hovednavigasjon

Emner 

Mellomoppgjøret

Hovedlinjer for mellomoppgjøret 2013

LOs representantskap vedtok tirsdag 19. februar hovedlinjen for årets mellomoppgjør. Her kan du lese hele uttalelsen.
Representantskapsmøte i LO 19. februar 2013
LO-Media Representantskapsmøte i LO 19. februar 2013

1. Forhandlingsgrunnlaget

Følgende ble formulert i frontfaget :
"Før utløpet av 1. avtaleår skal det opptas forhandlinger mellom NHO og LO eller det organ LO bemyndiger om eventuelle lønnsreguleringer for 2. avtaleår. Partene er enige om at forhandlingene skal føres på grunnlag av den økonomiske situasjonen på forhandlingstidspunktet og utsiktene for 2. avtaleår samt pris- og lønnsutviklingen i 1. avtaleår.

Endringene i tariffavtalene for 2. avtaleår tas stilling til i LOs representantskap eller det organ LO bemyndiger og NHOs representantskap. Hvis partene ikke blir enige, kan den organisasjon som har fremsatt krav innen 14 - fjorten - dager etter forhandlingenes avslutning, si opp de enkelte tariffavtaler med 14 - fjorten – dagers varsel (dog ikke til utløp før 1. april 2013)."

Det er tilsvarende formulering i andre områder i privat sektor.

For statlig sektor:
"a) Før utløpet av 1. avtaleår skal det opptas forhandlinger mellom staten og hovedsammenslutningene om eventuelle lønnsreguleringer for 2. avtaleår.

b) Partene er enige om at forhandlingene skal føres på grunnlag av den alminnelige økonomiske situasjon på forhandlingstidspunktet og utsiktene for 2. avtaleår. Den nominelle lønnsutvikling for tilsatte i det statlige tariffområdet skal vurderes i forhold til arbeidslivet for øvrig.

c) Hvis partene ikke blir enige ved forhandlinger, kan partene si opp hovedtariffavtalen innen 14 dager etter at forhandlingene er avsluttet og med 14 dagers varsel - med utløp tidligst 1. mai 2013."

Riksmeklerens møtebok har her følgende tillegg:
"Partene er enige om å ha en gjennomgang av lønnsutviklingen i 2012 for de statsansatte sammenlignet med lønnsutviklingen for arbeidere og funksjonærer i industrien (NHO bedrifter). Gjennomgangen skal foretas av Statistikk- og beregningsutvalget i staten når rapporten «Grunnlaget for inntektsoppgjørene 2013» fra Det tekniske beregningsutvalget foreligger. Gjennomgangen skal inngå i grunnlagsmaterialet for mellomoppgjøret 2013 og reflekteres i de tillegg som gis fra 1. mai 2013."

Og for kommunal sektor (KS) er det protokollert:
"a) Utsiktene for lønnsutviklingen for arbeidere og funksjonærer i industrien for inneværende år er usikre. Partene er enige om å ha en gjennomgang av lønnsutviklingen i 2012 for arbeidstakerne i KS-området sammenlignet med lønnsutviklingen for arbeidere og funksjonærer i industrien (NHO bedrifter).

Denne gjennomgangen foretas av Det tekniske beregnings- og statistikkutvalget for kommunesektoren (TBSK) når rapporten «Grunnlaget for inntektsoppgjørene 2013» fra Det tekniske beregningsutvalget foreligger.

Gjennomgangen skal inngå i grunnlagsmaterialet for mellomoppgjøret i 2013 og reflekteres i de tillegg som gis fra 1. mai 2013.

b) De siste oppgjørene har vært sterkt preget av til dels ulike vurderinger av forholdet mellom de økonomiske rammene for kommuneoppgjøret og rammene for privat sektor (industrien) og andre sammenlignbare oppgjør (staten). Partene vil foreta en evaluering og klargjøring av disse forholdene i tariffperioden.

c) 1.Dersom en av partene krever det, skal det føres forhandlinger om pensjonsbestemmelsene i HTA kapittel 2, samt vedtekter for AFP og tjenestepensjon ved mellomoppgjøret i 2013.
2.Krav om nye forhandlinger kan kun knyttes direkte til endringer som følge av nye uføreregler i folketrygden og Statens pensjonskasse samt endret pensjonistbeskatning i den forbindelse."

2. Hovedutfordring

De kommende år vil våre økonomiske nærområder være preget av krisen i eurosonen. Her stiger arbeidsløsheten stadig, og utsiktene for ny vekst er svært usikre. Risikoen for et sammenbrudd i eurosamarbeidet vil fortsatt være til stede, med en ny finanskrise som mulig utfall med stor negativ betydning også for Norge. Amerikansk økonomi er heller ikke håndfast på vei opp, og veksten blant de nye økonomisk fremvoksende landene vil neppe gi samme bidrag til stabilisering av vår økonomi som før.

Gjennom en kombinasjon av gunstig bytteforhold, en heldig næringsstruktur og langsiktig ansvarlig politikk har Norge så langt klart seg eksepsjonelt bra. Fagbevegelsens bidrag til en fornuftig lønnsdannelse har betydd mye. Jobbveksten har igjen blitt høy, og har ikke lenger bare gått til utenlandsk arbeidskraft slik den gjorde i 2009 og 2010. For perioden 2010-2012 har jobbveksten vært rundt 50 000 både blant innenlandske og utenlandske arbeidstakere.

Den målte arbeidsløsheten endres lite, og vi sliter med å inkludere flere grupper i arbeidslivet. Sysselsettingsraten er fortsatt (tilsvarende) 100 000 personer lavere enn i 2008.

Deler av norsk industri som treforedling og aluminium er allerede berørt av svake eksportmarkeder. Også uten en ny finanskrise er situasjonen for andre deler av industrien med tilhørende lokalsamfunn og underleverandører svekket. Vi har en deling av produksjonslivet, som både kan svekke sysselsettingssituasjonen og komplisere en helhetlig lønnsdannelse. Eksportsektoren og tilknyttede virksomheter får det klart vanskeligere enn hjemmemarkedsnæringene og offentlig sektor fremover.

For LO vil hovedoppgaven være å medvirke til at en øking i arbeidsløsheten unngås og at det legges grunnlag for bedre inkludering og langsiktig holdbar jobbvekst. Et viktig element i dette er at arbeidstakerne sikres en rimelig del av verdiskapingen og at lønn og annen inntekt fordeles rettferdig. Det er nå sysselsettingen som må ha hovedfokus også i lønnsdannelsen. Samordning er særlig viktig, men også særlig krevende når situasjonen er så forskjellig i ulike deler av økonomien. LO må legge hovedvekten på:

  • Å sikre fagbevegelsen medvirkning i styringen av samfunnsøkonomien med sikte på sysselsetting og økonomisk stabilitet
  • våre mål om rettferdig fordeling og sosial utvikling

LO viser også til det nyoppnevnte Holden III-utvalget som skal styrke grunnlaget for en lønnsdannelse som tjener sysselsetting og fordeling i åra framover. Økonomisk styring gjennom frontfagsmodellen og kollektiv lønnsdannelse basert på nasjonale tariffavtaler er viktig for å sikre sysselsetting og langsiktig økonomisk bærekraft.

3. Krav til den økonomiske politikken

Myndighetenes politikk må sammen med Norges Banks rente- og valutapolitikk og en organisert lønnsdannelse understøtte sysselsettingen og en jevn fordeling av goder og byrder.  Bankenes forsøk på å øke rentemarginen ytterligere som eneste svar på myndighetenes tiltak for økt soliditet er ikke akseptabelt.

Regjeringens økonomiske opplegg for 2013 synes så langt rimelig bra tilpasset den aktuelle økonomiske situasjon. Inkluderingsutfordringen tilsier sammen med de usikre utsiktene at arbeidsmarkedspolitikken framover styrkes i ressurser og virkemiddelinnsats. Også næringspolitikkens virkemiddelapparat bør ruste seg for å gjøre eksporten mer robust.

Høy beredskap for tiltak over statsbudsjettet er nå regjeringens fremste oppgave. En rekordhøy kronekurs er en stor belastning for industrien som må tillegges stor vekt framover av myndigheter og sentralbank.

4. Inntektsutviklingen i 2012 og utsiktene for 2. avtaleår

Prisstigningen fra 2011 til 2012 målt ved konsumprisindeksen, ble på bare 0,8, mot antatt ca 1¼ under forhandlingene. Med en gjennomsnittlig lønnsvekst på 4 pst ble det på nytt en klar reallønnsøking for de fleste grupper.

Prisutviklingen i Norge fra 2012 til 2013 anslås av TBU til 1 ½ pst.

Lønnsveksten hos handelspartnerne i gjennomsnitt kan komme under 2 pst bl.a som følge eurokrisen.

5. Pensjon

Pensjon ble ikke reist som tema i representantskapets vedtak for hovedoppgjøret 2012. Dette året var preget av oppfølging av pensjonsreformen først og fremst på myndighetsnivå. Temaet var imidlertid sentralt i noen avtaleområder. Siden har utviklingen blant bedriftene, økonomien i forsikringsselskapene og fremdriften i offentlige utvalg (Banklovkommisjonen) forsterket grunnlaget for LO s mangeårige krav om et bredere og mer robust system i privat sektor. Situasjonen i privat sektor har blitt mer bekymringsfull. Pensjonsreformen har styrket samlet pensjonsopptjening, men tendensen for de private tjenestepensjonene bidrar negativt. Der har utryggheten og ulikheten vokst.

LO har gjennom en årrekke påpekt det forhold at dagens system innebærer at det på grunn av levealdersforskjeller enten må betales høyere premie eller gis lavere eller mer kortvarig pensjonsbetaling for kvinner enn for menn for samme opptjening. Derfor har LO og flere offentlige utvalg påpekt at dette må løses ved at tjenestepensjonen ikke lenger kan være den enkelte bedrifts ansvar alene, men må bygge på et bredere omfang av arbeidsgivere.

Gjennom en slik omlegging vil en også redusere andre svakheter ved tjenestepensjonene i privat sektor:

  • De blir langt billigere i drift per arbeidstaker
  • Utgiften for arbeidsgiver blir mer forutsigbar
  • Pensjonene blir tryggere for arbeidstakerne uten fare for svekkelse eller omdanning, som i dag
  • Arbeidstakerne kan skifte jobb uten de problemer som oppstår i dag

LOs mål er at alle arbeidstakere etter hvert skal oppnå minst 2/3 av tidligere lønn i pensjon fra 67 års alder når en legger sammen det som finansieres av folketrygd og arbeidsgiver. LO kan i forbindelse med mellomoppgjøret gjøre en mer konkretisert oppfølging av dette.

6. Krav til lønn

Ved hovedoppgjøret i 2012 ble kravene oppsummert til:

a) Sikring av kjøpekraften for alle

b) En kombinasjon av egne sentrale tillegg, bedring av minstelønnssatser og garantiordninger som fremmer likelønn og motvirker lavlønn

c) Strukturelle tiltak for likelønn, herunder tiltak som fremmer grunnbemanning, heltid og kompetanseheving, seriøsitet og lønnsevne i utsatte bransjer

d) Prioritering av kvinnedominerte grupper innenfor sentralt avtalte rammer i offentlig sektor

e) Prioritering av likelønn i relevante bransjer i privat sektor

Med utgangspunkt i kravene til hovedoppgjøret, legges følgende til grunn for mellomoppgjøret 2013:

Kjøpekraft
Vi kan konstatere at kjøpekraften fra 2011 til 2012 enten ble opprettholdt eller økt til dels betydelig for hovedgruppene av lønnstakere. Mellomoppgjøret må innebære en fortsatt sikring av kjøpekraften.

Om lønnsfordeling
Utjevningen mellom menn og kvinners gjennomsnittlige lønnsnivå går svært langsomt, særlig som følge av et fortsatt svært kjønnsdelt arbeidsliv, der kvinner og menn jobber i ulike næringer, yrker og stillinger og der kvinner jobber langt oftere deltid enn menn. I NOU 2012:15 Politikk for likestilling (Skjeie2) er fokuset nettopp likestillingsutfordringene i arbeidslivet. Regjeringas nye forslag om lovfestet rett til utvidet stilling for deltidsansatte i tråd med faktisk arbeidstid, er ytterligere et viktig tiltak.

Fagbevegelsens mål om jevnere fordeling av lønn møter stadig sterkere motkrefter. Internasjonaliseringens fordeler blir lett skeivt fordelt og finanssektorens og arbeidsgiveres stadig mer kreative måte å omgå etablerte regler og mekanismer for partsforhold og lønnsdannelse oppveier ofte avtalebaserte tiltak for lønnsutjevning.

Hovedoppgjøret ble prega av lavlønnstillegg og vesentlige løft i minstelønnssatser og videreførte reguleringsordninger for disse framover. Lav- og likelønnsprofil på sentralt og lokalt avtalte tillegg må fortsatt prioriteres.

Økende flyt av arbeidskraft og tjenester i kombinasjon med konkurranseutsetting og privatisering gir et press nedover i lønnsfordelingen særlig i mange tjenestesektorer. Strukturelle tiltak knyttet til useriøsitet er fulgt godt opp av myndighetene og vil over tid kunne bidra i riktig retning når det gjelder å sikre lønnsnivået i områder sårbare for lavlønnskonkurranse. I tillegg til at lavlønnsproblemet i stor grad samtidig er et likelønnsspørsmål er det klart at mange kvinnedominerte yrker gir lav uttelling for god kompetanse. Dette gjelder både offentlig og privat sektor. For enkelte grupper med høyere utdanning er det viktig at lønnsforskjellene mellom privat og offentlig sektor reduseres.

Om andre grupper
I partenes og myndighetens arbeid for en samfunnsmessig fornuftig lønnsdannelse der hensynet til sysselsetting prioriteres er det avgjørende at alle grupper omfattes. I en tid der størstedelen av arbeidslivet har gode inntektsutsikter og mens enkeltområder sliter tungt, er dette hensynet særlig relevant for å unngå ytterligere skeivhet i inntektsfordelingen.

Det er fortsatt tendenser til at toppledersjiktet i virksomhetene og mellomleddenes provisjoner og salærer i finans og forretningsliv forsyner seg grådig av den økonomi alle ansatte bidrar til. Dette har også uheldige smittevirkninger overfor lederskiktet i offentlig sektor. Disse mekanismene bidrar også når det gjelder å vri fordelingen i riktig retning: mindre gap mellom topp og bunn; mindre gap mellom kvinner og menn. Kontrastene blir da store når store deler av tjenestesektorene presses av useriøsitet og lavlønnskonkurranse.

7. Forhandlingsfullmakt

Sekretariatet/forhandlingsutvalgene gis fullmakt til å utforme de endelige kravene på basis av de ovennevnte retningslinjer.

Rapport fra det tekniske beregningsutvalget

Beregningsutvalget legger til grunn at den gjennomsnittlige årslønnsveksten fra 2011 til 2012 for lønnstakere under ett var 4 prosent. For ansatte i de største forhandlingsområdene anslår utvalget også veksten til 4 prosent. I 2012 var det mindre forskjeller i lønnsveksten mellom de store forhandlingsområdene enn i 2011. Lønnsveksten i 2012 varierte mellom 3,0 og 4,2 prosent.

Rapporten gir oversikt over utviklingen i de senere år i lønninger, inntekter, priser, makroøkonomi og konkurranseevne. Utvalget presenterer dessuten en prognose for konsumprisveksten fra 2012 til 2013. Rapporten inneholder også korte beskrivelser av utsiktene for internasjonal økonomi og norsk økonomi. Rapporten bygger delvis på foreløpig statistikk og anslag for 2012. Deler av rapporten vil derfor bli oppdatert i slutten av mars/begynnelsen av april, og supplert med tall for lønnsutviklingen for kvinner og menn og lønn etter utdanning.

Her kan du lese rapporten fra utvalget.