hovednavigasjon

Emner 

Høyesteretts dom i verftssaken

Viktig seier for allmenngjøring

I mars avsa Høyesterett dom i verftssaken. Den slo fast at allmenngjøring fortsatt kan brukes som verktøy for å sikre at opparbeidede rettigheter blir videreført. Her kan du lese mer om dommen og konsekvensene den får for arbeidslivet.

Høyesterett avsa den 05.03.d.å. dom i den såkalte verftssaken. Høyesterett ga Staten medhold i at Tariffnemndas forskrift om allmenngjøring av Verkstedsoverenskomsten for skips- og verftsindustrien ikke var i strid med EØS-retten. Forskriften var heller ikke ugyldig av andre grunner.

Saken er omtalt som den viktigste for LO i nyere tid. Dette er en riktig beskrivelse. Et annet utfall ville gjort fremtidig bruk av allmenngjøringsordningen irrelevant og ville åpnet opp for en underbetaling av utenlandsk arbeidskraft i et omfang vi tidligere ikke har sett. Opparbeide rettigheter i tariffavtalene ville ha blitt satt under et massivt press, noe som igjen ville medført en destabilisering av den norske forhandlingsmodellen og av frontfaget.

AKTUELT: Høyesteretts dom i den såkalte verftssaken kan bli gjort ugyldig. 26. oktober 2016 reiste nemlig ESA sak mot Norge. De mener praksisen med allmenngjorte tillegg for reise, diett og losji for utstasjonerte EU-borgere bryter med EØS-avtalen.

 

Sakens bakgrunn

Tariffnemdas forskrift om allmenngjøring av Verkstedsoverenskomsten (VO) innenfor skips- og verftsindustrien ble vedtatt så tidlig som 06.10.08. Høyesteretts dom avsluttet dermed en rettslig tvist som har pågått i over fire år.

Tariffnemndas vedtak innebar at VOs bestemmelser om minste timelønn, arbeidstid med 37,5 timer pr. uke, overtidssatser med 50 og 100%, utenbystillegg med 20 % og dekning for utgifter til reiser, kost og losji, skulle gjelde som minimumsbestemmelser for alle som arbeider innenfor vedtakets virkeområde, herunder uorganisert innenlandsk arbeidskraft og utstasjonert (utsendt) utenlandsk arbeidskraft.

Ni skipsverft reiste den 24.03.09 søksmål mot den norske stat v/Tariffnemnda med påstand om at allmenngjøringsforskriften skulle kjennes helt eller delvis ugyldig. Det sentrale grunnlaget for søksmålet var om forskriften var i strid med EØS-retten, herunder utsendingsdirektivet 96/71/EF og  EØS-avtalen artikkel 36.

Næringslivets Hovedorganisasjon (NHO) og arbeidsgiverforeningen Norsk Industri erklærte partshjelp til støtte for de ni skipsverftene. LO og Fellesforbundet erklærte tilsvarende partshjelp til støtte for Staten.

Oslo tingrett frifant Staten v/Tariffnemnda ved dom den 29.01.10. Dommen ble anket til Borgarting lagmannsrett, som sendte en anmodning til EFTA-domstolen om rådgivende uttalelse i saken. Den rådgivende uttalelsen fra EFTA-domstolen forelå 23.01.12.

EFTA-domstolens uttalelse var på flere punkter kontroversiell og ble fra Statens og LOs side ansett å gå lengre enn gjeldende praksis fra EU-domstolen.

Lagmannsretten la likevel til grunn EFTA-domstolens rettsoppfatninger, og etter en nærmere prøving av de kriterier EFTA-domstolen hadde gitt, ga lagmannsretten Staten medhold i at forskriften ikke var i strid med EØS-retten.

Lagmannsrettens dom ble anket inn til Høyesterett, og ankebehandlingen ble gjennomført i tidsrommet 29.01.-01.02.d.å.

Behandlingen i Høyesterett

Staten og LO gjorde gjeldende for Høyesterett at EFTA-domstolen rådgivende uttalelse var uriktig på to sentrale områder.

Det var enighet mellom partene at det allmenngjorte utenbystillegget oppfylte vilkårene til "minstelønn" i direktivet. EFTA-domstolen la likevel til grunn at det i tillegg måtte foretas en egen prøving etter artikkel 36 EØS. Staten og LO anførte at det ikke var rom for det. EFTA-domstolens rettsoppfatning om at dekning av utgifter til reise, kost og losji ikke var å regne som minstelønn ble også anført å være feil. Ettersom man da ville være innenfor kjernen i direktivets artikkel 3 nr 1, anførte Staten og LO at særbestemmelsen i artikkel 3 nr 10 om "offentlig orden" ikke ville komme til anvendelse.

Det er etter det undertegnede kjenner til første gang at Staten så klart har utfordret EFTA-domstolens rettsanvendelse i en sak for Høyesterett. Det er også første gang Høyesterett så klart stiller spørsmålet om EFTA-domstolens vurderinger er korrekt. Høyesterett tok likevel ikke endelig stilling til dette ettersom dette ikke var nødvendig for å begrunne resultatet.

I forhold til utenbystillegget uttaler Høyesterett at mye kan tyde på at ytelser som er minstelønn i direktivets forstand, ikke også skal prøves etter EØS-avtalen artikkel 36. Høyesterett fant det her vanskelig å forene EFTA-domstolens syn med EU-domstolens praksis og direktivets formål. En annen løsning ville også innebære at lite vil være vunnet ved direktivet, som nettopp var ment å sikre en samordning av ufravikelige regler om minimumslønn.

Høyesterett tok likevel ikke endelig stilling til spørsmålet ettersom retten under enhver omstendighet fant det klart at utenbystillegget var forenlig med artikkel 36. Retten kom her til at utenbystillegget er en kompensasjon som objektivt fremmer hensynet til beskyttelse av arbeidstakere. Tillegget medførte heller ikke en faktisk svekkelse av arbeidsmulighetene for de utenlandske arbeidstakere, noe som var et av vurderingskriteriene EFTA-domstolen hadde gitt anvisning på.

På rettslig grunnlag tok Høyesterett likevel avstand fra en slik betraktningsmåte, som retten påpekte hadde blitt tilbakevist i EU-domstolens dom i sak C-60/03 Wollf & Müller. For egen del fant Høyesterett også grunn til å fremheve at "Det sier seg selv at slike tillegg ikke mister sin karakter av objektiv fordel for arbeidstakeren selv om fordyrelsen gir risiko for redusert etterspørsel etter tjenesten." (premiss 115).

Også i spørsmålet om kostnadsdekning for utgifter til reise, kost og losji finner Høyesterett grunn til å stille spørsmål ved EFTA-domstolens begrunnelse og vurderinger. Til forskjell fra EFTA-domstolen fant Høyesterett det naturlig å ta utgangspunkt i utstasjoneringsdirektivets artikkel 3 nr. 1 annet ledd som sier at nasjonal rett vil være avgjørende for hva som er lønn i direktivets forstand. Høyesterett trakk deretter frem en rekke tungtveiende realbetraktninger som alle taler for at minstelønn ikke kan anses å være betalt dersom arbeidstakerne selv må bære omkostningene arbeidsgiver har med å få arbeidet utført.

Tallmateriale som ble fremlagt i saken viste at de aktuelle kostnader til reise, kost og losji for utsendte arbeidstakere i gjennomsnitt ville utgjøre ca kr. 50 pr. arbeidstime. Med utgangspunkt i allmenngjort minstelønn etter 2008-forskriften med kr. 120 pr. time for ufaglært og kr. 126 for faglært ville den faktiske timelønn som en utsendt arbeidstaker kunne oppnå være på henholdsvis kr. 70 og kr. 76. Med utgangpunkt i talleksemplene uttalte Høyesterett at dersom det ikke kunne pålegges dekning av denne type utgifter ville det medføre en fare for å uthule hele minstelønnsordningen.  Arbeidstakeren ville da heller ikke faktisk oppnå minstelønnen som er allmenngjøringens formål.

De samme realbetraktninger ville etter Høyesteretts oppfatning også være tungtveiende ved bedømmelsen av om utgiftsdekningen kunne defineres som minstelønn etter direktivet. Også forutsetninger som fulgte av direktivets artikkel 3 nr. 7 annet ledd trakk klart i denne retning.

Heller ikke her valgte Høyesterett å konkludere endelig i strid med EFTA-domstolens vurderinger, ettersom retten fant det klart at bestemmelsen om utgiftsdekning uansett ivaretok hensynet til offentlig orden etter direktivets artikkel 3 nr. 10. Høyesterett la til grunn at den norske lønnsforhandlingsmodellen, herunder frontfagsmodellen, har lange tradisjoner og er en del av landets samfunnssystem. 

Høyesterett fant det videre tilstrekkelig dokumentert, blant annet gjennom fremlagte samfunnsøkonomiske analyser, at allmenngjøringsinstituttet og bestemmelsene om reise, kost og losji her har en stabiliserende betydning og man hadde da å gjøre med bestemmelser om "offentlig orden". Høyesterett la også atskillig vekt på den dominoeffekt en underkjenning av bestemmelsene om reise, kost og losji ville ha for andre allmenngjorte tariffavtaler med likelydende ordninger.

Høyesterett kom i tillegg til at både arbeidstidsbestemmelsen med 37 ½ time per uke og overtidssatsene med 50 og 100% var forenelig med EØS- retten.

Konsekvensene av Høyesteretts dom

Dommen medfører at alle de innsigelser som over tid er reist mot allmenngjøringsordningen en gang for alle er lagt døde.

Høyesterett kunne på samme måte som lagmannsretten ha tatt utgangpunkt i EFTA-domstolens uttalelse og begrunnet resultatet ut fra det. Høyesterett valgte likevel å markere uenighet med EFTA-domstolen på viktige områder som også vil få betydning for senere allmenngjøringsvedtak. Høyesteretts klare uttalelser om at utenbystillegget og bestemmelsene om utgiftsdekning må anses som minstelønn i direktivets forstand, innebærer at det ikke lenger er rom for innsigelser om at denne type tillegg i enkelttilfeller ikke oppfyller vilkårene etter artikkel 36 EØS eller særbestemmelsen i direktivet om "offentlig orden".

Høyesterett går i tillegg svært langt i å underkjenne den praksis som har utviklet seg innenfor verftsindustrien der flere av virksomhetene har etablert seg i Norge. Dette dreier seg ofte om datterselskap til verftene. Samtidig har de utenlandske arbeidstakerne blitt "ansatt lokalt" (inntatt på arbeidsstedet), noe som igjen har medført at disse ikke lenger mottar utenbystillegg eller reise, kost og losji. Dette til tross for at arbeidstakerne fortsatt er hjemmehørende i utlandet og går i turnusordninger som forutsetter at de reiser hjem til sine familier i friperiodene. Høyesterett uttaler i premiss 174 at "Etter det som er opplyst for Høyesterett, kan det ligge nær å se det slik at de ordninger bemanningsselskapene har etablert, ikke innebærer noen annen realitet enn at de tidligere utsendte arbeidstakerne mister tilleggene. Jeg finner i så fall grunn til å stille spørsmål ved den rettslige holdbarheten ved et slikt arrangement".

LO har i lang tid stilt spørsmål ved denne praksis og det er god grunn til å tro at både LO og Arbeidstilsynet i fortsettelsen vil ofre disse ordningene adskillig oppmerksomhet.

Her kan du lese hele dommen fra Høyesterett i verftssaken.