EU-landenes lønnsdannelse under lupen - Arbeidslivet.no

hovednavigasjon

Emner 

EU-kommisjonen

EU-landenes lønnsdannelse under lupen

EU-kommisjonen tar nå sikte på økt koordinering og kontroll på europeisk nivå over EU-landenes økonomiske politikk. Dette inkluderer også medlemslandenes lønnspolitikk.

Bakgrunn

Europeisk fagbevegelse har i en lengre tid vært svært opptatt av hva EU-kommisjonens forskjellige økonomi og finanspolitiske tiltak og planer kan komme til å bety for lønnsutviklingen, lønnsforhandlinger og partene i arbeidslivets autonomi.

I forbindelse med finanskrisen har EU-kommisjonen lansert flere tiltak og planer som tar sikte på økt koordinering og kontroll på europeisk nivå innenfor det økonomiske og finansielle området. Det overordnede formålet med mange av tiltakene handler om hvordan komme ut av dagens krise og hvordan forhindre fremtidige kriser. Et element som EU-kommisjonen har integrert i flere av dokumentene er økt fokus på utviklingen i lønnskostnader.   

EUs politikk

I flere politikkdokumenter har EU hatt referanser til lønnsutvikling og lønnsdannelse. Blant annet den årlige arbeidsmarkedsanalysen, strategien for en jobbrik tilbakehenting, den årlige vekstanalysen og det europeiske semesteret .

I dokumentet EU kaller det europeiske semesteret, og som er utarbeidet av EU-kommisjonen, fremstilles det hvert år landspesifikke anbefalinger på de aller fleste områder. Som for eksempel utdanning, økonomi, arbeidsliv og så videre. Hensikten er at medlemslandene skal følge disse og rapportere tilbake til kommisjonen på fremdriften. Gjennom en slik øvelse overføres det myndighet til det europeiske nivået på disse områdene.

I det europeiske semesteret har det kommet anbefalinger knyttet til lønnsdannelsen i enkelte land. Blant annet har det blitt foreslått en mer desentralisert lønnsdannelse, anbefalinger om lønnsutviklingen generelt og for offentlig sektor spesielt, samt avvikling av automatisk lønnsindeksering for de land dette gjelder. Det er på den andre siden ikke helt umulig å komme disse anbefalingene til livs. Det ble bevist i 2011 når Sverige ble anbefalt å kutte ut lavlønnstillegg og Belgia ble bedt om å avvikle den automatiske lønnsindekseringen. Både Sverige og Belgia krevde formuleringene fjernet og fikk gjennomslag for det. 

Det er på den andre siden innført en prosedyre for makroøkonomiske ubalanser (Macroeconomic Imbalances Procedure) som gir EU-kommisjonen myndighet til å iverksette økonomiske sanksjoner ovenfor medlemsland som ikke etterlever de pålegg og anbefalinger som er gitt. Denne har så langt ikke blitt tatt i bruk, men er tenkt benyttet i henhold til alle de nye planene som er kommet på plass. Det nasjonale handlingsrommet vil naturlig nok bli minsket, i forhold til politiske planer og tiltak vedtatt på europeisk nivå, når sanksjonsmulighetene som er gitt tas i bruk. 

I forbindelse med den neste årlige vekstanalysen vil EU-kommisjonen ta med analyser av medlemslandenes arbeidsmarkeder i tillegg. 

I 2012 presenterte EU-kommisjonen en strategi for en jobbrik tilbakehenting. I dette dokumentet foreslo kommisjonen en trepartsinstitusjon som skulle drøfte og overvåke lønnsutviklingen i medlemslandene. Som et ledd i oppfølgning av dette inviterte sysselsettingskomiteen  (EMCO) partene i arbeidslivet til å drøfte lønnsutviklingen i Europa den 01. februar 2013. Møtet berørte ikke de nasjonale forhandlingsmodellene, men tre overordnede temaer; 1) lønninger og produktivitet, 2) lønn og sysselsetting og 3) lønn og ulikhet. 

EU-kommisjonen utarbeidet et arbeidsdokument i forkant av EMCO-møtet. Her kommer det frem flere dårlig skjulte meninger om hvordan lønnsdannelsen bør skje. Noe en samlet fagbevegelse har reagert sterkt på. Dokumentet bør nok i første omgang ses på som et diskusjonsnotat og ikke EU-politikk skrevet i stein.

Blant annet sier kommisjonen at ”de vil overvåke effekten av de nasjonale lønnsforhandlingsmodellene, og hvis nødvendig endre de, med respekt for de nasjonale konsultasjons tradisjonene, slik at lønnsutviklingen bedre reflekterer utviklingen i produksjon og sysselsetting”. Kommisjonen foreslår også flere andre tiltak som for eksempel skape en riktig balanse mellom minstelønnsnivå og sysselsetting, modernisere systemene for lønnsforhandlinger, øke fleksibiliteten i lønnsforhandlinger og gjøre det enklere for virksomheter å kreve unntak fra sentrale tariffavtaler, med sikte på en mer lokal lønnsdannelse.

EUs kompetanse

EU har i henhold til EU-traktatens artikkel 152 og 153 nr 5 ikke kompetanse til å vedta politikk på lønnsområdet.

Traktaten om den Europeiske unions funksjonsområde

Artikkel 152:

”Unionen anerkjenner og fremmer partene i arbeidsmarkedets rolle på EU-plan under hensyntagen til de nasjonale systemers forskjelligartede karakter. Den letter dialogen mellom dem og respekterer deres uavhengighet. Sosiale trepartstoppmøter om vekst og sysselsetting bidrar til den sosiale dialogen”.

Artikkel 153 nr 5:

”Bestemmelsene i denne artikkel gjelder ikke for lønnsforhold, organisasjonsrett, streikerett og rett til lockout”.

Sistnevnte artikkel sikter til EUs kompetanse i artikkel 151, og oppramsingen i artikkel 153 nr 1 til 4, hvor EU gis kompetanse til, i henhold til det indre markeds funksjon, å harmonisere sosiale ordninger. Med andre ord er lønnsforhold eksplisitt ekskludert fra EUs kompetanse.

Hva mener fagbevegelsen?

Invitasjonen til møtet 01. februar, arrangert av EMCO, ble mottatt med skepsis fra både fagbevegelse og arbeidsgivere. Tysk fagbevegelse (DGB) valgte og ikke møte. De sendte i stedet et brev til kommisjonen hvor de tok sterk avstand fra EUs initiativ til både møte og ønske om å drøfte lønnsutviklingen generelt. Europeisk fagbevegelse diskuterte også faren for om deltagelse kunne være med på å legitimere EUs rolle i forhold til lønnsspørsmål. Alle med unntak av nevnte DGB deltok på møtet. DGB understreket i brevet at det er ytterst sjeldent de avslår invitasjon til dialog, men at det nå var grunnlag for å gi et særdeles klart signal til EU-kommisjonen.   

Kommisjonen åpnet møtet med å si at møtet ga de sosial partene muligheten til å komme med innspill til de prosessene som nå foregår på europeisk nivå i forhold til økonomisk styring. De understreket også at lønnsutvikling er av felles interesse siden utviklingen på nasjonalt nivå får utslag for hva som skjer på europeisk nivå, og da spesielt for Eurosonen. En samlet fagbevegelse, samt mange arbeidsgiverne, ga klare signaler til EU-kommisjonen om at de skulle holde seg unna den nasjonale lønnsdannelsen. Dette var et område som lå utenfor EUs kompetanse og som tilhører partene i arbeidslivet på nasjonalt nivå.

I tillegg fremførte flere at det ikke var behov enda et nytt forum eller institusjon som skulle drøfte lønnsutvikling i Europa. Dette er et område som kan ivaretas gjennom den allerede eksisterende makroøkonomiske sosiale dialogen. 

LOs representant på EMCO-møtet var Karin Enodd. Hun påpekte i sitt innlegg at finanskrisen også har hatt konsekvenser for likelønnsproblematikken. De mange kutt i offentlige budsjetter har ført til masseoppsigelser og store lønnskutt. Noe som i stor grad har rammet kvinnelige arbeidstakere i offentlig sektor.