Skip to main content

Likestilling i arbeidslivet:

Hva med å lage standard for likestilling på arbeidsplassen?

Agder kommer dårlig ut på flere likestillingsmål. Ideen om en likstillingsstandard i arbeidslivet kom nettopp derfor fra Agderfylkene. Standarder er som regel knyttet til produkter. Men det kan også settes krav om standarder til bedrifters organisering, arbeidsform og ledelse.

  • 28. august 2014
  • Eldre artikkel

28. august 2014

Eldre artikkel

Likestillingsstandarder for virksomheter er utviklet blant annet i Frankrike. Og på Island diskuteres en standard for likelønn.

Manglende likestilling i arbeidslivet beskrives som den største barrieren mot likestilling i Norge.  Norge har høy yrkesdeltakelse blant kvinner, men arbeidsmarkedet er kjønnsdelt. Menn dominerer fortsatt i lederposisjoner, og kvinner og menn jobber innenfor ulike sektorer, bransjer og yrker. Likevel har forhold på bedriftsnivå fått liten likestillingspolitisk oppmerksomhet.

Fylkeskommunene i Agder tok opp denne tråden, og ønsket et forprosjekt som kunne se på muligheten for å utvikle en standard for likestillings- og mangfoldsarbeid i de enkelte virksomheter.

Hva er en standard?

Standarder er, enkelt forklart, krav til produkter og prosesser som definerer kvalitetsmål og som skal bidra til at slike kvalitetsmål nås. Standarder er tradisjonelt mest brukt for produkter, men er også utviklet for tjenester, for organisasjoner, for ledelse og for å ivareta samfunnsansvar. Det kan også settes krav til bedrifters organisering, arbeidsform og ledelse.

Standard Norge er en privat uavhengig medlemsorganisasjon, som utvikler standarder som omfatter de fleste områder av samfunnet. Den som ønsker å utvikle en nasjonal standard, kan henvende seg til Standard Norge. Stiftelsen Miljøfyrtårn er en miljøsertifiseringsordning for virksomheter som ønsker å dokumentere at de arbeider systematisk med miljøtiltak.

Agderregionen har i flere år kommet dårlig ut på indikatorer på likestilling. Yrkesdeltakelsen for kvinner er litt lavere her enn for landet som helhet, mens andel kvinner som jobber deltid er høyere.  Dette skyldes delvis næringsstruktur. Yrkesdeltakelsen blant kvinner er noe lavere i arbeidsmarkeder dominert av primærnæringer og industri enn i arbeidsmarkeder med stort innslag av tjenesteytende næringer. I Agder er mange kommuner dominert av landbruk og/eller industri og det er få sentrale tjenesteytingskommuner.

Men det er også slik at holdningene til likestilling er mindre positive på Agder enn i andre regioner. Dette har blant annet blitt satt i sammenheng med at religiøse verdier står sterkere her enn i mange andre deler av landet (Ellingsen, D. & Lilleaas, U.-L. (2014), Noen vil ha det slik. Tradisjonelle kjønnsroller og svake levekår på Sørlandet. Kristiansand: Portal Akademisk).

Går det an å lage en standard?

Dette har imidlertid bidratt til at regionen satser på likestilling, blant annet ved at likestilling er blitt et viktig tema i planprosesser.

Fafo har gjennom intervjuer med informanter fra offentlig og private virksomheter i Agder, og fra LO og NHO lokalt, fått kunnskap om hva de oppfatter som de sentrale likestillingsutfordringene i sine virksomheter, og innspill til hvordan en standard kan utformes.

Virksomhetene pekte på følgende utfordringer:

  • arbeidstid, særlig kvinners utstrakte deltidsarbeid
  • få kvinner i ledelse og rekruttering
  • avansement av arbeidstakere med innvandrerbakgrunn.

Virksomhetene var også tydelige på to andre forhold: for det første må en standard bidra til at blir arbeidet aktivt og systematisk med likestilling og mangfold i virksomhetene. For det andre må standarden være lite byråkratisk og kunne tilpasses svært ulike virksomheter.

På bakgrunn av disse innspillene utarbeidet vi en prosessorientert standard, der hovedhensikten er å stimulere til planmessig arbeid i virksomhetene. Tanken er at standardiseringsprosessen skal bidra til at virksomheten prioriterer å jobbe med likestilling og mangfold, og at den enkelte virksomhet selv må definere hvordan det passer å jobbe med de ulike indikatorene i sin virksomhet

Den foreslåtte likestilling- og mangfoldstandarden inneholder seks indikatorer eller krav:

  • Forankre likestillings- og mangfoldsarbeid i virksomheten
  • Legge til rette for mangfold og likestilling ved rekruttering og avansement
  • Tilstrebe heltidsstillinger
  • Ha rom for arbeidstakere som varig eller midlertidig krever tilrettelegging av arbeidet
  • Forebygge og bekjempe diskriminering og seksuell trakassering
  • Ha et mål om lik lønn for arbeid av lik verdi

For hver indikator skal virksomhetene foreslå tiltak for å oppfylle sertifiseringskrav. Sertifisør eller sertifiseringsorganisasjon avgjør i dialog med virksomheten om tiltakene kvalifiserer til å bli godkjent som en likestillings- og mangfoldsbedrift.

Et slikt arbeid kan for eksempel bidra til å gi virksomhetene et godt omdømme og at de oppfattes som attraktive arbeidsgivere.

Forskjell på veikroa og NSB

Virksomhetene som deltok i forprosjektet mener at en likestilling- og mangfoldstandard kan være et nyttig verktøy for å få til likestillingsarbeid på virksomhetsnivå i norsk arbeidsliv.

Men det forutsetter at standarden er utviklet slik at den kan tilpasse ulike typer virksomheter. Vi vet at norske virksomheter er svært forskjellige, men at de aller fleste er små eller mellomstore. Virksomhetene har dermed ulike forutsetninger for å drive likestillings- og mangfoldsarbeid. Det er forskjell på den lokale veikroa og NSB. Likevel kan begge ha behov for å arbeide planmessig for å bli mer likestilt og mangfoldig.

Bør testes

Lokal tilpasning og utviklingen av en prosessorientert standard krever dialog og demokratiske prosesser, det krever at interessenter høres og at de blir enige om hva slags krav det er rimelig å stille på tvers av virksomheter. Å bli sertifisert etter en standard er frivillig.

Samtidig er erfaringen for eksempel med sertifiseringen Miljøfyrtårn, at det å etablere en standard kan bidra til at det settes i gang arbeid internt i virksomheter, som antagelig ikke hadde blitt satt i gang uten. Det kan ha sammenheng med to forhold: at virksomhetene tilføres kompetanse og bistand, og at en standard og sertifiseringsordning bidrar til å etablere kvalitetsmål som det blir viktig for bedrifter å få.

For å gi en konkret vurdering av nytten, er det nødvendig å teste den ut i noen virksomheter. Dette er også vår anbefaling.

Hva gjøres i andre land?

Det finnes, som nevnt, eksempler på internasjonale likestillingsstandarder. I Frankrike ble det i 2004 innført en merking for likestillingsarbeid. Det er en nasjonal standardiseringsorganisasjon som står for godkjenning. For å bli godkjent må virksomheten synliggjøre at den arbeider systematisk med likestilling, og oppfyller kravene som er knytte til ordningen. 

I Norden er det Island som så langt har arbeidet med å utvikle en standard for likelønn. Dette arbeidet startet i 2008 på initiativ fra arbeidstaker- og arbeidsgiverorganisasjonene, med støtte fra regjerningen. Det er Standard Island som har utviklet standarden, og det planlegges et forsøksprosjekt for å få den utprøvd.