hovednavigasjon

Emner 

Hva er «delingsøkonomi»?

Nye digitale plattformer spretter opp som paddehatter. Enkelte av dem utfordrer tradisjonelle næringsstrukturer og arbeidstakerrettigheter.
NYTT FENOMEN, MANGE NAVN: Delingsøkonomi, oppdragsøkonomi («gig economy») og samarbeidsøkonomi («colleborative economy») er noen av forslagene som har blitt lansert på navn. Plattformøkonomi eller formidlingsøkonomi er kanskje de beste alternativene som har vært oppe til vurdering, ifølge Fafo.
FOTO: Colourbox NYTT FENOMEN, MANGE NAVN: Delingsøkonomi, oppdragsøkonomi («gig economy») og samarbeidsøkonomi («colleborative economy») er noen av forslagene som har blitt lansert på navn. Plattformøkonomi eller formidlingsøkonomi er kanskje de beste alternativene som har vært oppe til vurdering, ifølge Fafo.

Airbnb, Uber, Foodora, weClean og Upwork – alle er eksempler på nye bedrifter som har ansporet forskere og myndigheter til å snakke om et nytt fenomen innen næringsliv og arbeidsmarked: delingsøkonomi.

Kjapp teknologisk utvikling, lavere transaksjonskostnader og økt tillit mellom mennesker er noen årsaker som brukes for å forklare hvorfor mange slike plattformer på kort tid har kommet til og nytt stor suksess.

For mange av plattformene som ikke inkluderer arbeid, er et kjennetegn at de tilbyr enkel tilgang til utleie av «underutnyttede ressurser» – som den etter hvert berømte drillen som ellers bare hadde støvet ned i verktøyboden.

Uenighet om definisjonen

Likevel: Når man skal definere fenomenet oppstår mange problemer. Internasjonalt har man ennå ikke blitt enige om en klar beskrivelse av hva delingsøkonomi er – eller ikke er. Forskjellene mellom tjenestene som ofte inkluderes kan i noen tilfeller være større enn likhetene.

Uenigheten gjelder også selve navnet – for er det egentlig deling det er snakk om (à la det engelske sharing economy)?

Fafo-forskere forsøker i et pågående forskningsprosjekt å løse opp i noen av de mange knutene. De første funnene presenteres i delrapporten Aktører og arbeid i delingsøkonomien, som denne artikkelen er bygget på.

Sykling i by eller skriving i sky

I sentrum for den såkalte delingsøkonomien står digitale plattformer. Disse er som oftest designet for å kunne kjøre helautomatiserte prosesser for å gjennomføre utleie eller kjøp av eiendeler eller tjenester.  

Kristin Jesnes, Beate Sletvold Øistad, Kristin Alsos og Torstein Nesheim har skrevet Fafo-delrapporten Aktører og arbeid i delingsøkonomien
FAFO-FORSKERNE Kristin Jesnes, Beate Sletvold Øistad og Kristin Alsos har sammen med SNF-forsker Torstein Nesheim skrevet delrapporten. Fri digital lesning på Fafo.no:
Rapportside / Rett til rapporten (PDF).

For brukerne, både på tilbuds- og etterspørselssiden, vil plattformen ta form som en internett-side og/eller en «app» (program) på mobiltelefonen.

Tjenestene som tilbys – for eksempel leveringer ved sykkelbud – vil kunne være tradisjonelle og stedbundne, men måten tjenesten frontes og formidles gjennom digitale løsninger gjør altså at man kan snakke om delingsøkonomi.

Andre tjenester kan være helt løsrevet fra geografi og fysisk tilstedeværelse. Oppgaver kan utføres online – fra hvor som helst i verden. Dette kalles ofte for «crowdwork».

En digital Kirsten giftekniv

Ikke alle nettbaserte firma eller apper basert på kommunikasjon og formidling faller inn under kategorien delingsøkonomi.

Man setter gjerne et krav om at selve plattformen i så fall må ha en sterk rolle som mellomledd når det gjelder å sette to parter i kontakt med hverandre.

Dette inkluderer at de står for avtaleverket og pengetransaksjonen mellom de to partene, noe som regnes som avgjørende for at man skal definere dem slik.

Fafo-forskerne nevner Mittanbud.no som et eksempel som faller utenfor delingsøkonomien, fordi denne tjenesten kun setter tilbyder og kunde i kontakt med hverandre i en form for digital rubrikkannonse.

(artikkelen fortsetter)

Hva skal barnet hete?

Som nevnt i bildeteksten er det knyttet stor uenighet til selve begrepet delingsøkonomi. Ikke alle tjenestene som gjerne knyttes til fenomenet handler om å dele på en ressurs.

Fafo-forskerne peker derfor på plattformøkonomi eller formidlingsøkonomi som mer beskrivende alternativer.

Mer om navnedebatten:

 

Tre parter involvert

Siden selve plattformen ikke framstår som annet enn ren teknologi for dem som bruker den, er det lett å glemme at forholdet ikke er helt tosidig mellom kunde og tilbyder. Fafo-forskerne understreker at plattformen i seg selv også må tas med i analysene.

Som oftest er altså tre parter involvert:

  1. Tilbydere: Personer som jobber via plattformene, enten som arbeidstakere, frilansere eller selvstendig næringsdrivende. Tilbyderen kan også være en virksomhet (bedrift eller lignende).
  2. Plattform: Virksomheten som kobler tilbyder og kunde gjennom en digital løsning (Uber, Airbnb etc.). Denne er ikke selv direkte engasjement i, men bringer de to øvrige partene sammen gjennom synliggjøring og søkbarhet. Plattformen og selskapet som eier den er med andre ord etmellomledd for selve transaksjonen, og tilbyr gjerne standardiserte avtaleverk og betalingsordninger.
  3. Kunde: Den som kjøper tjenester, om det så er privatpersoner eller virksomheter.

Selv om de fleste av de aktuelle løsningene kobler én person til en annen, for eksempel en Uber-sjåfør og en person på farta, kan altså også transaksjonen gjennom plattformen også være mellom to virksomheter.

Kapital og/eller arbeid

Man kan kategorisere delingsøkonomi på mange måter. Fafo-forskerne skiller som nevnt mellom stedbunden og ikke-stedbunden aktivitet. Altså om man er knyttet til fysisk tilstedeværelse på lokale markeder eller er rent nettbasert.

Å kartlegge plattformene etter bransje viser seg ofte vrient.

Et annet skille som kan være fruktbart er følgende todeling:

  • Kapitalplattformer: Eiendeler eller andre ressurser som ikke benyttes fullt ut tilbys gjennom «utleie». Typiske eksempler er en leilighet, bil, båt eller lignende som kunden kan benytte seg av i et bestemt omfang (Nabobil, AirbnB).
  • Arbeidsplattformer: Her er det ens egen arbeidskraft som «leies ut» (Finn småjobber, WeClean etc.).

I det virkelige liv vil grensene mellom disse to kategoriene gjerne være alt fra litt til svært flytende. I prinsippet vil for eksempel noe arbeidskraft være nødvendig også for kapital-utleie – for eksempel vasking av en leilighet før og etter bruk.

For utleie av arbeidskraft vil man som regel også kunne måtte stille opp med mer enn kun sitt hode og hender – for eksempel kapitalvarer som egne biler, i Ubers tilfelle.

Etter en kartlegging i 2016, har de i Norge funnet rundt 30 plattformer som kan plasseres omtrentlig i hver kategori, altså til sammen omtrent 60 ulike «digitaløkonomiske» plattformer. Mange av disse er imidlertid nystartede foretak og er fremdeles i støpeskjeen.

Liste over plattformer i Norge

I samarbeid med SIFO forsøker Fafo å kartlegge alle delingstjenester som er virksomme i Norge. Dette gjøres i form av en liste som oppdateres fortløpende. Du kan sende inn tips over tjenester som mangler.

I skrivende stund er 72 delingstjenester på listen. Det er ikke nødvendigvis slik at Fafo-forskerne vil se på alle av disse som en del av delingsøkonomien, siden de i all hovedsak fokuserer på dem som involverer arbeid.

 

Utfordringer: Skatt, arbeidstakerrettigheter og globalt nedslagsfelt

Hvorvidt virksomheten bak plattformen har – eller ikke har – en rolle som arbeidsgiver og bedrift med skatte- og samfunnsansvar har i enkelte tilfeller vært svært omdiskutert.

Drosjenæringen i mange land har vært svært kritiske til Ubers etablering, og hotellnæringen har ikke bare sett med blide øyne på Airbnb, hvor privatpersoner kan leie ut rom og leiligheter for korte eller lengre perioder.

At enkelte av selskapene har hovedkontor i andre land, for eksempel USA, kan fort skape gnisninger i forholdet til nasjonale regelverk, både for skattlegging, arbeidstakerrettigheter og andre juridiske krav, for eksempel om løyver.

I enkelte byer/land har man forbydd eller lagt strenge begrensninger for omfanget av for eksempel privat boligutleie gjennom Airbnb. Argumentene kan gå på at omfanget endrer prissettingen i private boligområder og at vanlige folk opplever det som plagsomt at naboleiligheter fylles av stadig nye turistgrupper.

For plattformer som formidler arbeidskraft er det dessuten en avveining hvorvidt de formelt er å anse for å være arbeidsgivere, eller om arbeidsutførerne er frilansere/selvstendig næringsdrivende. Dette påvirker hvordan arbeidsmiljøloven skal gjelde, men er også et skattespørsmål.

Enkelte kan dessuten som privatpersoner gjennom plattformer få så store inntekter som følge av private ressurser at det kan bli betraktet som næringsvirksomhet, noe som også setter et spørsmålstegn ved skatteinnretningen.

Fafo-forskerne imøtegår imidlertid delvis kritikken om at delingsøkonomi kun erstatter tradisjonelle virksomheter. De viser til at iallfall enkelte nyvinninger klarer å finne og skape nye nisjer i markedet. Slik sett vil den ikke alltid bidra til konkurranse på endrede vilkår.


Pekere – mer om delingsøkonomien
 

NORGE

Et eget offentlig utvalg er nedsatt for å se på problemene og mulighetene delingsøkonomien skaper i Norge. De skal levere sin utredning innen 1. februar 2017:

Generell informasjon:
 

Forskning / utredning:

Nyheter / kronikker / debatt


INTERNASJONAL FORSKNING
(se Fafo-rapportens litteraturliste for flere tips)


Mer om delingsøkonomi på Arbeidslivet.no og Fafo.no:

Fafo har i skrivende stund levert to rapporter (PDF) om delingsøkonomi og arbeidsliv: