ILO – en nyttig organisasjon for LO - Arbeidslivet.no

hovednavigasjon

Emner 

ILO

En nyttig organisasjon for LO

ILO er FNs organisasjon for arbeidslivsspørsmål.

Til forskjell fra de andre FN-organisasjonene er ILO en trepartsorganisasjon, der både regjeringene, arbeidsgiverne og arbeidstakerne sitter i Styret for organisasjonen. Trepartsrepresentasjonen er gjennomgående  for hele ILOs virksomhet. Både arbeidsgiverne og arbeidstakerne har for eksempel egne avdelinger i  ILO i Genève, som spesielt arbeider med arbeidstaker- og arbeidsgiverspørsmål.

Norden har alltid vært representert i Styret på arbeidstakersiden. De siste  6 årene har Trine Lise Sundnes fra LO vært den nordiske arbeidstakerrepresentanten. Det betyr at LO har hatt et enda sterkere fokus på organisasjonens arbeid enn tidligere. LO har vært  representert på styremøter i Genève 3 ganger i året i tillegg til å delta på den årlige ILO-konferansen – snaue tre uker hvert år i juni (en slags generalforsamling). Fra 2014 tar dansk LO, ved Jens Erik Ohrt, over styrevervet.

ILO-konferansen

Den årlige  ILO-konferansen samler mer enn 4000representanter fra regjeringer, arbeidsgivere og arbeidstakere. Hovedformålet med konferansen er å diskutere sentrale arbeidslivsspørsmål, som etter avstemning, ofte resulterer i konvensjoner eller rekommandasjoner. ILO har vedtatt til sammen 189 konvensjoner. Etter at de er vedtatt sendes de til medlemsstatene til ratifisering. Norge har ratifisert til sammen 107 konvensjoner, deriblant alle 8 kjernekonvensjonene, det vil si de viktigste. Dette regnes som et svært høyt tall. Et land som Saudi Arabia har for eksempel bare ratifisert 16. Dette sier mye om arbeidslivssituasjonen og mangelen på demokrati i landet.

Den siste konvensjonen som ble vedtatt, og som LO håper Norge skal ratifiserer snarest er en konvensjon som regulerer hushjelpers arbeidssituasjon og lønn. Dette gjelder kvinner,  ofte i utviklingsland, som ofte arbeider under nesten slaveliknende forhold, uten rettigheter og med ei luseland. En konvensjon som regulerer deres arbeidsforhold vil være et viktig skritt på veien til et bedre arbeidsliv for denne store gruppen arbeidstakere.

En annen viktig sak på den årlige konferansen er diskusjonen om brudd på faglige rettigheter i en rekke land. Her må regjeringene stå skolerett for resten av konferansen om hvorfor de ikke respekterer arbeidstakerrettigheter. Det kan dreie seg om retten til å organisere seg og inngå tariffavtaler, bruk av barne- og slavearbeid, diskriminering av kvinnelige arbeidstakere når det gjelder lønn, eller andre sentrale arbeidslivsforhold innen HMS.

” Verstingene”, som for eksempel Zimbabwe, Hvite Russland eller Colombia møter både pisk og gulrot. De blir ”hengt ut”, men også tilbudt assistanse til å rette opp forholdene i eget land. Burma har vært ett av de verste eksemplene. Nå har de sagt  ja til ILO om hjelp til å utforme en helt ny arbeidsliv for landet, som ikke skal bygge på slavearbeid og ingen rett til å danne fagforeninger.

Den norske ILO-komiteen

LO er, sammen med en rekke sentrale arbeidstaker- og arbeidsgiverorganisasjoner med i den norske ILO-komiteen. Den administreres av Arbeidsdepartementet. Her diskuteres saker som skal opp på Styremøtene og på den årlige konferansen. I tillegg diskuteres sentrale konvensjoner som Norge har ratifisert, og som det jevnlig skal rapporteres til ILO om. I tillegg diskuteres opplegg for hvordan man skal øke kunnskapen i det norske samfunnet om ILO, både gjennom aktiv bruk av FN-Sambandet, og gjennom at Regjeringen og Stortinget prioriterer sentrale arbeidslivsspørsmål.

Norge har økt sin årlige støtte til ILO. De betaler sin medlemskontingent, men gir også store summer til prosjektarbeid i ILO-regi. Det har særlig vært lagt vekt på å bevilge penger til likestillingstiltak, til miljøtiltak, til arbeidet med å fremme ILOs kjernekonvensjoner, og til arbeidet med Decent-Work agendaen.

Som eneste land i verden har Norge fulgt opp ILOs arbeid med anstendig arbeid ved å vedta en egen nasjonal strategi for hvordan sentrale ILO konvensjoner skal gjennomsyre norsk politikk, ,det være seg utenrikspolitikk, handelspolitikk eller  bistandspolitikk.

LO er også fornøyd med at Norge har øremerket ressurser til å styrke partenes rolle i ILO, slik at de gjennom penger fra Norge kan satse på prosjektarbeid, som spesielt fokuserer på arbeidstakernes situasjon.

ILO – et nyttig instrument for Norge?

Gjennom arbeidet i den norske ILO-komiteen, på styremøtene i ILO, og på den årlige konferansen deltar LO aktivt for å fremme bedre forhold i arbeidslivet - for norske arbeidstakere, men ikke minst for våre mange venner i andre land, særlig i utviklingsland. Vi presser på Regjeringen for at Norge skal være i front for å ratifisere de konvensjonene ILO vedtar.

Vi er aktivt i arbeidet med å rapportere til ILO om hvordan Norge  følger opp de konvensjonene vi har ratifisert, og vi kritiserer når prosessen blir for langtekkelig og byråkratisk.  I 2013 var det en stor ILO konferanse i Oslo for europeiske spørsmål. LO deltok aktivt i planleggingen og på selve konferansen.

Sammenlignet med arbeidstakere i veldig mange land, har norske arbeidstakere bedre arbeidsforhold enn de minimumsløsningene som ligger i ILOs konvensjoner og i de tiltak organisasjonen fremmer. Det er likevel viktig å delta aktivt i ILO-arbeidet – både for å vise vår solidaritet med våre venner i andre land, men også fordi faglige rettigheter er under sterkt press også i Norge.

Kampen mot sosial dumping viser det i klartekst.  Kampen for faglige rettigheter er ikke vunnet en gang for alle – slett ikke i dagens politiske og økonomiske situasjon. Da er det viktig at det finnes en ”vaktbikkje” for arbeidslivet. Derfor er det viktig å støtte opp om det arbeidet ILO gjør, både internasjonalt, og gjennom det arbeidet som gjøres på nasjonalt plan.