Skip to main content

Sykehusreformen: Kulturrevolusjonen som uteble

Hvordan ser ledere i norske sykehus på helseforetaksreformen? I 2012 er det ti år siden spesialisthelsetjenesten ble reorganisert. Bare én av fire ledere karakteriserer sykehusreformen som vellykket.

  • 26. november 2012
  • Eldre artikkel

26. november 2012

Eldre artikkel

Det viser seg at toppledere er mer fornøyd enn ledere på lavere nivåer og at lederne i Helse Sør-Øst er minst fornøyde med reformen.

En ny Fafo-rapport gir kunnskap om hvordan lederne selv opplever blant annet krysspress og ansvar i helseforetakene. Drøye 3000 ledere i sykehusene har svart på spørsmål om hvordan de ser på utviklingen generelt og helseforetaksreformen spesielt.  Rapporten er laget på oppdrag fra arbeidsgiverforeningen Spekter og ble presentert på Spekters sykehuskonferanse 19. november.

Økende byråkratisering

Rapporten viser at mange ledere på lavere nivåer opplever både en vanskelig økonomisk situasjon og et sterkt press ovenfra med hensyn til telling og rapportering. Det vises til en økende byråkratisering og lederne etterlyser bedre støttesystemer. Lederne i Helse Sør-Øst er gjennomgående mer negative til virkninger av reformen. Og de med lang utdanning er mer negative enn de med kortere utdanning.

Liten handlefrihet

Den politiske styringen har også blitt svært omfattende, og mange av målene er for detaljerte. Det er i praksis ikke mål men konkrete tiltak. Det kan være en motsetning mellom detaljert politisk styring og ønske om reell lokal handlefrihet for å utøve ledelse og samarbeid i det enkelte helseforetak. Forfatterne av rapporten mener at det er viktig med en debatt om denne utfordringen.

En kultur for omkamp

Undersøkelsen viser at det er en klar kultur for å ta omkamper på avgjorte saker. Dette kan være både tidkrevende og slitsomt. At en sak tas opp på ny kan forklares med press fra brukergrupper, lokalpolitikere, sterke profesjoner eller tillitsvalgte. Hele 62 prosent av lederne svarer at det hender at en sak som er endelig avgjort tas opp på nytt. Omkamper betraktes ikke som entydig negativt. Halvparten av lederne svarer at omkamp bidrar til å kvalitetssikre beslutninger, og neste like mange svarer at dette bidrar til å gi beslutninger større grad av legitimitet.

Topptung

Fafo-forskerne Sissel C. Trygstad og Jon M. Hippe antyder at foretaksreformen har vært en topptung prosess. Det vil si at topplederne deler grunntanker og målsettinger med reformen. Disse lederne vurderer stort sett reformen som nødvendig og vellykket.

Holdninger til tillitsvalgte

Lederne er ganske godt fornøyd med de tillitsvalgte. Seks av ti er helt eller ganske uenig i at tillitsvalgte trenerer beslutninger. En stor andel ledere er enig i at forholdet til tillitsvalgte er preget av gjensidig tillit og respekt. Forholdet mellom ledere og tillitsvalgte ser ut til å være bedre på lavere enn på høyere nivå.

Hva skjedde i 2002?

Sykehusene ble etablert som heleide statlige foretak. Målet var å oppnå både sterkere statlig styring og lokal frihet i det enkelte foretak. De viktigste begrunnelsene for sykehusreformen var:

  • Høy utgiftsøkning
  • Uklare ansvarsforhold
  • Geografiske forskjeller
  • For lav utnyttelsesgrad av kostbart utstyr
  • Betydelige ledelses- og arbeidsgiverutfordringer

Det ble opprettet fem regionale helseforetak som skulle være eier av sykehusene. Disse regionale foretakene skulle ha «betydelige frihetsgrader» når det gjaldt finansering av de underliggende helseforetakene. I 2007 ble disse fem redusert til fire, da Helse Sør og Helse Øst ble slått sammen.

Loven om helseforetak la grunnlaget for etableringen av helseforetakene i 2002. Foretaksreformen var bygget på styringsformer fra privat sektor. New Public Management (NPM) omfatter styringsprinsipper og ledelsesidealer som skal bidra til å gjøre offentlig sektor med effektiv og bedre kvaliteten på tjenestene.

Overgangen fra forvaltning til foretak innebar en fristilling av spesialisthelsetjenesten i formell forstand. Samtidig hadde reformen som mål å styrke den statlige styringen av sykehusene, noe som kan sies å være en innebygd motsetning.