hovednavigasjon

Emner 

Historien om ILO - FNs organisasjon for arbeidslivet

ILO er FNs særorganisasjon for arbeidslivet, skapt for å bedre levevilkårene, arbeidsforholdene og arbeidsmulighetene for arbeidstakere verden over. ILO er ansvarlig for å sette opp og ha tilsyn med internasjonale arbeidsstandarder. Den internasjonale arbeidsorganisasjonen (ILO) har vært en av de mest suksessrike organisasjonene i FN-systemet.

Fakta om ILO

ILO ble etablert i 1919 og har i dag 185 medlemsland. Et hvert land kan bli medlem i ILO hvis de allerede har medlemskap i FN. Landet må da kommunisere til generaldirektøren i ILO sin formelle aksept av forpliktelsene nedtegnet i ILOs konstitusjon.

Land kan også bli tatt opp som medlem i ILO på ILOs internasjonale arbeidskonferanse hvis de mottar stemmer fra to tredjedeler eller flere av delegatene til stede. 

ILOs hovedkontor ligger i Geneve i Sveits. ILO har i dag 63 landkontorer, inkludert regionalkontor og representasjonskontor til FNs hovedkvarter i New York.

Historien om ILO

ILO ble etablert i 1919 som en del av fredsslutningen etter første verdenskrig. Etablering var basert på forståelsen om at varig fred bare kunne sikres gjennom sosial rettferdighet.

“I am absolutely determined that the ILO cannot be satisfied with being a moral commentator on the state of the world. We haven’t got to be a social conscience. We have got to be a determined and effective actor so we can better the lives of the many millions of women and men who need the ILO and whom we are here to serve.” Guy Ryder, ILOs generaldirektør.

ILO er en verdensomspennende organisasjon, men har sine røtter i den sosiale strukturen i det nittende århundrets Europa og USA. Det var i disse områdene den industrielle revolusjonen fant sted og der den skapte en enorm økonomisk utvikling, ofte med store menneskelige lidelser for arbeiderne og sosial uro. Mot slutten av 1800-tallet vokste fagforeninger frem som en ny kraft i de industrialiserte landene, og de krevde demokratiske rettigheter og anstendige arbeids- og levevilkår for arbeidere. På bakgrunn av disse forholdene vokste ideen om internasjonale lover og regler for arbeidslivet frem.

Det fantes tre hovedargumenter for dette, ett sosialt, ett politisk og ett økonomisk. Først og fremst var det nødvendig å forbedre de sosiale forholdene for arbeiderklassen, og det var viktig å unngå opprør og mulige revolusjoner. Økonomisk samarbeid og et forpliktende internasjonalt lovverk var viktig for å regulere den internasjonale konkurransen.

Grunnlov

ILOs konstitusjon ble nedfelt i 1919 som også var en del av fredsprosessen etter første verdenskrig, signert i Paris i 1919 – Versaillestraktaten. ILOs Philadelphia erklæring fra 1944 ble en naturlig oppfølger. Deltakerne møttes på ILO konferansen i Philadelphia og redefinerte målene for organisasjonen i etterkrigstiden.

ILO ble skapt i et flyktig øyeblikk av håp, og har overlevde både depresjonen i 1930-årene og den andre verdenskrig. Gjennom den kalde krigen opprettholdt organisasjonen sin universelle karakter mens den kompromissløst holdt fast på sine grunnleggende verdier. Selv om ILO ble unnfanget av og for de industrialiserte landene, handlet organisasjonen raskt og kreativt for å innlemme et stort antall nye medlemsland i sine rekker i de to tiårene som fulgte etter andre verdenskrig.

I 1946 ble ILO den første særorganisasjonen for arbeidslivsspørsmål i det da nyetablerte FN. ILO er dermed den eldste av FN-organisasjonene.

ILO er blant de multilaterale organisasjonene som har vært mest fremgangsrike i å oppfylle sitt mandat. ILOs konstitusjon, Philadelphia erklæringen og flere konvensjoner vedtatt i 1919 er gjeldene den dag i dag. Men økende globalisering tvinges organisasjonen igjen til å revurdere sine strategier, oppgaver, programmer og arbeidsmetoder.

Mål og visjoner

Den overordnede målsetting er anstendig arbeid for alle. Med anstendig arbeid menes produktivt arbeid der sosial beskyttelse, dialog mellom partene i arbeidslivet og rettigheter på arbeidsplassen er ivaretatt.

“ILOs hovedmål i dag er å skape muligheter for at menn og kvinner kan skaffe seg et anstendig og produktivt arbeid, under vilkår av frihet, rettferdighet, trygghet og menneskelig verdighet.” Juan Somavia, tidligere generaldirektør i ILO

 

Målsettingen følges opp gjennom fire strategiske innsatsområder:

  • Arbeidstakerrettigheter – Fremme og iverksette internasjonale arbeidsstandarder og grunnleggende arbeidstakerrettigheter gjennom ILOs kjernekonvensjoner.
  • Sysselsetting - skape muligheter for kvinner og menn til å få anstendig arbeid som gir et levebrød, investeringer, kompetanse og entreprenørskap.
  • Sosial beskyttelse – Utvide adgangen til- og effekten av sosial beskyttelse.
  • Sosial dialog – Fremme sosial dialog og trepartssamarbeidet med uavhengige fagbevegelse- og arbeidsgiverorganisasjoner.

Sosial rettferdighet

ILO er viet til å fremme sosial rettferdighet gjennom full sysselsetting der det tas hensyn til arbeidstakernes rettigheter, sosial dialog mellom partene i arbeidslivet og sosial beskyttelse.  Formålet fremgår i innledningen til ILOs konstitusjon og utdypes ytterligere i Philadelfia-erklæringen fra 1944 og i “Agendaen for anstendig arbeid”.

Konvensjoner og rekommandasjoner

ILO oppfyller sitt mandat gjennom vedtak av internasjonale konvensjoner og anbefalinger. Konvensjonene er bindende; de skal tilpasses lovverket i det enkelte medlemsland. Anbefalingene er ikke bindene, bare veiledende. De følger ofte konvensjonene, og gir politiske retningslinjer og anbefalinger. Det finnes flere anbefalinger enn konvensjoner fordi ILO ikke alltid ønsker et bindende instrument.

Utviklingssamarbeid

ILO driver også et utstrakt globalt utviklingssamarbeid for å sørge for at medlemslandene ratifiserer og håndhever konvensjonene og anbefalingene. Dette bidrar til styrking av arbeidsrettigheter, sosial rettferdighet, demokratisering, sysselsetting og bekjempelse av fattigdom. ILOs mandat og globale rekkevidde har fått økt relevans som følge av globaliseringen, der liberalisering av handel og investeringsregler skaper økt gjensidig avhengighet mellom nasjonale arbeidsmarkeder.

Hvordan jobber ILO

ILO er unikt i FN-systemet med sin trepartsstruktur bestående av fagforeninger, arbeidsgiverorganisasjoner og medlemslandenes myndigheter, alle fullverdige medlemmer med beslutningsmyndighet. ILO er FNs vaktbikkje i arbeidslivet.

ILO lager internasjonale arbeidsstandarder for arbeidslivet gjennom sine konvensjoner og anbefalinger. Medlemsland ratifiserer (godkjenner) konvensjoner og ILO har permanente overvåkningsmekanismer for at ILOs 185 medlemsland gjennomfører og overholder konvensjonene og anbefalingene.

Overvåkningssystemet har imidlertid begrensede sanksjonsmuligheter. Medlemsland må rapportere jevnlig til ILO om ratifiserte konvensjoner. I tillegg må alle medlemsland rapportere årlig om de åtte kjernekonvensjonene, enten de har ratifisert dem eller ikke. ILOs styre eller medlemsland kan klage på medlemmer som ikke etterlever sine ratifikasjoner. Det kan da bli etablert en egen ”Undersøkelseskomité” som leverer en rapport til ILO.

Når det gjelder ILOs strukturelle oppbygning, kan også denne deles i tre. Den internasjonale arbeidskonferansen, ILOs styre og Det internasjonale arbeidsbyrået.

Arbeidskonferansen

Den internasjonale arbeidskonferansen (the International Labour Conference) er ILO generalforsamling og holdes hvert år tre uker i juni i Genève. Arbeidskonferansen velger styre, vedtar ILOs budsjett som er finansiert av ILOs medlemsland (hvert 2. år), vedtar internasjonale arbeidsstandarder (konvensjoner og anbefalinger) og fungerer som et internasjonalt forum for arbeids- og sosiale spørsmål.

Hvert medlemsland sender fire delegater til konferansen, to representanter fra myndighetssiden, en fra arbeidstakersiden og en fra arbeidsgiversiden. Alle i følge med flere rådgivere. De tre partene uttaler seg og stemmer uavhengig av hverandre. I tillegg pleier ministrene for arbeidsdepartementene, og enkelte ganger statsledere å stille opp.

Styret

Mellom arbeidskonferansene er det ILOs styre i Genève som leder arbeidet i ILO. Styret møtes tre ganger i året, mars, juni og oktober. Et av styrets hovedoppgaver er å trekke retningslinjer for virksomheten i Sekretariatet eller Det internasjonale arbeidsbyrået. Styret utarbeider ILOs årlige budsjett og legger dette frem for arbeidskonferansen for endelig godkjenning. Styret velger og utformer instrukser for generaldirektøren, fastsetter møtedatoer, dagsorden og sammensettingen av disse møtene, samt oppnevner komiteer som bestemmer hvilke medlemsland som skal delta i ulike utvalg.

Styret har en trepartsstruktur med totalt 56 medlemmer, 28 representanter fra myndighetene, 14 fra arbeidsgiverne og 14 fra arbeidstakerne. Ti av styreplassene for myndighetene er faste, og innehas av Brasil, Frankrike, Kina, India, USA, Storbritannia, Tyskland, Russland, Italia og Japan. De øvrige representantene velges for tre år av gangen av arbeidskonferansen.

Byrået

Det internasjonale arbeidsbyrået ligger i Genève, og er ILOs sekretariat og operasjonelle hovedkvarter. Arbeidsbyrået tar seg av den daglige driften av hovedkvarteret i Genève.

ILOs sekretariat sysselsetter om lag 2700 tjenestemenn fra over 150 nasjoner på hovedkvarteret, samt ved 40 utekontor rundt om i verden. Av disse jobber 900 eksperter med utviklingsprogrammer i ulike land. I tillegg til operasjonelle aktiviteter (teknisk samarbeid), driver Arbeidsbyrået med forskning, kontrolloppgaver og utarbeidelse av rapporter om arbeids- og sosiale spørsmål. Det internasjonale arbeidsbyrået ledes av generaldirektøren.

Norge og ILO

Norge har deltatt i ILO siden organisasjonen ble grunnlagt i 1919. I nyere tid har Norge deltatt meget aktivt både i arbeidskonferansen og i styret.

I Norge ble det i 1947 opprettet en egen trepartssammensatt norsk ILO-komité. Den norske ILO-komiteen er sammensatt av representanter fra myndighetene, arbeidstakerne og arbeidsgiverne.

Komiteen er et rådgivende og konsultativt organ for regjeringen, og skal høres og tas med på drøfting av alle forhold som følger av Norges medlemskap i ILO, slik det fremgår av ILOs konstitusjon og konvensjon nr. 144 om trepartssamarbeid.

Komiteen ledes av Arbeidsdepartementet (AD) som samtidig er sekretariat. Dette innebærer at alle ILO dokumenter blir sendt AD, som så har en rolle i å koordinere fagsaker mot øvrige departementer og å gi svar tilbake til ILO. Det er også AD som har ansvaret for å rapportere til ILO på de ulike ILO-konvensjonene som er ratifisert av Norge. Utenriksdepartementet deltar også på regjeringssiden.

Fra partene i arbeidslivet er følgende fagorganisasjoner representert i Den norske ILO-komiteen: Landsorganisasjonen i Norge (LO), Næringslivets Hovedorganisasjon (NHO), Virke, Spekter, Kommunenes Sentralforbund (KS), Unio, Yrkesorganisasjonenes Sentralforbund (YS), Akademikerne. I saker som omhandler skipsfart deltar Norges Rederiforbund og Norsk Sjømannsforbund.

FN-sambandet ved ILO-informasjon Norge har status som observatør på møtene i ILO-komiteen og ved arbeidskonferansen i Genève.

Norge sender en trepartsdelegasjon, bestående av myndigheter, representanter fra arbeidsgivere og arbeidstakere, til den årlige internasjonale arbeidskonferansen og deltar på alle tre styremøter.

Norsk politikk

ILOs «agenda for anstendig arbeid» er av særlig relevans for Norge og prioriteres i økende grad også i utviklingssamarbeidet. Regjeringens egen strategi for anstendig arbeidsliv vektlegger styrking av arbeidstakeres rettigheter globalt, og styrking av ILO som organisasjon er et av hovedpunktene.

Norge har to-årige programavtaler med ILO, og undertegnet ny avtale med ILO i desember 2011 for årene 2012-2013 og 2014-2015.

Ressursene er særlig brukt til å støtte ILOs arbeid med oppfølging av agendaen for anstendig arbeid, gjennom spesifikke prosjekter i ILO, på landnivå og støtte til landprogrammene. Rettigheter, sosial dialog, likestilling, arbeidstilsyn, bekjempelse av barnearbeid og ILOs rolle i det multilaterale systemet for å fremme større samstemthet er prioritert. Det er fokus på prosjekter i en rekke land, blant dem Brasil, India, Kina, Sør-Afrika og Angola.

Norge har også gitt 6 millioner kroner til ILO til oppfølgning av anbefalingen om hiv og aids i arbeidslivet som ble vedtatt i 2010. Norge er en pådriver for at likestilling skal vare et hovedtema i agendaen for anstendig arbeidsliv.

Målet for norsk politikk i forhold til ILO er å fremme anstendig arbeid i norsk utenriks-, utviklings-, handels- og arbeidslivspolitikk, og å jobbe for større grad av samstemthet på globalt og nasjonalt nivå. ILO og partene i arbeidslivet er de sentrale samarbeidspartnerne. Økt sysselsetting, sosial beskyttelse og kriterier for anstendig arbeid blir prioritert i arbeidet med å bidra til økonomisk utvikling i fattige land.

Kilder

FN-sambandets hjemmeside:
http://www.fn.no/ILO

Les mer om ILO på ILOs hjemmeside:
http://www.ilo.org/global/about-the-ilo/lang--en/index.htm