Hvem har risikoen for pensjon? - Arbeidslivet.no

hovednavigasjon

Emner 

Hvem har risikoen for pensjonene?

Pensjon er forbundet med risiko som det er umulig å kvitte seg med. Spørsmålet er hvem som skal ta den største risikoen?

Pensjon er risiko rett og slett fordi det dreier seg om langsiktig sparing; altså det vi tjener opp av pensjon i løpet av yrkeskarrieren.  Dagens pensjonslandskap plasserer i stor grad risikoen på enkeltindividet.

Samtidig har den enkelte, særlig i privat sektor, flere valg når det gjelder tidspunkt for uttak av pensjon og til å kombinere pensjon og arbeid. I denne artikkelen er ikke uførerisiko og risiko for tidligpensjon tatt med i betraktningen.

Generelt fordeles risikoen mellom:

  1. Staten (folketrygden) og leverandør (tjenestepensjon)
  2. Arbeidstaker/pensjonist
  3. Arbeidsgiver

Risikoen for et langt liv

Som de fleste er kjent med, ble alderspensjonssystemet i folketrygden lagt om i 2011. Omleggingen medførte blant annet at risikofordelingen mellom staten  og hver enkelt av oss endret seg.

Årsaken er at det ble innført en såkalt «levealdersjustering» av alderspensjonen i folketrygden. I det «gamle» alderspensjonssystemet i folketrygden tok staten hele risikoen for lang levealder fordi beregningsreglene ikke tok hensyn til endret levealder – og dermed lengre utbetalingstid - i befolkningen.

Økningen i levealderen var en viktig årsak til at regjeringen Stoltenberg i sin tid ønsket å endre alderspensjonen i folketrygden. Nå er det dermed hver og en av oss som bærer hovedrisikoen for langt liv.

Født i 1970 eller 1990? - to eksempler:

Vi tar utgangspunkt i en person som er født i 1970 og en person som er født i 1990, og som i år blir henholdsvis 46 år og 26 år gamle. Begge disse personene tjener opp en samlet pensjonsbeholdning i folketrygden på 4 millioner kroner ved 67 år (det vil si i dagens kroneverdi).

Denne pensjonsbeholdningen skal ved uttak omgjøres til en årlig pensjon livet ut og det er her levealdersjusteringen kommer inn. Pensjonsbeholdningen skal deles på et såkalt «delingstall». Det året vi blir 61 år, får alle et brev fra NAV som viser delingstall fra og med 62 år og til og med 75 år.

Delingstallet forteller hva den samlede pensjonsbeholdningen ved for eksempel 62 år skal deles på for å få den årlige livslange pensjonen. Med andre ord uttrykker delingstallene forventet gjenstående levealder for deg og ditt årskull fra det tidspunkt pensjonen tas ut.

Les mer om delingstall i denne artikkelen: Har du sjekket hva du får i pensjon (arbeidslivet.no, januar 2016).  Les også mer hos NAV: Levealdersjustering av alderspensjon

Ved 67 års alder forventes det at 1970-kullet skal leve i 16,26 år til, med andre ord til de er vel 83 år. Når 1990-kullet er 67 år, forventes de i gjennomsnitt å leve i ytterligere 18,19 år, det vil si til de er vel 85 år.

1970-kullet: kr. 4 000 000 / 16,26 = kr. 246 002

1990-kullet: kr. 4 000 000 / 18,19 = kr. 219 901

1990-kullet vil med andre ord får en årlig pensjon fra 67 år som er 27 001 kroner lavere enn den pensjonen 1970-kullet får. Årsaken er at det yngste kullet forventes å leve to år lengre enn 1970-kullet.  Det betyr at hvis du skal oppnå samme pensjon som tidligere årskull, så må du jobbe litt lengre.

Det er også viktig å huske på at det er det innført et fleksibelt alderspensjonssystem i folketrygden, fordi du kan ta ut pensjon når du vil fra 62 år (forutsatt at du oppfyller vilkårene for uttak) og jobbe så mye du vil ved siden av uten at pensjonen avkortes (privat sektor).

Ny alderspensjon i folketrygden gjelder i sin helhet for de som er født i 1963 eller senere. De som er født mellom 1954 og 1963 omfattes av overgangsregler og vil få beregnet pensjoner etter både de gamle og de nye reglene.

Risikofordeling i tjenestepensjonene

Tjenestepensjoner er ordninger knyttet til arbeidsplassen. Disse kommer i tillegg til alderspensjonen fra folketrygden.

I privat sektor kan det velges mellom tre ulike tjenestepensjoner: ytelsespensjon, innskuddspensjon og forsikret tjenestepensjon ( «hybrid tjenestepensjon»).

Les mer: Pensjon – en oversikt (arbeidslivet.no, april 2015).

Ytelsespensjon: Arbeidsgiver tar risikoen

Ytelsespensjonene er sluttlønnsbaserte og krever normalt 30 års opptjeningstid, og at man står i stilling ved 67 år. Starter du i jobb i en bedrift med slik ytelsespensjon f eks når du blir 27 år, er kravet til fulle ytelser 40 år ved 67 år (67-27). Full pensjon er definert som en prosentandel av din sluttlønn og inkluderer en på forhånd beregnet alderspensjon fra folketrygden. Ordningene varierer fra under 60 prosent til 70 prosent av sluttlønn.

Les mer om ytelsesordningene

For arbeidstakerne er slike ordninger relativt forutsigbare. Risikoen er fordelt mellom arbeidsgiver og pensjonsleverandør, der arbeidsgiver har klart størst risiko. En bedrift med ytelsespensjon «lover» nemlig arbeidstakerne en fremtidig pensjonsytelse.

Bedriften betaler premier til egen pensjonskasse eller til det livsforsikringsselskapet som administrerer ordningen på vegne av bedriften. De årlige premiene er basert på flere forutsetninger, blant annet om lønnsvekst, rente og levealder og skal finansiere de fremtidige pensjonsforpliktelsene som bedriften har påtatt seg. Premiene kan variere mye fra år til år. Når for eksempel renten faller går premien opp fordi det ellers betales for lite inn til ordningen for å dekke de fremtidige forpliktelsene.

I årene fra 2003 har mange bedrifter med ytelsespensjon gått over til innskuddspensjon. I en del tilfeller har de eldste arbeidstakergruppene (gjerne de over 50 år) beholdt ytelsespensjonen (kalles lukkede ordninger), de under 50 år har gått over fra ytelse til innskudd, mens alle nyansatte får innskuddspensjon.

Les også: Snart slutt på ytelsespensjon i privat sektor (arbeidslivet.no, januar 2014).

Innskuddspensjon: Arbeidstaker tar risikoen

Innskuddspensjonene er «motstykket» til ytelsespensjonene når det gjelder risikofordeling. I disse ordningene har bedriften / arbeidsgiver ingen risiko, utover å betale det innskuddet som er fastsatt i bedriftens pensjonsplan, i tillegg til kostnader knyttet til administrasjon og kapitalforvaltning. Minste innskudd er 2 prosent av de ansattes lønn.

Innskuddene som bedriften betaler, investeres i aksjer og rentebærende papirer, og avkastning på sparingen tilføres den enkeltes pensjonskapital. De fleste innskuddsordningene har også individuelt investeringsvalg. Det innebærer at den enkelte arbeidstaker kan velge hvordan innskudd og kapital skal investeres. De fleste arbeidstakerne følger imidlertid automatisk pensjonsleverandørens anbefalinger om sparing.

Uansett fungerer innskuddspensjonene slik at det er den enkelte selv som har risiko for at avkastningen blir liten eller kanskje negativ i noen år. Tilsvarende vil man høste gevinsten dersom avkastningen er høy. I en del ordninger forvalter pensjonsleverandøren innskudd og kapital på vegne av bedriften og de ansatte. Dette kalles for «alminnelig forvaltning.

Hybride tjenestepensjoner: Fordeler risiko

Det siste tjenestepensjonsproduktet omtales som «hybrid tjenestepensjon», og var tillatt fra 2014. Et kjennetegn ved hybride ordninger er at de mer fordeler risiko mellom arbeidsgiver og arbeidstaker.

Bedrifter med en hybrid ordning betaler innskudd som ved innskuddspensjonene. De viktigste forskjellene er: Innskuddene for kvinner er noe høyere enn for menn, slik at ytelsen blir like mellom kvinner og menn (kvinner lever lengre enn menn). Den har en «dødelighetsarv» som gjør at kapitalen til en som dør, fordeles på de gjenlevende i ordningen. Dette betyr, alt annet likt, at årlig pensjon blir noe høyere med en hybrid ordning enn i en innskuddsordning.

Les også: Hva er en hybrid pensjonsordning? (arbeidslivet.no, november 2015).

Risikoen i hybride ordninger avhenger av hvordan innskuddene skal reguleres. Loven åpner for flere valg: alminnelig lønnsvekst i samfunnet, lønnsvekst i bedriften eller med avkastning. Hovedpoenget er at risikofordelingen mellom arbeidstaker og arbeidsgiver er noe jevnere enn i de tradisjonelle ytelses- og innskuddspensjonene.

Hybrid tjenestepensjon er også et alternativ som kan bli vurdert og diskutert når tjenestepensjonene i offentlig sektor skal endres i løpet av relativt kort tid.

Offentlig tjenestepensjon under endring

Offentlig tjenestepensjon er som i privat sektor ytelsesbaserte sluttlønnsordninger, men er såkalte «bruttoordninger». Dette betyr at det er et tak på i utgangspunktet på 66 prosent av sluttlønnen inklusive faktisk utbetalt alderspensjon i folketrygden.

Risikobildet er i prinsippet den samme som i de private ytelsespensjonene. Imidlertid vil offentlig tjenestepensjon bli lagt om i løpet av de nærmeste årene.

Les også: Ny rapport om offentlig tjenestepensjon (Arbeids- og sosialdepartementet, desember 2015).