Likebehandling av innleide arbeidstakere – bakgrunn og regelverk ...

hovednavigasjon

Emner 

Likebehandling av innleide arbeidstakere – bakgrunn og regelverk

Hvordan skal man forstå kravet om likebehandling av innleide arbeidstakere fra bemanningsforetak? Her følger en guide.
JEVNSTILLING: Siden 2013 skal innleide arbeidstakere ha samme lønn som det en vanlig ansatt med samme arbeidsoppgaver ville ha fått.
FOTO: Colourbox JEVNSTILLING: Siden 2013 skal innleide arbeidstakere ha samme lønn som det en vanlig ansatt med samme arbeidsoppgaver ville ha fått.

Reglene om likebehandling av utleid arbeidskraft ble tatt inn i arbeidsmiljøloven i 2012. Bakgrunnen for denne lovendringen var at det i 2008 ble vedtatt et EU-direktiv om vikararbeid (vikarbyrådirektivet).

Direktivet ble tatt inn i EØS-avtalen, og det var dermed nødvendig å gjøre endringer i norsk lovgivning. Endringene som kom i 2012, besto av innføringen av et likebehandlingsprinsipp (arbeidsmiljøloven § 14-12 a.).

Etter denne bestemmelsen skal bemanningsforetak (ofte kalt vikarbyrå) sørge for at utleide arbeidstakere minst sikres de vilkår som ville kommet til anvendelse dersom arbeidstaker hadde vært ansatt hos innleier for å utføre samme arbeid.

Likebehandlingene skal minimum omhandle:

  1. Arbeidstidens lengde og plassering
  2. Overtidsarbeid
  3. Varighet og plassering av pauser og hvileperioder
  4. Nattarbeid
  5. Feriefritid, feriepenger, fridager og godtgjøring på slike dager
  6. Lønn og utgiftsdekning

Dette gjelder vilkår uavhengig av hvordan de er fastsatt. Vilkårene kan følge av lov, for­skrift, tariffavtale, men kan også være ensidig fastsatt av arbeidsgiver i personalhåndbø­ker eller lignende.

Det er likevel ikke noe krav at det finnes denne type reguleringer i innleievirksomheten. I forarbeidene til bestemmelsen (8.3.4) understreker departementet at prinsippet om likebehandling skal gjelde i alle tilfeller, også der innleier ikke har andre generelle regler om lønnsfastsettelse.

Der det ikke finnes regler eller retningslinjer, vil fastsettelsen bli mer skjønnsmessig.

Denne teksten er i sin helhet hentet fra Fafo-rapporten Sjatteringer av likhet: Evaluering av reglene om likebehandling av utleid arbeidskraft.

En oppsummering av rapporten kan du lese i artiklene Innleid arbeidskraft: Noen er likere enn andre og Likebehandling-kløft mellom bransjer.


Fulgt opp av flere tiltak

Utleide arbeidstakere skal i tillegg ha samme tilgang til felles goder og tjenester hos innleier som innleiers egne arbeidstakere, med mindre objektive grunner tilsier noe annet.

I tillegg til dette likebehandlingsprinsippet ble det vedtatt en rekke tiltak for å sikre etterlevelse av reglene (arbeidsmiljøloven §§ 14-12 og 14-12 b):

  • Arbeidsgiver skal årlig drøfte praktiseringen av kravet om likebehandling med de tillitsvalgte.
  • Innleier skal gi bemanningsforetaket den informasjon som er nødvendig for at virksomheten skal kunne ivareta likebehandlingsreglene.
  • Bemanningsforetaket skal, på forespørsel fra sine arbeidstakere, gi opplysninger som er nødvendige for at den ansatte skal kunne vurdere om egne lønns- og arbeidsvilkår oppfyller kravet om likebehandling.
  • Bemanningsforetaket skal, på forespørsel fra innleier, dokumentere hvilke lønns- og arbeidsvilkår som er avtalt mellom den utleide og bemanningsforetaket.
  • Innleier skal, på forespørsel fra tillitsvalgte i egen virksomhet, dokumentere hvilke lønns- og arbeidsvilkår som er avtalt mellom den utleide og bemanningsforetaket.

I tillegg vil virksomheter som leier inn arbeidskraft fra bemanningsforetak, hefte på samme måte som en selvskyldnerkausjonist (solidaransvar) for utbetaling av lønn, feriepenger og annen godtgjøring til den utleide arbeidstakeren (arbeidsmiljøloven § 14-12 c).

Utgangspunktet er at det er bemanningsforetaket som skal betale ut lønn med mer, men dersom bemanningsforetaket ikke gjør dette til avtalt tid, kan arbeids­takerne rette kravet mot den virksomheten han eller hun har vært innleid til.

Også andre regler kan inntre

I tillegg til likebehandlingsreglene, finnes det regler som regulerer lønns- og arbeids­vilkår for utleide arbeidstakere.

For bemanningsforetak som er bundet av tariffavtaler, vil også disse kunne gi regler for hvilke vilkår som gjelder. I juli 2015 trådte det i kraft en ny forskrift som åpner for at likebehandlingsreglene kan fravikes ved tariffavtale.

For­skriften innebærer at der det gjelder tariffavtale i bemanningsforetaket som er inngått med fagforening med minst 10 000 medlemmer, kan likebehandlingsreglene fravikes.

Forskriften får imidlertid først virkning etter revisjon eller inngåelse av ny tariffavtale og hadde derfor ikke noen reell betydning i den perioden hvor datainnsamlingen i dette prosjektet ble gjennomført.

Dette innebærer at der lønns- og arbeidsvilkårene som gjaldt i virksomheten som leide inn arbeidskraft, var gunstigere for den utleide enn de som fulgte av bemanningsforetakets tariffavtaler, ville det være likebehandlingsreglene som avgjorde hvilke lønns- og arbeidsvilkår den utleide arbeidstakeren hadde rett til.

Ved allmenngjøring av tariffavtaler

Innenfor flere av bransjene som bruker mye innleid arbeidskraft, er det vedtatt for­skrifter som allmenngjør deler av tariffavtalene for disse bransjene. Med dette menes at visse lønns- og arbeidsvilkår i tariffavtalen blir nedfelt i forskrift, og dermed gjelder for alle virksomheter som faller inn under forskriftens virkeområde, selv om de ikke er bundet av tariffavtalen.

Ved utgangen av 2015 var det allmenngjøringsforskrifter for byggeplasser, skips- og verftsindustri, jordbruk og gartneri, renholdsbedrifter, fiskein­dustri, elektrofag, godstransport på vei og persontransport med turbil.

For å sikre at allmenngjøringsforskriftene etterleves, har oppdragsgivere blitt pålagt et særlig ansvar for å følge opp hvilke vilkår arbeidstakere hos oppdragstakerne har. Ansvaret omfatter en plikt til å gi informasjon om hvilke vilkår som gjelder etter allmenngjøringsfor­skriftene, og å påse at oppdragsgiver etterlever pliktene (allmenngjøringsloven § 8).

Påseplikten innebærer at oppdragsgiver må ha systemer og rutiner for å undersøke at allmenngjøringsforskriftene etterleves, for eksempel ved å innhente dokumentasjon på arbeidstakernes lønns- og arbeidsvilkår (se evt. Forskrift om informasjons- og påseplikt og innsynsrett). Pliktene etter allmenngjøringsloven gjelder også for oppdragsgivere som leier inn arbeidskraft fra bemanningsforetak.

Andre regler i offentlig sektor

Bemanningsforetak som leier ut arbeidskraft til offentlige virksomheter, må også forholde seg til et annet sett av regler. Etter anskaffelsesregelverket som gjelder når offentlige virksomheter kjøper varer eller tjenester, er det gitt særskilte regler som skal sikre lønns- og arbeidsvilkårene hos oppdragstakerne.

Reglene gjelder for alle kontrakter som overskrider 1,1 millioner kroner for statlige myndigheter og 1,75 millioner kroner for andre offentlige oppdragsgivere (forskriften § 4).

Ved inngåelsen av slike kontrakter skal den offentlige virksomheten stille krav til at ansatte hos oppdragsgivere og underleverandører av disse har lønns- og arbeidsvilkår som er i tråd med allmenngjøringsforskrifter, der slike finnes.

Fafo.no: Rapportside: Kristin Alsos, Mona Bråten og Sissel C. Trygstad: Sjatteringer av likhet (åpnes i ny fane)
LES HELE RAPPORTEN:
Fri tilgang til elektronisk versjon av Fafo-rapport 2016:15, Sjatteringer av likhet, på Fafo.no (NB: PDF-format).

Utenfor de allmenngjorte områdene skal det stilles krav om lønns- og arbeidsvilkår i henhold til landsomfattende tariffavtaler for den aktuelle bransjen.

Forskriften lister opp hvilke lønns- og arbeidsvilkår bestemmelsen gjelder, og disse er ikke like omfattende som vilkårene som inngår i likebehandlingsprinsippet, men vi går ikke nærmere inn på forskjellene her.

Oppsummert

Gjennomgangen viser at aktører som leier ut eller inn arbeidskraft fra bemanningsforetak, vil måtte forholde seg til ulike sett av regler.

Reglene stiller ulike krav til virksomhetene både når det gjelder hvilke vilkår som gjelder, og hvilke plikter en har til å sikre at rettighetene etterleves, og dette kan tenkes å få utslag for hvordan også likebehandlingsreglene følges opp.

Allmenngjøringsforskrifter og anskaffelsesreglene vil gjelde for alle typer oppdrag, ikke bare innleie. Likebehandlingsreglene vil derimot gjelde kun ved innleie fra bemanningsforetak og ikke for eksempel ved underentrepriser eller ved innleie fra produksjonsbedrifter (arbeidsmiljøloven § 14-13).

I den grad likebehandlingsreglene dermed pålegger virksomhetene merkostnader, vil dette kunne være en motivasjon for aktørene til å bruke andre arbeidskraftstrategier enn innleie.

Dette gjelder særlig innleie fra produksjonsvirksomheter og underentrepriser. Disse oppdragstypene er ikke alltid like lette å skille fra hverandre. Dette kan føre til at virksomheter misforstår eller bevisst omgår regelverket for å manøvrere seg utenfor likebehandlingsreglene.

Flere artikler om samme rapport: