Konkurranseutsetting i pleie og omsorg - Arbeidslivet.no

hovednavigasjon

Emner 

Konkurranseutsetting i pleie og omsorg

Det er først og fremst drift av sykehjem som utsettes for konkurranse, men også i noen grad hjemmebaserte tjenester. Konkurranseutsetting er mer vanlig i de større byene enn i mindre kommuner.
Private eller offentlige hender? Konkurranseutsetting av helse- og omsorgstjenester er et omstridt politisk tema i Norge.
Foto: Colourbox.com Private eller offentlige hender? Konkurranseutsetting av helse- og omsorgstjenester er et omstridt politisk tema i Norge.

Hensikten med konkurranseutsetting er vanligvis at man ønsker å oppnå en mer effektiv bruk av ressursene, gjennom reduserte kostnader og økt produktivitet. Innenfor pleie og omsorg har det offentlige ansvar for å tilby tjenestene, men det er ikke nødvendig at det offentlige selv leverer tjenestene.

Når en tjeneste legges ut for konkurranse (anbud), innebærer det at private foretak – og kommunale – deltar i en åpen anbudskonkurranse om driften av tjenesten.

Forskjell på konkurranseutsetting og privatisering

Privatisering forveksles ofte med konkurranseutsetting. Men privatisering innebærer at det offentlige fraskriver seg ansvaret for tjenestene. Derfor kan ikke de lovpålagte oppgavene innenfor pleie og omsorg uten videre privatiseres.

Når en tjeneste konkurranseutsettes, skilles det mellom bestillerfunksjon og utførerfunksjon. Det er utførerfunksjonen som kan utsettes for konkurranse. Konkurranseutsetting krever et organisatorisk skille, men det behøver ikke bety at tjenestene faktisk konkurranseutsettes.

For kommunene utgjør omsorgstjenester om lag 40 prosent av de samlede utgiftene. Det er med andre ord et svært omfattende område og selv en liten andel konkurranseutsetting kan utgjøre betydelige summer.

Det er ikke mulig å si hvor mange kommuner som benytter konkurranseutsetting. Men generelt er det mest vanlig i store bykommuner eller bynære kommuner og det er spesielt den institusjonsbaserte omsorgen som har blitt konkurranseutsatt (altså i mindre grad den hjemmebaserteI).

Ideelle organisasjoner

En vanlig praksis i mange kommuner har vært å sette ut oppgaver til private gjennom å inngå avtaler med ideelle organisasjoner om drift av institusjonsplass. Mange av plassene som ikke er kommunalt eid, er derfor drevet av ideelle organisasjoner.

De institusjonene som eies av ideelle organisasjoner inngår som en del av kommunenes samlede omsorgstilbud på linje med de kommunale.

Sommeren 2016 ble buligheten til å begrense anbud til kun ideelle aktører (og utelukke kommersielle) vedtatt fjernet. Les mer her: Vernet av ideelle fjernet i anbudsreglene


Kommersielle virksomheter

En rekke av de private kommersielle aktørene er gamle og veletablerte. Det kan derfor være fruktbart å skille disse private virksomhetene fra de nyere kommersielle virksomhetene. De nye er ofte datterselskaper av store, internasjonale selskaper og konsentrerer seg om å levere anbud på drift av institusjonsplasser.

I 2000 var rundt 3 prosent av institusjonene eid av kommersielle aktører.

Kontroll

Det offentlige selv velger hvordan kontrollen med tjenesten skal være, og på hvilket tidspunkt. Noen har en forhåndskontroll, med for eksempel å sjekke antall personer, kompetanse og kvalitetsrutiner.

Kontroller i ettertid kan gjøres i form av brukerundersøkelser eller avviksmålinger. De private leverandørene er ofte gjenstand for strengere kontroll enn det offentlige.

Kilder: