Streik i staten - Arbeidslivet.no

hovednavigasjon

Emner 

Tariffoppgjøret 2012:

En sjelden streik i staten

En lignende streik har ikke funnet sted på denne siden av årtusenskiftet. Forhandlingene led nok over å ha kommet skjevt ut helt fra starten, ifølge Fafo-forsker.
I 2012 gikk både statlige og kommunale ansatte ut i streik. Her fra streikevakt utenfor Oslo fengsel.
FOTO: Alf Tore Bergsli/Fafo I 2012 gikk både statlige og kommunale ansatte ut i streik. Her fra streikevakt utenfor Oslo fengsel.

For tre av fire hovedsammenslutninger – LO Stat, YS Stat og Unio – endte årets hovedoppgjør i staten i streik. Det skulle ta to uker før alle partene ble enige om å vende tilbake til arbeidet.

Bruddet i staten ble fulgt av en omfattende streik også i kommunal sektor.

– Det har vært et ganske komplisert lønnsoppgjør i den offentlige sektor. Sett utenfra kan det nok være vanskelig å forstå hvorfor, sier forsker Kristine Nergaard ved Fafo, som nøye har fulgt streiken fra sidelinjen.

Protester om prosenter

Sist gang det var en tilsvarende streik i staten var i 1984. Ifølge Nergaard var en sentral årsak til årets storstreik at uenigheten allerede var sådd før forhandlingene hadde kommet i gang for fullt.

Lønnsveksten i det såkalte frontfaget (eksportrettet industri) har pleid å danne en mal også for oppgjøret i statlig sektor. I år var det uenighet om anslaget for den økonomiske rammen for dette oppgjøret. Siden statlig sektor igjen har tjent som normgiver for lønnsveksten i kommunesektoren, peker Nergaard på at bruddet i staten fikk en smitteeffekt til hele offentlig sektor.

Arbeidstakerorganisasjonene i offentlig sektor mente at det anslaget som lå til grunn for statens tilbud var for lavt, og føre til at offentlig sektor ville bli hengende etter i lønnsutviklingen.

Selv en såpass nøktern aktør som LO Stat var sterkt uenige i at dette anslaget var realistisk, sier Nergaard.

En annen kilde til uro var ifølge Fafo-forskeren at regjeringen i revidert statsbudsjett senket anslaget over årets lønnsvekst fra 4 til 3,75 prosent, noe som raskt høstet kritikk. Dette la nok sterke føringer på hva arbeidsgiverne i staten og kommunesektoren kunne tilby i forhandlingene.

Streiken endte det da også med en ramme på 4,1 prosent for LO Stat og YS Stat, mens Unios tilbud blir avgjort ved frivillig lønnsnemd.

Spenninger bak frontfagene

Samspillet mellom lønnsutviklingen i privat og offentlig sektor har skapt spenninger i lønnsforhandlingene de senere tiårene.  Siden 1960-tallet har den såkalte frontfagmodellen dannet grunnlag for den norske forhandlingsmodellen. Lønnsveksten for arbeidere i industrien skulle bestemme hva andre grupper i arbeidslivet kunne oppnå.

Etter hvert skapte dette frustrasjoner blant organisasjonene i offentlig sektor, og særlig i de organisasjonene som hadde medlemmer med høyere utdanning.  De ønsket å sammenligne seg med industrifunksjonærene, som både hadde høyere lønn og høyere lønnsvekst enn arbeidergruppene i industrien.  

På begynnelsen av 2000-tallet gikk det såkalte Holden-utvalget forhandlingsmodellen etter i sømmene. Gradvis begynte man å snakke om det «utvidede frontfaget» som både omfatter arbeidere og funksjonærer.  Dette førte til at organisasjonene i offentlig sektor krevde – og ofte oppnådde – en økonomisk ramme som lå over anslaget for arbeidere i industrien. Dette viser seg også i statistikken. Ansatte i offentlig sektor har de senere årene hatt en høyere lønnsvekst enn industriarbeiderne.

Samtidig har det vært vanskelig å få gode anslag på hva lønnsoppgjøret i privat sektor gir av lønnsvekst. Dette skyldes de lokale forhandlingene som kommer i etterkant av det sentrale oppgjøret. Partene i privat sektor er gjerne litt forsiktige i disse anslagene, og i gode tider har de lokale forhandlingene ofte gitt høyere lønnsvekst enn forutsett.

Flere streikerunder?

I år var det altså to sentrale årsaker til at det endte i streik. Dels at organisasjonene i offentlig sektor ikke har trodd på anslagene for hvilken lønnsvekst de lokale forhandlingene i industrien vil gi, og dels at de forventer at funksjonærene kommer til å få høyere lønnsvekst enn arbeiderne.

Nergaard avventer å konkludere i spørsmålet om man kan forvente lignende uenigheter og streiker også i kommende oppgjør:

Det er for tidlig å si om dette var en engangsforeteelse, hvor Finansdepartementet ønsket å markere at dette året bør få et nøkternt oppgjør, eller om det er første steg mot en diskusjon om frontfagsmodellen trenger en revisjon. Men jeg tror nok det førstnevnte, sier hun.

Fafo-forskeren mener imidlertid at det er skapt en større usikkerhet enn nødvendig.

Vi må nok leve med spenninger offentlig og privat sektor også i årene framover. Men uenighet om selve tallgrunnlaget gjør dette ekstra vanskelig. På en eller annen måte må nok partene sette seg ned og diskutere hvordan rammen for frontfaget skal forstås. Man bør ikke ende opp med en situasjon hvor alle slår hverandre i hodene med forskjellig statistikk, sier hun.