hovednavigasjon

Emner 

Inkluderende Arbeidsliv:

Kampen mot mistrivsel og sykefravær

Da sykefraværet bredte om seg på nittitallet, økte også bekymringen blant arbeidslivets parter. Som mottiltak ble begrepet og ordningen «inkluderende arbeidsliv» lansert. I mars 2014 ble en ny avtale undertegnet.
INKLUDERER: IA-avtalen skal blant annet sikre at arbeidstakerne ikke faller helt ut av arbeidslivet som følge av helseplager.
FOTO: Colourbox INKLUDERER: IA-avtalen skal blant annet sikre at arbeidstakerne ikke faller helt ut av arbeidslivet som følge av helseplager.

I oktober 2001 undertegnet Stoltenberg I-regjeringen og partene i arbeidslivet den første intensjonsavtalen om inkluderende arbeidsliv (IA).

Siden har avtalen blitt revidert og fornyet hvert fjerde år. 4. mars 2014 ble avtalen fornyet med virkning ut 2018.

Størrelsen på det gjennomsnittlige sykefraværet er den enkleste og mest brukte faktoren for å måle IA-avtalenes suksess. Dette inkluderer både egen- og legemeldt sykefravær.

I dag er i overkant av halve arbeidsstyrken ansatt i en IA-virksomhet.

Mål og motiver

Formålet med IA-avtalen er å opprettholde en høy aktivitet i arbeidsstyrken ved å hindre at personer av ulike grunner faller ut av – eller aldri kommer seg inn i – arbeidsmarkedet.

Dette skjer blant annet ved at man skreddersyr løsninger som gjør at arbeidstakere med begrenset arbeidsevne også vil kunne bidra på en arbeidsplass. Dermed håper man å begrense antallet personer som havner eller blir stående på ulike trygdeordninger. Dette vil kunne spare samfunnet for store utgifter.

Et annet mål er at arbeidsstyrken totalt sett skal stå lenger i arbeid før den gjennomsnittlige arbeidstaker glir over i pensjonistenes rekker.

På et mindre håndfast nivå, er ett argument også at tiltakene har en verdi i seg selv, ved at de vil ha en god påvirkning på de enkelte arbeidsmiljøene, med en mer inkluderende og tolerant kultur som resultat.

Disse målene er i en viss grad tallfestet. Først og fremst skal det gjennomsnittlige sykefraværet reduseres med 20 prosent sammenlignet med andre kvartal i 2001. Dette innebærer at det samlede nasjonale sykefraværet må ned under 5,6 prosent.

 I tillegg skal tiltakene føre til en statistisk økning i yrkesdeltakelsen blant arbeidstakere med redusert funksjonsevne.

I 2009-avtalen ble også et ytterligere mål tallfestet: Yrkesdeltakelsen blant arbeidstakere over 50 år skulle i gjennomsnitt forlenges med seks måneder målt mot datidens nivå. I 2013-avtalen ble dette hevet til 12 måneder, målt som en «økning sammenlignet med 2009 i gjennomsnittlig periode med yrkesaktivitet (for personer over 50 år)».

Overordnet organisering

Ansvaret for at IA-avtalen fungerer er delt på mange hender. På vegne av regjeringen, står Arbeidsdepartementet for den politiske styringen av avtalen. Det overordnede ansvaret for å følge opp avtalen på et nasjonalt nivå er imidlertid samlet i Arbeidslivs- og pensjonspolitisk råd. Her sitter et utvalg av de involverte parter.

Disse partene er også representert i en arbeidsgruppe – Oppfølgingsgruppe for IA-avtalen – som har en mer detaljert løpende oppfølging og som forbereder drøftinger for rådet.

I tillegg er det nedsatt en egen faggruppe som forholder seg til de mer tekniske og metodiske sidene ved avtalen.

Den norske arbeids- og velferdsforvaltningen (NAV) har oppgaven med direkte å bistå hver enkelt IA-virksomhet.

Opprinnelig var det LO, NHO, YS, HSH, KS, staten ved AAD og Akademikerne som undertegnet avtalen.  Siden har andre parter også meldt seg på.

Partene arrangerer sammen en årlig IA-konferanse.

Samme år ble en ny avtale gjeldende fram til 2018 undertegnet.

Slik fungerer avtalen

Både private og offentlige virksomheter velger selv om de vil inngå en IA-avtale.  Dersom viljen er til stede, inngår virksomheten en samarbeidsavtale med NAV. Begge partene plikter å utpeke en fast kontaktperson.

IA-virksomheter får rett til utvidet bruk av egenmeldinger. De får også tilgang til finansiering av IA-tiltak ved bedriftshelsetjenesten eller ved annen tilrettelegging overfor de ansatte.

Kostnaden fordeles mellom staten og hver enkelt bedrift eller organisasjon, men et sentralt incentiv er at det skal være økonomisk lønnsomt for virksomheten å være målrettet i IA-arbeidet.

IA-virksomheter kan søke om tilretteleggingstilskudd for å dekke utgifter i forbindelse med forebyggende tiltak for å forhindre sykemelding eller for å tilrettelegge ved sykdom.

Gradert sykemelding kan benyttes på ansatte med arbeidsevner opp til 80 prosent. Arbeidstakeren mottar lønn for den reduserte arbeidstiden, mens sykepenger utbetales for den resterende prosentsatsen. Dersom det er mulig, skal alltid denne ordningen være førstevalget.

Et annet tiltak, er NAVs ordning med IA-plasser. Her kan personer få prøve seg i en ny type arbeid eller på en ny arbeidsplass. Arbeidsgiveren mottar en økonomisk kompensasjon for å stille plassen til rådighet.

Historisk bakteppe

Fra midten av 1990-tallet økte sykefraværet sterkt i Norge. Antallet personer på uførepensjon økte også sterkt, samtidig som yrkesdeltakelsen blant personer over 60 år dalte. Beregninger tilsa at problemene ville fortsette å vokse i styrke, og med dem statens utgifter, dersom man ikke iverksatte tiltak.

Bondevik I-regjeringen nedsatte derfor i 1999 et bredt sammensatt utvalg for å se på mulige tiltak. Resultatet skulle legge grunnlaget for signeringen av IA-avtalen to år senere.

I perioden 2001 til 2009 forble det totale sykefraværet så å si uendret, ifølge Statistisk sentralbyrås gjennomgang. Imidlertid økte andelen av langvarig sykefravær i løpet av disse åtte årene. Sykefraværet gikk ned i industrien, men økte mest i hotell- og restaurantbransjen.

Effekten av IA-avtalen har vært omgitt av tidvis heftige diskusjoner og forhandlinger. Fordelingen av utgifter for sykefravær mellom staten, den enkelte arbeidsgiver og arbeidstakeren selv, i form av reduserte ytelser, er en gjenganger i den politiske debatten. 

Forhandlingene om fornying av avtalen har ved enkelte anledninger foregått på overtid. Dette er da også tilfelle for fornyingen av avtalen ved årsskiftet 2013/-14. Arbeids- og sosialminister Robert Eriksson (Frp) varslet da at den forrige IA-avtalen ville bli forlenget fram til en ny avtale var på plass.

Denne ble endelig offentliggjort 4. mars 2014 (NB: PDF) og inneholdt enkelte nye endringer i regelverket.

Evaluering av IA-avtalen

SINTEF evaluerte IA-avtalens nedslagsfelt fra 2001 til 2009. I oppsummeringen ble det påpekt at IA-arbeidet trenger mer målrettet og differensiert arbeid, blant annet overfor ulike sektorer. Hele rapporten eller sammendraget kan du lese på Regjeringen.no.

Det samme gjelder Sintefs evaluering av 2010–2013-avtalen.


Relevante Fafo-rapporter

Under halvparten av funksjonshemmede i yrkesaktiv alder er sysselsatt, og denne andelen har vært stabil i mange år. Å få flere personer med redusert funksjonsevne inn i arbeidslivet har vært ett av delmålene i IA-avtalen, og hvor det har vært lavest måloppnåelse. Rapporten Med NAV på laget?, ser på NAVs rolle i oppfølgingen av unge bevegelseshemmede (Fafo-rapport 2011:24).

En annen Fafo-rapport tar for seg Hjelpemidler og tilrettelegging i arbeidslivet(Fafo-rapport 2009:40).

I hvilken grad det tilrettelegges for ulike grupper arbeidstakere er hovedtema i en rapport kalt Tilrettelegging i arbeidslivet. Rapporten bygger på en undersøkelse blant 6000 arbeidstakere i ulike bransjer og sektorer. Tilrettelegging for langtidssykmeldte, gravide og småbarnsforeldre er mest utbredt, mens det finnes færre muligheter til for eksempel å hjelpe syke eller pleietrengende foreldre (Fafo-rapport 2011:22).