hovednavigasjon

Emner 

Arbeidsmarkedet i tall og fakta

Hvor mange jobber – og hvor? Hvordan har fagorganisering, lønn og produktivitet utvikla seg? Og hva med dem som faller ut? I denne artikkelen skal vi prøve å samle de viktigste tallene for å forstå det norske arbeidsmarkedet.

Det norske arbeidsmarkedet har enkelte særtrekk. Målt mot mange andre land kan vi blant annet skryte av følgende:

  • Mange er i jobb: høy sysselsetting og bred yrkesdeltakelse, også blant kvinner.
  • Gjennomgående lav arbeidsledighet målt mot mange andre europeiske land
  • Sterk organisering: fagorganisering, partssamarbeid, politisk koordinering og regulering/tilrettelegging
  • Høyt lønnsnivå og høy produktivitet
  • Mange er høyt utdannet

Negative trekk som det gjerne pekes på er:

  • Høyt sykefravær
  • En stor andel i arbeidsdyktig alder som er avhengig av offentlig trygd på mer eller mindre varig basis. Deriblant et økende antall unge.

Problemer i arbeidsmarkedet og velferdssystemet kan bli særlig akutt når den såkalte eldrebølgen slår inn for fullt. Dette handler om at andelen pensjonister (som medfører pensjonskostnader for virksomheter og staten) øker målt mot andelen yrkesaktive (som bidrar med offentlige inntekter gjennom skatter, avgifter og lignende).

Også arbeidsinnvandringen, som skjøt voldsom fart etter 2004, har vært omstridt, siden det gjerne knyttes til et økende antall tilfeller av sosial dumping, konkurransevridning og lavlønnspress.

* * *


1. Hvor mange er i jobb – og ikke?

For utvidet artikkel med definisjoner og forklaringer:
Sysselsetting og arbeidsledighet i Norge

Et sentralt mål for myndighetene er å sikre at flest mulig er i jobb. Hvorvidt man klarer dette kan måles på flere måter.

Vi skal her se på tre ulike spørsmål som henger tett sammen (lenker for snarvei):

  1. Hvor mange kan jobbe?  (arbeidsstyrke)
  2. Hvor mange jobber?  (sysselsetting)
  3. Hvor jobber folk?  (næringer)
  4. Hvor mange hindres i å jobbe?  (arbeidsledighet)?

En vanlig formel for å vise sammenhengen mellom dem er: Arbeidsstyrken = sysselsatte + arbeidsledige.

1.1. Arbeidsstyrken: Krympende styrke

Juni 2018 ble 70,2 prosent av den norske befolkningen regnet for å være i arbeidsstyrken. Andelen er 3,6 prosentpoeng lavere enn for ti år siden, da den var i ferd med å klatre opp mot en topp på 74 prosent.

Økt levealder og dermed flere pensjonister er en sentral årsak til den generelle trenden.

En større andel menn enn kvinner regnes for å være i arbeidsstyrken, men denne forskjellen har skrumpet kraftig inn siden 2006.

NB: Merk at dette er høye og relativt stabile tall fra ett år til et annet. Figuren viser derfor et utsnitt fra 66 til 80 prosent.


Arbeidsstyrken i % av befolkningen (15–74 år)
Månedlig, august 2006 – august 2018. Trend.
Utsnitt 66–80 prosent.
(Klikk på figurene for forstørring)

Kilde, SSB (AKU): Tabell 08931

* * *

1.2. Sysselsettingen:
Økende i antall, krympende i andel

Når særlig politikere snakker om sysselsettingen kan det fort oppstå forvirring. Den ene kan refsende påpeke at sysselsettingsandelen har gått ned, mens den andre kan kontre med at nei, da, sysselsettingsantallet har gått opp.

Begge kan faktisk fint ha sitt på det tørre. Dette spriket (økende antall samtidig som at andelen krymper), har nemlig vært en generell trend i Norge siden 2008. Vi skal vise dette ved to figurer.

  • Figur 1: Andelen sysselsatte i Norge har totalt sett fulgt en nedadgående trend fra 2006 til i dag. Toppunktet kom riktignok før finanskrisa i 2008, da 71,6 prosent av befolkningen var sysselsatt. Sommeren 2017 var man nede på 66,6 prosent. Dette har siden snudd, opp 1 prosentpoeng, tilbake til 2015-nivå. Et prosentpoeng innebar rundt 40 000 personer på dette tidspunktet.
  • Figur 2: Den generelle nedgangen i prosentandel sysselsatte har de siste ti årene skjedd samtidig som at antallet sysselsatte har økt med over 330 000 personer.

Dette kan kanskje framstå som ulogisk, men skyldes at befolkningsveksten har vært kraftigere enn veksten i sysselsatte. Antallet mennesker som ikke jobber har altså vokst raskere enn antallet mennesker som jobber, slik at balansen mellom de to gruppene har blitt forskyvd.

Andelen sysselsatte måles ut fra befolkningen i et bestemt alderssegment (15–74 år), ikke som andel av arbeidsstyrken. Dermed handler ikke bare tallene om arbeidsledighet eller yrkesaktivitet.

Vi vil også her i første figur foreta et utsnitt (64–80 prosent) grunnet høye tall uten store svingninger.


%-andelen sysselsatte i befolkningen (15–74 år)
August 2006 til august 2018. Trend.
Utsnitt, 64–80 prosent


Antallet sysselsatte i Norge (15–74 år)
August 2006 til august 2018. Trend.

Kilde, begge tabeller: SSBs (AKU): Tabell 08931

En ekstern faktor som har påvirket sysselsetting og tilgangen til arbeidskraft det siste tiåret – iallfall i enkelte bransjer og yrker – er den rekordhøye arbeidsinnvandringen, særlig fra Øst-Europa. En oversikt over denne utviklingen kan du lese mer om i artikkelen: «Arbeidsinnvandring i tall».

* * *

1.3. Sysselsatt – i hvilke næringer?

Offentlig sektor står for noe under en tredjedel av alle sysselsatte i Norge, ifølge en sammensetting av SSB-tall presentert på KommuneProfilen.no.

Ved inngangen til 2018 jobbet rundt 835 000  personer i en virksomhet underlagt staten, fylkeskommunene eller kommunene (31,8 prosent). Privat sektor besto på sin side av knappe 1 800 000 sysselsatte.

Målt i andelen sysselsatte var offentlig sektor minst i 2008 – 28,5 prosent – men hadde på tampen av 2017 vokst til cirka 31,8 prosent. Noe av dette kan tilskrives en krymping av privat sektor under oljekrisa i 2015.

Bransjer/næringer kan deles opp og sorteres på mange måter. Vi tar her utgangspunkt i Statistisk Sentralbyrås standard (SN2007) med de 10 største av totalt 37 ulike næringer.

Kvinneandelen er tatt med for å vise at det norske arbeidsmarkedet er relativt kjønnsdelt.

Antallet sysselsatte per næring (registertall)
15–74 år, 3. kvartal 2018

# Næring Antall
sysselsatte
Kvinne-
andel
1 Helse- og sosialtjenester 554 000 79 %
2 Bygge- og anleggsvirksomhet 224 000 8 %
3   Undervisning 218 000 69 %
4 Detaljhandel (unntatt med motorvogner) 199 000 61 %
5 Offentlig administrasjon, forsvar, sosialforsikring 183 000 51 %
6 Faglig, vitenskapelig og teknisk tjenesteyting 160 000 42 %
7 Forretningsmessig tjenesteyting 131 000 40 %
8 Informasjon og kommunikasjon 105 000 29 %
9   Agentur- og engroshandel (unntatt med motorvogner) 103 000 26 %
10 Serveringsvirksomhet 66 000 52 %
Hele lista: Hvor mange jobber i den enkelte næring?

Kilde: SSB: Tabell: 11154

* * *

1.4. Arbeidsledigheten:
2006–2018: dobbelt sprang fra bunn til topp

Fra 2006 fram til 2015 holdt arbeidsledigheten seg under 4 prosent av arbeidsstyrken, ifølge SSBs sesongjusterte AKU-tall. På nyåret 2008 var den helt nede i under 2,5 prosent.

Både finanskrisa og oljekrisa kan avleses i statistikken, ved at ledigheten har bykset oppover under disse tøffe tidene. Sistnevnte krise ledet til at ledigheten gikk helt opp mot 5 prosent i juli 2015, før den siden falt igjen. Utover høsten 2017 og gjennom 2018 har trenden holdt seg fallende.

Menn har som regel en høyere ledighetsfrekvens enn kvinner, og disse forskjellene kan øke raskt (som i 2010 og 2016).

(Merk at denne prosentandelen er målt ut fra arbeidsstyrken, ikke befolkningen som de øvrige figurene.)


Arbeidsledige, AKU (15–74 år).
Februar 2006 til august 2018. Trend.
%-andel av arbeidsstyrken (farge-linjer) og antall (grått felt)


Full artikkel: Sysselsetting og arbeidsledighet i Norge

* * *
* * *

2. Hva kjennetegner de norske arbeidstakerne?

2.1. Organisering: partene bak roret

De nordiske landene er med noen få unntak de eneste landene i verden der fagorganisering er mer en norm enn unntak blant arbeidstakerne. Også på arbeidsgiversiden er organisering svært utbredt.

Dette er både en årsak til – og en forutsetning for – at disse organisasjonene («partene i arbeidslivet») har stor frihet og mye ansvar for å forme arbeidsmarkedet. Lønnsutviklingen, styrt gjennom tariffavtaler, er et viktig eksempel her. I andre land er det gjerne mer opp til politikerne å vedta for eksempel minstelønninger.

Omfanget av samarbeidet og forhandlingene disse partene i arbeidslivet står for regnes som sentralt for det vi kaller den nordiske modellen.

Dalende arbeidstakere, oppadstigende arbeidsgivere

Blant arbeidstakerne i Norge ble imidlertid nylig en symbolsk grense nådd, da under halvparten av de sysselsatte var medlem av en fagforening.

Like fullt har denne andelen vært relativt stabil og voksende målt etter antall medlemmer. Denne veksten har likevel ikke klart å holde tritt med veksten i antallet sysselsatte som har funnet sted i nyere tid.

Også her ser vi altså at mens antallet har økt, har andelen sunket grunnet veksten i antallet personer vi tar utgangspunkt i.

Fagforeningene er i sin tur gjerne med i en større organisasjon (fagforbund/hovedsammenslutninger). Selv om LO er klart størst i Norge, finnes det også en rekke andre hovedsammenslutninger eller frittstående fagforbund.

Som figuren nedenfor viser, har dette vært et skiftende landskap med sammenslåinger, nyopprettelser og organisatoriske forflytninger av hele medlemsmasser.


Organisasjonsgrad blant norske arbeidstakere
Etter hovedorganisasjon, 1972–2017. Prosent.

Kilde/les mer: Kristine Nergaard/Fafo


Tariffavtalene dekker imidlertid en større andel av arbeidstakerne enn dem som er organiserte.

Arbeidsgiverne står sterkere enn arbeidstakerne, målt etter hvor arbeidstakere som jobber i en virksomhet som er medlem i en arbeidsgiverforening. I privat sektor utgjorde denne andelen rundt 65 prosent i 2014.

I de øvrige nordiske landene er andelen organiserte arbeidstakere høyere enn i Norge. Dette blir gjerne forklart med fagforeningenes rolle i systemet for ledighetstrygd (dagpenger). En oversikt over organisasjonsgraden i utvalgte europeiske land finner du i denne artikkelen: Organisasjonsgrad i Norge og Europa

Andre relevante tema-sider her på Arbeidslivet.no:

* * *

2.2 Lønn og lønnsutvikling:
Voksende lønningsposer – enn så lenge?

For utvidet artikkel med definisjoner og forklaringer:
Lønn og lønnsutvikling i Norge

For de aller fleste nordmenn som har jobbet de siste 50 årene har det vært gode tider. Lønningene har i det store og hele økt mer enn inflasjonen/konsumprisindeksen. Vi har altså – med enkelte unntak – opplevd en gjennomgående reallønnsvekst – altså økt vår kjøpekraft.

Vi skal vise dette med tre figurer som alle beskriver den samme utviklingen:

  1. Utviklingen i nominell lønn og konsumprisindeksen 1900–2017
  2. Utviklingen i reallønn/kjøpekraft i et historisk perspektiv (1900–2017)
  3. Utviklingen i reallønn i nyere tid (1970–2017)

Den første figuren viser hvordan lønn og priser har utviklet seg helt siden 1900. Som du vil se, kan de svinge voldsomt. Særlig krig og økonomiske kriser vil forklare mange av de største utslagene.

Den første figuren viser ikke reallønnsveksten direkte, men derimot de to tallene som styrer denne. Årene der veksten i årslønna ligger høyt over konsumprisveksten, vil man altså kunne lese seg til at det var en høy reallønnsoppgang (positiv vekst). Dersom det forholder seg motsatt har man en reallønnsnedgang (negativ vekst).

Merk at alle de tre figurene viser årlig prosentvis vekst – endring fra ett år til et annet. Skulle man vist den totale reallønnsveksten fra året 1900 til året 2015 (såkalt kumulativ vekst) vil kurvene raskt ha gått i taket. Her vil derimot for eksempel året 2015 vise prosentvis endring fra året 2014 – og så videre.


Figur 1: Utviklingen innen årlig konsumpris (rød) og gjennomsnittlig årslønn (blå) i Norge fra 1900 til 2017*. Prosent.

* To ulike datakilder benyttes frem til og etter 2016 (=brudd i serien)

(klikk på bildet for forstørret versjon)


Figuren over vitner om at både nominell lønn og konsumprisen i stor grad vil utvikle seg etter samme mønster. Stiger prisene, vil man jo gjerne kreve mer i lønn for å opprettholde levestandarden, enten det samme eller kommende år. Utviklingen i reallønn blir dermed i de fleste tilfeller ikke fullt så dramatisk som det kan se ut som.

Alt dette skal vi få klarere fram i den neste figuren. Her ser vi hva en gjennomsnittlig ansatt vil ha å rutte med av kjøpekraft. Reallønnas utvikling regnes ut gjennom «årslønnsvekst minus konsumprisvekst».


Figur 2: Årlig reallønnsvekst fra 1900 til 2017*. Prosent.

* To ulike datakilder benyttes frem til og etter 2016 (=brudd i serien)

(klikk for forstørring)


Enkelte år fant en kraft vekst sted (for eksempel 1918, 1920, 1945–48), men dette har gjerne sammenheng med kraftig nedgang i foregående år. De to verdenskrigene spilte selvsagt inn i de mest ustabile årene.

Ser vi på etterkrigstiden, var særlig 60- og 70-tallet preget av en relativt jevn vekst, etterfulgt av et urolig og «svakt» 80-tall. Fram 1990 til 2015 hadde gjennomsnittsnordmannen ikke opplevd et eneste år med reallønnsnedgang. Dette endret seg med oljekrise-året 2016. Også påfølgende år hadde svært liten reallønnsvekst.

Vi kan like godt koste på oss å vise dette tydeligere fram i en egen figur over de siste 47 årene.


Figur 3. Årlig reallønnsvekst 1970–2017*. Prosent.