hovednavigasjon

Emner 

Frilansingens mange ansikter

Å utføre arbeidsoppdrag utenom vanlig ansettelse kan gjøres på flere måter. Forskjellene i plikter og rettigheter – og den personlige risikoen man tar – kan da være store.

Å FRILANSE, ELLER IKKE FRILANSE: For enkelte frilansere og andre ikke-ansatte er usikre jobbutsikter og inntekter en belastning de må forsøke å tåle. I enkelte yrker – for eksempel på kunstfeltet – er bruk av for eksempel enkeltpersonforetak nærmest en norm. Andre kan aktivt velge å ha friheten fraværet av ansettelse innebærer.
FOTO: Colourbox Å FRILANSE, ELLER IKKE FRILANSE: For enkelte frilansere og andre ikke-ansatte er usikre jobbutsikter og inntekter en belastning de må forsøke å tåle. I enkelte yrker – for eksempel på kunstfeltet – er bruk av for eksempel enkeltpersonforetak nærmest en norm. Andre kan aktivt velge å ha friheten fraværet av ansettelse innebærer.

Fast ansettelse for én arbeidsgiver er den klart vanligste arbeidstilknytningen i Norge. En betydelig andel jobber også midlertidig på en arbeidsplass, for eksempel i vikariater eller gjennom vikarbyrå.

Likevel finnes det flere alternative veier til inntekt. Mange tjener penger ved på egen hånd å ta på seg tidsbegrensede oppdrag for et fritt antall arbeids- eller oppdragsgivere.

Dette kan være gjennom midlertidig ansettelse eller det vi i dagligtalen gjerne kaller frilansing. I tråd med Fafo-forskerne Kristine Nergaard og Beate Sletvold Øistads notat om fastsettelse av honorar på det kunstneriske feltet, som denne artikkelen bygger på, bruker vi for sistnevnte heller Skatteetatens begrep «ikke-ansatte».

Tre måter å ta oppdrag

Å utføre oppdrag på denne måten kan organiseres på flere vis. Disse gruppene vil enten kunne motta netto lønn (være lønnstaker) eller honorar/betaling (næringsinntekt gjennom sitt enkeltpersonforetak).

FAFO-FORSKERNE Kristine Nergaard og Beate Sletvold Øistad har skrevet Fafo-notatet Fastsettelse av lønn og honorar for korttidsoppdrag på det kunstneriske feltet: En utredning for Rådet for folkemusikk og folkedans
FAFO-FORSKERNE Kristine Nergaard og Beate Sletvold Øistad har skrevet Fafo-notatet denne artikkelen bygger på.

Fafo-forskerne tar i notatet utgangspunkt i følgende tre kategorier (Skatteetatens definisjon i kursiv):

  1. Midlertidig ansettelse for en avgrenset oppgave, i tråd med arbeidsmiljøloven: er i et ansettelsesforhold
  2. Ikke-ansatt lønnstaker: (frilansere eller oppdragstakere): utfører arbeid uten å være i et ansettelsesforhold.
    (Alternative begreper: selvstendig oppdragstaker/«utenfor tjenesteforhold»)
  3.  Personlig næringsdrivende (enkeltpersonforetak – ENK): driver en virksomhet for egen regning og risiko.
    (Kalles gjerne også selvstendig næringsdrivende.)

Man kan også selvsagt veksle mellom disse ulike rollene – ingen av alternativene utelukker hverandre. Enkelte kombinerer for eksempel oppdragsarbeid med en fast deltidsstilling.

Andre igjen kan ha all sin inntekt gjennom slikt oppdragsarbeid.

(artikkelen fortsetter)

Ytterligere alternativer: «Ansatt i (eget) selskap»

Enkeltpersonforetak er det relativt enkelt å etablere og kravene fra myndighetene er færre målt mot to ytterligere alternativer: aksjeselskap (AS) og Norsk avdeling av utenlandsk foretak (NUF).

I de siste to tilfellene vil man som oppdragstaker kunne være ansatt i eget selskap (dersom man er ansvarlig eier), og slik sett får rettigheter som følger med å være «arbeidstaker», blant annet trygderettigheter. Men man må da innbetale arbeidsgiveravgift. Andre krav til teknisk forretningsførsel er også mer omfattende. I denne artikkelen ser vi derfor bort i fra disse foretaksformene.


Store forskjeller i lovvern og skatteordning

Hvilken av de tre arbeidstilknytningene man har påvirker sterkt hvilke plikter og rettigheter som gjelder. Listen er lang. For en langt mer fullstendig oversikt anbefales Skatteetatens hefte Arbeidstaker eller næringsdrivende? (PDF).

Her vil vi likevel kortfattet nevne to sentrale forskjellsområder:

I – Lovbeskyttelse:

I motsetning til Skatteetatens tredeling, holder arbeidsmiljøloven seg til en todeling: Enten er man arbeidstaker eller så er man ikke.

Dermed vil kun første kategori nevnt ovenfor – midlertidig ansettelse – falle innenfor det aller meste av denne lovens krav til arbeidsforholdet, og den beskyttelse dette gir for arbeidstakeren.

Det innebærer at nesten alle dens krav til arbeidstid, stillingsvern, medvirkning og lignende ikke gjelder for de to siste kategoriene (ikke-ansatte og personlig næringsdrivende).

Oppsummert:

  1. Midlertidig ansettelse: Arbeidsmiljøloven gjelder på vanlig måte
  2. Ikke-ansatt lønnstaker: Arbeidsmiljøloven gjelder ikke, med noen få unntak – primært for regler om sikkerhet og helse og vern mot diskriminering (§2–2 og kap. 13).
  3. Personlig/selvstendig næringsdrivende: Arbeidsmiljøloven gjelder ikke, med unntak for regler om sikkerhet og helse og vern mot diskriminering.

 

II – Skatt, arbeidsgiveravgift og feriepenger:

Både gruppe 1 og 2 (midlertidig ansettelse og ikke-ansatt lønnstaker) får utbetalt netto lønn. Arbeids-/oppdragsgiver trekker med andre ord fra skatt på inntekt og overfører denne til staten. Arbeidsgiveren skal også på egen regning betale arbeidsgiveravgift til staten, siden begge gruppene utløser krav om dette.

Arbeidsgiveren har likevel ikke ansvar for feriepenger for gruppe 2 eller 3. Retten til sykepenger er også mer begrenset for disse.

Personlig næringsdrivende får imidlertid brutto utbetalinger fra oppdragsgiveren – mottakeren må da selv sørge for innbetaling av skatt til staten, utregnet på basis av næringsoppgaven man leverer årlig. I denne rollen kreves imidlertid ikke arbeidsgiveravgift for arbeidet man utfører.

Oppsummert:

  1. Midlertidig ansettelse: Arbeidsgiver står for innbetaling av skatt og arbeidsgiveravgift, administrerer feriepenger og har alt i alt langt på vei de samme pliktene her som til fast ansatte (for eksempel til å betale sykepenger de første 16 dagene).
  2. Ikke-ansatt lønnstaker: Arbeidsgiver står for innbetaling av skatt og arbeidsgiveravgift, men er ikke pålagt ansvar for feriepenger. Adgangen til sykepenger kommer senere enn over (fra dag 17).
  3.  Personlig/selvstendig næringsdrivende: Må selv besørge skatt og moms av egen inntekt gjennom sin bokførings-, regnskaps- og revisjonsplikt. Fritatt for arbeidsgiveravgift. Begrenset rett til sykepenger (65 prosent av inntektsgrunnlaget) fra dag 17. Næringsinntekt (som selvstendig næringsdrivende) gir heller ikke rett til dagpenger ved arbeidsløshet.

For mer om akkurat dette med sykepenger til de to siste gruppene, se NAVs omtale av temaet.

Færrest regler for enkeltpersonforetak

Det er altså personlig næringsdrivende som i utgangspunktet byr på det største skillet fra vanlig lønnsarbeid – og kanskje også den vanskeligste blandingen av fordeler og ulemper.

Rundt 330 000 personer er registrert som selvstendig næringsdrivende i Norge (lenke, SSB-sak). Dette omfatter et bredt spekter av yrker – for eksempel bønder, fiskere, håndverkere og selvstendig næringsdrivende innen helse og sosial omsorg (leger, tannleger etc.)

Særlig for oppdragsgiveren gir bruk av denne organisasjonsformen flere fordeler. Man blir mer en kunde av tjenester enn arbeidsgiver. Om ikke annet avtales, faller mye av risiko og økonomisk administrasjon i utgangspunktet da på oppdragstakeren.

Den personlig næringsdrivende vil i utgangspunktet også måtte dekke nødvendig opplæring, utstyr, forsikringer og lignende på egen hånd.

Profesjonelle frilansere vil selvsagt kunne løse disse dilemmaene ved å bake inn sine behov og kostnader i kontrakter og prisen man tar for utføring av oppdragene. Ett grep er å legge inn «sosiale utgifter» som en viss andel av honoraret – for eksempel som en prosentsats på samme nivå som oppdragsgiverens ellers «innsparte» arbeidsgiveravgiften (som jo er ment å dekke statens kostnader overfor vanlig arbeidstakere via Folketrygden).

Som vi skriver om i en egen artikkel, kan det å sette riktig lønnsbetingelser/pris være en vrien øvelse – men noen retningslinjer og råd finnes.

Kan ha flere problematiske sider

Enkelte deler av arbeidsmarkedet, for eksempel innen kunstfeltet, har omfattende bruk av ikke-ansatte. Andre har knapt noen. Tradisjoner og praktiske behov vil kunne spille inn.

Det vil da også kunne være et motsetningsforhold mellom ansatte og ikke-ansatte. Omfattende bruk av selvstendig næringsdrivende kan fortrenge faste ansettelser. I tillegg kan det bidra til en lavlønnskonkurranse, siden enkeltpersonforetak står friere til å gå under minstelønnssatser – for eksempel i den allmenngjorte renholdbransjen.

Om det er selvvalgt å være ikke-ansatt vil kunne variere. Noen ønsker selvsagt friheten dette innebærer, mens blant annet Fafo-notatet gjengir i sin gjennomgang av kunstnerfeltet at andre har opplevd at det fra arbeidsgiversiden oppstår et press for at arbeidet skal utføres som personlig næringsdrivende – og ikke i form av en ansettelse.

Fag- og/eller bransjeorganiseringen er svak blant mange grupper hvor ikke-ansettelser er vanlig – med klare unntak av for eksempel leger og bønder.

Alle fagforeninger har dessuten ikke nødvendigvis et tilbud til denne gruppen, selv om det her finnes unntak. LO stiftet i desember 2016 LO Selvstendig for å forsøke å nå nettopp denne gruppen, på tvers av fagfelt (organet har i skrivende stund ingen egen nettside).


Flere artikler om frilansing, midlertidig ansettelser og lignende:

EU/Europa:

Om delingsøkonomi (hvor ansettelser er unntak):