Fagbevegelsen i Norden sier nei til lovfestet minstelønn - Arbeid...

hovednavigasjon

Emner 

Kronikk:

Fagbevegelsen i Norden sier nei til lovfestet minstelønn

Fagbevegelsen i Norden sier fortsatt kontant nei til lovfestet minstelønn, og på arbeidsgiversiden gis det foreløpig bare sporadisk støtte til slike løsninger. Hva er så grunnen til at idéen om lovfestet minstelønn er så fremmed i nordisk sammenheng?

Denne kronikken er skrevet av Fafo-forskerne Kristin Alsos og Line Eldring, og stod på trykk i LO-Aktuelt nr 7/2012

I løpet av 2000-tallet har temaet lovbasert minstelønnsregulering fått fornyet aktualitet i Europa. En massiv forflytning av arbeidskraft fra øst til vest har satt eksisterende nasjonale reguleringsregimer under press, og konsekvensene av finanskrisa har slått brutalt inn i store deler av de europeiske arbeidsmarkedene. Utviklingen har reist store og grunnleggende spørsmål om hvordan arbeidstakere kan sikres en anstendig lønn, og om det er nødvendig å søke etter nye løsninger. I Norge har dette kommet til uttrykk ved at loven om allmenngjøring av tariffavtaler har blitt tatt i bruk, men så langt er kun deler av arbeidslivet dekket av allmenngjorte avtaler. Det finnes ingen nasjonal minstelønn i Norge.

Minstelønnsregulering i Norden og Europa foretas gjennom tariffavtaler og/eller lovgivning, på nasjonalt nivå. Det kan skilles mellom tre hovedformer for minstelønn: Lovfestet minstelønn, minstelønn gjennom allmenngjøring av tariffavtaler og tariffavtalt minstelønn. Hele 21 av 27 EU-land har lovfestet minstelønn, mens dette så langt har vært et fremmed virkemiddel i nordisk sammenheng. Per i dag har ingen av de nordiske landene slike ordninger. Det vanligste i EU/EØS er imidlertid å ha både lovfestet minstelønn og ordninger for allmenngjøring av tariffavtaler. Bare Danmark, Sverige og Italia har ingen av delene.

Hovedformålet med de lovfestede minstelønnsordningene som eksisterer i Europa i dag har vært å skape sosial trygghet for arbeidstakere gjennom å sikre et minste akseptabelt inntektsnivå. I de fleste land fastsettes minstelønnssatsen ved lovgivning, oftest etter konsultasjon med arbeidslivets parter. Det er store variasjoner i nivået på de nasjonale minstelønnssatsene, både i faktiske og relative beløp. I 2010 lå satsene på fra 29 prosent (Tsjekkia) til 48 prosent (Frankrike) av gjennomsnittslønnen.

En mulig felles europeisk minstelønnsordning har blitt diskutert ved flere anledninger både i Europaparlamentet og i Den europeiske faglige samorganisasjonen (EFS) - selv om EU i utgangspunktet ikke har myndighet til å vedta direktiver eller andre tiltak når det gjelder lønnsforhold. Det foreligger ingen helt konkrete forslag, men det nevnes ofte at EU bør sette en forpliktende norm for medlemsstatene. Dette kan for eksempel være at alle må etablere nasjonale minstelønnsordninger som sikrer lønnstakere minst 50 prosent av den nasjonale gjennomsnittslønnen. I følge et dansk parlamentsmedlem virker det som om flertallet i parlamentet mener at en europeisk minstelønnsordning er et godt tiltak, og det å være mot lovfestet minstelønn blir regnet som særdeles anti-progressivt. Parlamentet kan ikke selv ta initiativ til ny lovgivning, men har gitt tydelige signaler om at de ønsker at Kommisjonen skal gjøre dette. Etter hva vi forstår, er det lite sannsynlig at det vil skje, fordi Kommisjonens vurdering er at de ikke har kompetanse på dette området. Europeisk minstelønn har også vært tema på de siste EFS-kongressene. På kongressen i Aten i 2011 fryktet flere av de nordiske fagorganisasjonene at det ville bli fattet resolusjoner i favør av en europeisk minstelønnsregulering. Flere talere tok til orde for å opprette en europeisk minstelønn, men dette kom aldri opp som et forslag, og manifestet fra kongressen omtaler ikke minstelønn.

Gitt at de fleste europeiske land allerede har ordninger for lovfestet minstelønn, kan man undre seg over hvorfor dette har blitt et så viktig spørsmål i deler av europeisk fagbevegelse. Særlig fordi flertallet av de sju landene som ikke har det, ikke ønsker en europeisk ordning for lovfestet minstelønn. Et viktig unntak er Tyskland. I motsetning til de fleste av nabolandene har landet så langt ikke lovfestet minstelønn, og heller ikke en velfungerende allmenngjøringsordning. Dette kombinert med en synkende avtaledekning og økning i andelen lavtlønte arbeidstakere, har bidratt til at kravet om lovfestet minstelønn har blitt en fanesak for tysk fagbevegelse. I landene som allerede har en lovfestet minstelønn, kan fagbevegelsen ha ulike grunner for å gå inn for en europeisk ordning. Antagelig veksler motivene mellom et ønske om at det man regner som velfungerende systemer i egne land skal komme flere til gode – til at man ønsker å bruke det europeiske nivået som brekkstang for å styrke eksisterende nasjonale ordninger.

Fagbevegelsen i Norden sier fortsatt kontant nei til lovfestet minstelønn, og på arbeidsgiversiden gis det foreløpig bare sporadisk støtte til slike løsninger. Hva er så grunnen til at idéen om lovfestet minstelønn er så fremmed i nordisk sammenheng? For det første representerer lovfestet minstelønn en sterk innblanding i partenes frihet til å avtale lønn og regulere lønnsveksten. For det andre har tariffavtalene en smittevirkning ut over det organiserte arbeidslivet. Med lovfestet minstelønn får tariffavtalene en sterk konkurrent, og det kan bli akseptabelt å forholde seg til minstelønnsnivået i stedet for til tariffavtalenes minstelønnssatser. Med høy arbeidsinnvandring – og rikelig tilgang på arbeidstakere som aksepterer lav lønn – vil det kunne utvikle seg to arbeidsmarkeder, ett som er tariffavtaledekket og ett som forholder seg til lovfestet minstelønn. For det tredje; De nordiske partene er sterke og velorganiserte, men de kan svekkes dersom kontrollen over lønnsdannelsen reduseres. Når partene ikke lenger «eier» dette spørsmålet, kan motivasjonen for organisering bli lavere både på arbeidstaker- og arbeidsgiversiden. Det bør imidlertid legges til at det også i nordisk sammenheng kan pekes på mulige positive sider ved å etablere et nasjonalt minstelønnsgulv. En lovfestet minstelønn vil kunne gi beskyttelse til sårbare grupper i svakt organiserte områder, og hvor regulering gjennom tariffavtaler eller allmenngjøring er lite aktuelt.

Vårt inntrykk er at det nordiske perspektivet blir hørt i Europa, men ikke nødvendigvis forstått. Noen mener nok at de nordiske fagorganisasjonene ikke har tatt inn over seg hvor omfattende lavlønnsproblemet er i en del europeiske land – og i verste fall oppfattes de nordiske organisasjonene som lite solidariske og for innadvendte. Sannsynligvis er det få aktører som har bedre forutsetninger enn nettopp arbeidstakerorganisasjonene til å vurdere mulige virkninger av å endre spillereglene i arbeidsmarkedet. Det innebærer at fagbevegelsens strategier kan være velfunderte og riktige i de ulike nasjonale kontekstene – selv om vurderingene av spørsmålet om europeiske reguleringer for minstelønn er så motstridende. For den europeiske fagbevegelsen er dette en krevende situasjon, fordi det blir vanskelig å samles om en felles europeisk strategi i minstelønnsspørsmålet. Det ligger dermed en stor utfordring i å håndtere denne typen saker og debatter – hvor man er enige om nesten alt – bortsett fra konklusjonen.