i løpet av «et par tiår».

Det tilsvarende anslaget for norsk økonomi, som også har fått en del oppmerksomhet, er 33 prosent.

Denne studien har anvendt samme metode på finske data og på norske data.[5] Metoden som ligger til grunn for begge studiene, bygger enkelt forklart på estimater fra et panel teknologieksperter som har uttalt seg om hvorvidt det er mulig å automatisere en gitt oppgave, sammenstilt med beskrivelser av arbeidsoppgavene i 702 yrker i USA, som til slutt kobles mot sysselsettingsstatistikk.

Metoden har dermed et betydelig innslag av skjønn, på tross av at innslag i media kan gi et annet inntrykk. Metoden har også fått kritikk for å være uegnet til å predikere framtidig sysselsettingsstruktur.[6]

En viktig presisering er at det er arbeidsoppgaver som automatiseres, ikke hele yrker.[7]

I en nyere rapport som tar utgangspunkt i Frey og Osbornes metode for å beregne risikoen for automatisering av jobber i OECD-landene, er denne distinksjonen tatt inn, med det resultat at én av ti norske jobber har høy risiko for å bli automatisert.[8]

Oppdatering, mai 2018: OECD har i en fersk studie forsøkt å anslå risikoen for at jobber automatiseres i 32 ulike industri-land. Her kommer det fram at rundt halvparten av alle jobbene har en høy risiko for å bli «betydelig påvirket» av automatisering, ut fra arbeidsoppgavene de inkluderer. Fordelt på enkeltland skårer imidlertid Norge lavest i risiko, sammen med New Zealand. Kun 6 prosent av jobbene anslås å ligge utsatt til for automatisering. Les mer: Forskning.no: Arbeidsfolk i Norge er minst truet av roboter / OECD-rapporten Automation, skills use and training


Skjerpede krav – og økt polarisering?

En slik endringstakt er ikke helt fremmed i et historisk perspektiv, selv om det like fullt vil påvirke et høyt antall arbeidstakere. Historiske perspektiver viser at teknologiendringer sjelden har medført massearbeidsledighet, og at den raske endringstakten vi ser i enkelte bransjer i dag, ikke er eksepsjonelt høy sammenliknet med andre perioder med rask teknologisk endring.[9]

Endringer i yrkesstrukturen kombinert med nye og høyere kompetansekrav i eksisterende jobber ser likevel ut til å være en utvikling som allerede har begynt, og som vil styrkes. Flere studier har allerede funnet tendenser til økende polarisering på arbeidsmarkedet, der yrker med de høyeste og laveste kompetansekravene opplever vekst.[10]

I forskningslitteraturen er det relativt bred enighet om at vi står foran store omstillinger og rask teknologisk utvikling – i det blant annet World Economic Forum omtaler som den fjerde industrielle revolusjon.

Ny teknologi, ikke minst automatisering som enten benytter eller muliggjøres av datamaskiner og i økende grad «kunstig intelligens», vil kunne gjøre inntog i nesten alle yrker. Og det kan skje på relativt kort tid.

Den selvlærende maskin

Repeterende arbeidsoperasjoner har lenge vært mulig å automatisere, og utviklingen fortsetter. Det kvalitativt nye er utviklingen innen maskinlæring. Dette bygger i økende grad på dyplæringsalgoritmer, og nevrale nettverk, som muliggjør automatisering av mindre rutinepregede kognitive oppgaver i tillegg til de manuelle rutineoppgavene.

Dette innebærer at maskinene kan «lære» på egen hånd, uten detaljert programmering, og kommer stadig nærmere det vi oppfatter som kunstig intelligens.[11]

I tillegg til de manuelle og kognitive rutineoppgavene vil stadig flere tilsynelatende avanserte oppgaver være mulige å automatisere i nær framtid. Eksempler spenner fra bilkjøring og enkel saksbehandling til arbeidsoppgaver innen medisinsk diagnostisering, regnskapsføring, juridiske tjenester, finans og journalistikk.

Det er kanskje heller de «litt kjedeligere» robotene og dataprogrammene som vil bli viktigst for utviklingen i arbeidsmarkedet.

Eksempelvis viser en fersk undersøkelse blant 18 000 danske arbeidstakere at det er langt flere som opplever høy grad av «kontor-automatisering» i form av datamaskiner og -programmer som automatiserer administrasjon, kommunikasjon eller analyse, enn det er arbeidstakere som opplever at arbeidet automatiseres med datastyrte maskiner.

I begge grupper opplever én av fire å ha fått nye arbeidsoppgaver i løpet av det siste året som følge av ny teknologi eller datasystemer.[12]

Norske tillitsvalgte: 4 av 10 bekymret

De raske teknologiske endringene kan føre til usikkerhet når det gjelder egen arbeidssituasjon og hva slags virkninger ny teknologi vil få for arbeidets innhold, behovet for arbeidskraft og framtidig jobbsikkerhet.

I befolkningsundersøkelser der arbeidstakere blir spurt om sin egen jobb, varierer tallene noe, men andelen norske arbeidstakere som selv frykter å miste jobben som følge av teknologiutviklingen, er gjerne ganske lav sammenliknet med de mest pessimistiske advarslene.

Tillitsvalgtes vurderinger viser derimot at det finnes en betydelig usikkerhet rundt virksomhetenes framtidige arbeidskraftbehov.

Som del av LOs tillitsvalgtpanel, har Fafo tidligere gjennomført en spørreundersøkelse som viser at tillitsvalgte er bekymret for at ny teknologi og automatisering vil føre til færre ansatte.

  • Totalt svarte 40 prosent at de tror det vil bli enten vesentlig færre eller noe færre ansatte de nærmeste ti årene.
  • 30 prosent svarte det samme hvis tidshorisonten var to år fram i tid. I dette svarmaterialet var det store forskjeller mellom sektorene.
  • I privat vareproduksjon antok halvparten av de tillitsvalgte at det ville bli færre ansatte over en tiårsperiode, mens tillitsvalgte i statlig og særlig kommunal sektor var vesentlig mindre bekymret.

Tillitsvalgte i LO:
«Hvis du ser to/ti år fram i tid, tror du det på din arbeidsplass vil bli færre eller flere ansatte som følge av ny teknologi og automatisering?»

Samme teknologi – ulik påvirkning

I noen yrker og bransjer vil innføring av ny teknologi kunne medføre dramatiske omstillinger. I verste fall kan raske endringer føre til strukturelt drevet arbeidsledighet, der kompetanse hos nåværende arbeidstakere ikke matcher det nye kompetansebehovet.

For forskningen – og også for partene i arbeidslivet og for myndighetene – kan trolig et sektorperspektiv på teknologiendringer være mer fruktbart enn rene makrotilnærminger med utgangspunkt i at utviklingen treffer «alle» på samme måte.

Både problemer og løsninger vil være ulike i transport og finans, eller blant saksbehandlere i staten og industriarbeidere – selv om det kan være den samme teknologien som ligger til grunn for endringene.

Særlig i bransjer der fagkompetansen er spesifikk og det generelle utdanningsnivået er lavt, kan denne omstillingen blir særlig krevende. Tiltak for kompetanseutvikling og videreutdanning kan bli desto viktigere.

Også i mindre utsatte bransjer kan automatisering og robotisering få store konsekvenser for arbeidsmarkedet. En sentral tese i mye av litteraturen om digitalisering er at teknologien skaper polarisering på arbeidsmarkedet.[13]

Manuelle og kognitive rutinejobber, som gjerne krever mellomlang utdanning, kan bli automatisert bort. Samtidig kan man få økt etterspørsel etter høyt utdannede arbeidstakere med spisskompetanse (særlig innen teknologifag) og flere lavtlønte jobber i servicesektoren, der man ikke klarer å automatisere, men heller ikke stiller særlige krav til utdanning.

Koblet med økt produktivitet i teknologi- og kapitalintensive (gjerne multinasjonale) bedrifter er dette en oppskrift for økende ulikhet. Klare politiske valg og innovative grep i både fordelings- og kompetansepolitikken kan bli en nødvendighet om denne utviklingen skal motvirkes.

Hvordan ligger Norge an?

Vi vil uansett få et arbeidsliv som stiller andre krav enn i dag – til teknologisk kompetanse, til endringsvilje og til etter- og videreutdanning. Ideelt sett kan det møtes med en høyere og bedre utdannet arbeidsstyrke som får andre og mer spennende jobber enn i dag.

Dag Olberg, Johan Røed Steen og Anna Hagen Tønder har skrevet Fafo-notatet Tariffavtalene som virkemiddel i kompetansepolitikken
LESE NOTATET? Digital versjon kan fritt leses på Fafo.no (PDF-format): Til rapportside / Rett til rapporten (PDF).

Norge ser i dag ut til å ligge ganske godt an: Vi har tilgang til utdanning av høy kvalitet og svært kompetent arbeidskraft og kommer ganske høyt opp på internasjonale rangeringer når det gjelder digital konkurransedyktighet.[14] Men vi mangler en del på spesifikk IKT-kompetanse.

Det er også flere trekk ved den norske samarbeidsmodellen som kan være et fortrinn: Norske arbeidstakere opplever stor grad av selvstendighet, mulighet til å tenke selv på jobb og lære på jobben – det kan være egenskaper som blir viktigere når robotene overtar rutinearbeidet.

Det kan også argumenteres for at et sterkt stillingsvern og faste stillinger gir incentiver også til arbeidsgiverne til å utvikle kompetanse internt i bedriftene.

I sin tur kan dette føre til at høyt kompetente arbeidstakere kan komplementere roboter og programvare, i stedet for å bli erstattet.

Nye jobber opp fra asken

Konsekvensene av automatiseringen avhenger i stor grad av hvordan utviklingen møtes med politikk, og av institusjonene vi allerede har.

Partene i arbeidslivet vil være sentrale. Digitalisering og automatisering er ikke bare noe som berører partene, og som disse må forholde seg til. Partene er også aktører og premissleverandører for de politiske prosessene som former og følger av introduksjon av ny teknologi i arbeidslivet.

Utfordringene handler om å sikre både omstillingsevne og arbeidsplasser/jobber. Her inngår nye krav til politiske myndigheter og spørsmål om hvordan partssamarbeid sentralt og lokalt kan bidra til kompetanseutvikling og etter- og videreutdanning.

Norge har også relativt velfungerende ordninger for omskolering, og mange bedrifter har gode interne ordninger for kompetanseutvikling. Men dette ser ut til å bli langt viktigere enn det er i dag, og nye initiativer både fra det offentlige og partene i arbeidslivet kan være nødvendig. En styrking av tariffavtalenes rolle som virkemiddel i kompetansepolitikken er således en mulig strategi.


Noter til artikkelen

[1] Se f.eks. Braverman, H. (1977) Die Arbeit im modernen Produktionsprozess. Frankfurt, New York: Campus-Verlag, og Rifkin, J. (1995). The End of Work: The Decline of the Global Labor Force and the Dawn of the Post-Market Era. New York: Putnam Publishing Group.

[2] Berman, E., Bound, J. & Machin, S. (1998). Implications of Skill-Biased Technological Change: International Evidence. Quarterly Journal of Economics, CXII (1998), 1245–1279; Åberg, R. (2003). Unemployment persistency, over-education and the employment chanc-es of the less educated. Eur. Sociological Rev., 19, 199–216.

[3] Se f.eks. McAfee, A. & Brynjolfsson, E. (2014). The Second Machine Age: Work, Progress and Prosperity in times of brilliant technologies. New York: WW Norton & Co.; Ford, M. (2009). The lights in the tunnel: Automation, accelerating technology and the economy of the future: Acculant Publishing; Frey, C. B. & Berger, T. (2015). Digital Disruption at Work. In SOU 2015:65, Om Sverige i framtiden – en antologi om digitaliseringens möjligheter. Delbetänkande av Digitaliseringskommissionen. Stockholm.

[4] Frey, C. B. & Osborne, M. A. (2013). The Future of Employment: How Susceptible are Jobs to Computerisation? OMS Working Papers, September 18.

[5] Pajarinen, M., P. Rouvinen & Ekeland, A. (2015). Computerization Threatens One-Third of Finnish and Norwegian Employment. https://www.etla.fi/wp-content/uploads/ETLA-Muisto-Brief-34pdf.

[6] Bye, T. & Næsheim, H. (2016). Drivkrefter bak endringer i yrkesstrukturen. Økonomiske analyser, 4/2016, 48–52.

[7] Chui, M., Manyika, J. & Miremadi, M. (2016). Where machines could replace humans—and where they can’t (yet). McKinsey Quarterly, July. Available at: mckinsey.com.

[8] Arntz, M., Gregory, T. & Zierahn, U. (2016). The Risk of Automation for Jobs in OECD Countries: A Comparative Analysis. OECD Social, Employment and Migration Working Papers, No. 189, OECD Publishing, Paris.

[9] Atkinson, R. D. & Wu, J. (2017). False Alarmism: Technological Disruption and the U.S. Labor Market, 1850–2015. ITIF working paper, May 2017.

[10] Autor, D. H., Katz, L. F. & Kearney, M. S. (2006). The Polarization of the U.S. Labor Mar-ket. NBER.; Goos, M., Manning, A. & Salomons, A. (2009). The Polarization of the European Labor Market, American Ec. Rev., 99, 58–63.; Goos, M., Manning, A. & Salomons, A. (2014). Explaining Job Polarization: Routine-Biased Technological Change and Off-shoring, American Ec. Rev., 104(8), 2509–2526; Åberg, R. (2015). Svensk arbetsmarknad mot polarisering efter milennieskiften. Arbetsmarknad & Arbetsliv, 21(4), 8–25.

[11] McAfee, A. & Brynjolfsson, E. (2017). Machine, Platform, Crowd: Harnessing our Digital Future. New York: WW Norton & Co.

[12] Ilsøe, A. & Weber Madsen, L. Digitalisering af arbejdsmarkedet Danskernes erfaring med digital automatisering og digitale platforme. FAOS Forskningsnotat 157.

[13] Se f.eks. Autor, D. H., Katz, L. F. & Kearney, M. S. (2006). The Polarization of the U.S. Labor Market. NBER, og Goos, M., Manning, A. & Salomons, A. (2009). The Polarization of the European Labor Market, American Ec. Rev., 99, 58–63.

[14] EU-kommisjonens DESI-indeks oppsummerer eksempelvis Norges stilling med føl-gende: «Norway is among the most digital countries in Europe in DESI 2017. Norway scores very well in broadband connectivity, internet use, business digitisation and digital public services. Norway is also above average on digital skills» (https://ec.europa.eu/digital-single-market/en/scoreboard/norway)