Handlingsplanen er en oppfølging av FNs veiledende prinsipper for menneskerettigheter og næringsliv som ble enstemmig vedtatt i FNs menneskerettighetsråd i 2011.
Disse er blant annet basert på ILOs kjernekonvensjoner og agenda for anstendig arbeidsliv.
Hva må virksomhetene gjøre?
Selskapene har ansvar for å gjennomføre aktsomhetsvurderinger i virksomheten og med leverandørkjeden. Det vil si tiltak for å kartlegge, forebygge og begrense konsekvensene som virksomheten har for menneskerettighetene.
Med denne definisjonen har verden for første gang avklart hva det betyr i praksis for en bedrift å respektere menneskerettighetene.
Hva kan staten gjøre?
Ett av hovedpoengene i FNs veiledende prinsipper er at staten har en plikt til å beskytte menneskerettighetene, også mot overgrep fra tredjepart, inklusive bedrifter.
Ifølge Fafo-forsker Mark Taylor sin kartleggings- og avviksanalyse fra 2013 gjør Norge allerede mye på dette feltet – både nasjonalt og internasjonalt.
- Direktoratet for forvaltning og IKT (Difi) har vært involvert i europeisk samarbeid om sosialt ansvarlige offentlige anskaffelser.
- Etikkrådet for Statens pensjonsfond utland (SPU) har vært et ledende eksempel på ansvarlig investering.
- Garanti-instituttet for eksportkreditt (GIEK) har vært en ledende deltaker i arbeidet med å integrere menneskerettigheter i OECD sine standarder.
I 2013 oppdaterte Norge Regnskapsloven hvor det står i paragraf 3-3 c at «store foretak skal redegjøre for hva foretaket gjør for å integrere hensynet til menneskerettigheter, arbeidstakerrettigheter og sosiale forhold, det ytre miljø og bekjempelse av korrupsjon i sine forretningsstrategier…»
Frivilligheten legges bort
Dette vil si at virksomhetenes sosiale ansvar (corporate social responsibility – CSR), som handler om utøvelsen av frivillige tiltak fra næringslivets side nå kan legges død. I stedet utarbeider Norge og andre land en såkalt «smart mix» av insentiver og reguleringer for at virksomhetene skal respektere menneskerettighetene.
Norges rolle som pådriver for et ansvarlig næringsliv er særlig viktig nå norske selskaper opererer i land der staten ikke kan eller vil ivareta menneskerettighetene.
Få konkrete tiltak
Når det for eksempel gjelder avsnittet om offentlige anskaffelser, refererer regjeringen til høringsforslaget om å endre anskaffelseslovens paragraf 6 for å få inn en bestemmelse om at offentlige oppdragsgivere skal ha egnede rutinger for å ivareta sosiale hensyn.
En slik endring vil være av stor betydning, men spørsmålet er om loven kommer til å kreve at selskaper som tilbyr varer og tjenester til for eksempel helseregionene ivaretar arbeidstakerrettigheter.
Høringsutkastet til Stortinget tyder på dette, men foreløpig sier ikke handlingsplanen noe om det. Der heter det at «Regjeringen skal arbeide videre med tiltak for å fremme respekt for internasjonale menneskerettigheter i offentlige kontrakter».
Handlingsplanen er også ganske passiv når det kommer til ansvarlige investeringer. Under dette punktet nevnes det at Finansdepartementet har bedt Norges Bank vurdere om den kan utarbeide et forventningsdokument for menneskerettigheter. Dette er også avhengig av diskusjoner i OECD om ansvarlige investeringer.
Lyspunkter i den norske handlingsplanen
Handlingsplanen markerer starten på en helhetlig politikk på dette området. Det er nok forklaringen på at det ikke introduseres nye konkrete tiltak, men at planen samler de tiltakene som allerede er underveis. Næringslivet, arbeidstakerorganisasjoner og andre interessenter har nå noe konkret å forholde seg til.
Den skaper også samstemthet på tvers av departementene, som igjen kan bidra til å etablere en mer helhetlig strategi for å ivareta menneskerettigheter – både nasjonalt og internasjonalt.
Ett av de viktigste – og det mest konkrete – tiltaket er at det skal nedsettes en tverrdepartemental arbeidsgruppe som jevnlig skal vurdere hvorvidt norsk lovverk er oppdatert i forhold til internasjonale vedtak om menneskerettigheter.
Videre konstaterer planen at Norge skal «arbeide for at bestemmelser om respekt av menneskerettigheter, herunder ivaretakelse av arbeidstakeres grunnleggende rettigheter og miljø, inkluderes i bilaterale frihandelsavtaler og investeringsavtaler.»
Dette er svært aktuelt i disse dager hvor flere land diskuterer og inngår bilaterale og regionale frihandelsavtaler og investeringsavtaler (frihandelsavtalen mellom Norge og Colombia 2013, TPP, TPIP).
Stiller ikke høyere krav enn andre land
Den norske handlingsplanen stiller ikke strengere krav enn andre land. Hittil er det laget egne planer i Storbritannia, Nederland, Danmark, Spania, Finland, Litauen og Sverige.
En sak for norske arbeidstakerorganisasjoner?
Under lanseringen av den norske handlingsplanen refererte både NHO-direktør Kristin Skogen Lund og utenriksminister Børge Brende til det gode samarbeidet med arbeidstakerorganisasjoner og andre sivilsamfunnsorganisasjoner i arbeidet med handlingsplanen.
De norske arbeidstakerorganisasjonene har likevel ikke hatt en sentral offentlig stemme i debatten rundt handlingsplanen for menneskerettigheter og næringsliv.
Sharan Burrow, generalsekretær i International Trade Union Confederation (ITUC), understreker hvor viktig FNs veiledende prinsipper er for fagforeninger i sin tale til FNs forum for menneskerettigheter og næringsliv i 2014.
