I likhet med en rekke andre land, har de nordiske landene et sterkt behov for å øke yrkesdeltakelsen blant eldre arbeidstakere.
Norge og våre naboland synes imidlertid å stå i en særstilling. Årsaken ligger i den såkalte nordiske modellens vekt på et omfattende velferdstilbud og ved høy yrkesdeltakelse blant kvinner og seniorer, påpeker forskerne innledningsvis i Fafo-rapporten Hvordan øke eldres yrkesdeltakelse? – tiltak for å redusere tidligpensjonering i Sverige, Danmark og Finland.
Lik retning, ulike tiltak
Ifølge rapporten, har den norske arbeidsmarkeds- og velferdspolitikken i stor grad utviklet seg i samme retning som våre tre naboland det siste tiåret.
Dette innebærer:
- økt bruk av økonomiske insentiver som virkemiddel for å få seniorene til å jobbe mer eller lenger
- dreining av økonomisk risiko knyttet til økt levealder og tidligpensjonsbehov fra staten til den enkelte
- skjerpede krav for å bli erklært 100 prosent syk eller ufør
- strømlinjeforming («mainstreaming») av velferdsordningene i aldersnøytral retning
- i tillegg til oppjustering av pensjonsalder, kommer også mål om senket sykefravær og økt inkludering av grupper som står utenfor arbeidslivet.
De klareste skillelinjene som rapporten finner, gjelder stillingsvern, ytelsesnivå og ytelsesperiode i systemene for stønader, ordninger for førtidspensjonering og særordninger for arbeidsaktive seniorer.
Få norske særordninger
Når det gjelder særordninger for eldre arbeidstakere og behovet for eventuelt å fjerne eller avvikle disse, har dette vært et mindre aktuelt tema i Norge. De fleste særordninger ble fjernet ved innføringen av AFP-ordningen. Ordningen med lavere arbeidsgiveravgift for arbeidstakere som er eldre enn 61 år, som ble innført som en del av IA-avtalen ble også fjernet etter kort tid grunnet manglende effekt.
Argumentene som benyttes for å legge om ordninger i en mer aldersnøytral retning kan imidlertid gjenfinnes i den norske i diskusjonen om «sliterne» i tilknytning til AFP-ordningen, og i den danske debatten om efterlønsordningen.
I debatten har de som har ønsket å endre eller fjerne ordningene vektlagt at eldre ikke skiller seg vesentlig fra befolkningen ellers hva helse og kompetanse angår. Alder ønskes derfor ikke brukt som en «universalnøkkel» for å avgjøre når pensjonist-tidens porter skal åpne seg. Da skal heller andre ordninger, som uførepensjon, sikre dem som eventuelt måtte ha dårlig helse.
De som har ønsket å beholde ordningene viser på sin side til at helseproblemer er mer utbredt blant eldre enn yngre arbeidstakere. En del seniorer trenger derfor særordninger – som rett til å gå av noen år tidligere uten å straffes økonomisk.
Det er også påvist at helsemessige årsaker står for mellom en femte- og en tredjedel av avgangen på henholdsvis den danske efterlønsordningen og norske AFP-ordningen.
Risikoen blir din
Alle de nordiske landene har ført en politikk som i ulik grad vrir den økonomiske risikoen knyttet til pensjon fra fellesskapet til den enkelte. Dette gjelder behov for tidlig pensjonering, økt levealder og mulig framtidig avkastning.
Du skal i større grad bære kostnadene selv om du ønsker å gå av tidlig, om du lever lenger og om utviklingen i finansmarkedet går skeis.
Norge og Sverige har gått lengst i denne retningen. Svenske erfaringer etter omleggingen av det offentlige pensjonssystemet tilsier at den ennå ikke har hatt noen betydelig effekt på sysselsettingen.
Like fullt er flere eldre i jobb, og en større andel av yngre arbeidstakere uttrykker et ønske om å jobbe lenger enn tidligere generasjoner. Dette er også påvist å være en ren økonomisk nødvendighet for enkelte grupper, da en del ikke ville klart seg økonomisk på en avkortet pensjon om de hadde valgt å gå av tidlig.
Overføringen av risiko fra fellesskapet til den enkelte gjelder ikke bare offentlige ordninger, men også tjenestepensjonene. I motsetning til i Norge er imidlertid tjenestepensjonsordningene i Danmark og Sverige avtalefestede. I Norge er de underlagt arbeidsgiveres styringsrett.
Norsk fagbevegelse ønsker imidlertid større mulighet til påvirkning etter disse landenes modell.
Dansk-norsk IA-innsats
Den norske IA-avtalen mellom myndighetene og arbeidslivets parter har en nær slektning i Danmark. Målet i begge landene har vært å øke virksomhetenes sosiale engasjement i arbeidsmarkeds- og velferdspolitikken.
Myndighetenes strategi i begge landene har i stor grad vært rettet mot spredning av informasjon og kunnskap og tilbud om veiledning og rådgivning.
Den norske IA-modellen er imidlertid sterkere forankret og mer forpliktende, da den er basert på en trepartsavtale med klare mål, og etter hvert muligheter til å sanksjonere IA-virksomheter som ikke følger reglene. IA-virksomhetene har dessuten vært forpliktet til å utforme en seniorpolitikk eller såkalt «livsfasetilpasset personalpolitikk» etter 2006.
Innsatsen synes å ha bidratt til en økning i virksomhetenes sosiale engasjement det siste tiåret, selv om den svinger noe med konjunkturene, i tillegg til at det kan være vanskelig å få virksomheter i privat sektor til å ta samfunnsøkonomiske hensyn.
Verst til å snike seg unna ansvaret er bransjer med høy andel av lavtlønnede og kvinner, med høyt sykefravær og stort omfang av tidligpensjonering.
I tillegg viser undersøkelser at virksomhetenes engasjement ikke bare avhenger av holdningene til arbeidsgiverne og ledelsen, men også av bedriftsstørrelse, økonomi, type arbeid/produksjon og av behovet for og tilgangen på kompetent arbeidskraft på kort sikt.
Med andre ord påvirker tilgjengelige ressurser og kortsiktig arbeidskraftsbehov også engasjementet.
«Fyr og hyr» og sikkerhetsnett
Ett område hvor Danmark skiller seg ut, er i et svakt stillingsvern. En såkalt «fyr og hyr»-politikk. Dette står i motsetning til Sveriges, og i noe mindre grad Finlands ansiennitetsvektlagte «sist inn – først ut».
Danmark har imidlertid tradisjonelt hatt et svært godt sikkerhetsnett, som sammen med det svake stillingsvernet utgjør «flexicurity»-modellen. De offentlige ytelsene har hatt et høyt nivå og utbetalingsperioden har vært lange, slik at den økonomiske risikoen ved tap av arbeid har vært liten.
De siste årene har man imidlertid valgt å gjøre sikkerhetsnettet noe mindre finmasket – og dermed også endret balansen mellom fleksibilitet og sikkerhet.
|
|
Tove Midtsundstad og Hanne Bogen:Hvordan øke eldres yrkesdeltakelse? – tiltak for å redusere tidligpensjonering i Sverige, Danmark og Finland (Fafo-rapport 2013:03) Oppdragsgiver: NAV |
