hovednavigasjon

Emner 

Den problematiske arbeidstida

Fastsettelsen av arbeidstid er et av arbeidslivets mest sentrale spørsmål. Her finnes det da også en vrimmel av ulike ordninger.
En rekke lover og avtaler styrer hvor lenge og når du arbeider.
Foto: Colourbox.com En rekke lover og avtaler styrer hvor lenge og når du arbeider.

Arbeidstid er et svært sammensatt tema. En enkel definisjon er imidlertid å finne i Arbeidsmiljøloven: «den tid arbeidstaker står til disposisjon for arbeidsgiver».

I Norge, som i de fleste land, har man en rekke ulike systemer og lovparagrafer for å administrere og regulere arbeidstid.

Lovverkets helt grunnleggende krav er at tilpassingen av arbeidstiden ikke skal utsette arbeidstakere for «uheldige fysiske eller psykiske belastninger» eller gå ut over sikkerhetshensyn.

Reguleringen av arbeidstid er i stadig endring. Regjeringen innførte en rekke endringer i lovverket med virkning fra 1. juli 2015, mens et eget arbeidstidsutvalg la fram sine synspunkter 6. januar 2016.

Timer og kroner

Helt konkret kan «arbeidstid» telles på to måter: antallet timer man skal jobbe per dag/uke eller som gjennomsnitt over lengre perioder.

I tillegg vil også når på døgnet arbeidet utføres være vesentlig (dag/kveld/natt). Ordninger for daglige pauser, avspasering og ferie vil også være relevant.

Et viktig hovedprinsipp er at arbeidstaker har rett til ulike former for kompensasjon dersom arbeidet er belastende – enten i seg selv eller som følge av den påkrevde arbeidstiden (for eksempel skiftarbeid på natt).

Ved siden av økonomisk kompensasjon, vil ansatte også kunne «tilbakebetales» i form av tidskompensasjon  redusert arbeidstid eller utvidede sammenhengende perioder med arbeidsfri.

Såkalt passivt arbeid åpner på motsatt side for enkelte utvidelser av arbeidstida. Dette kalles også hvilende vakt. 

Normalarbeidsdagen og unntakene

Den største andelen av arbeidstakere jobber på dagtid, innenfor en såkalt normalarbeidstid. Denne er av Arbeidsmiljøloven begrenset oppad til 40 timer i uka, men de fleste tariffavtaler  opererer med 37,5 timer.

Ikke alle typer arbeid lar seg imidlertid innpasse i en slik norm, og unntakene er derfor mange og vidtfavnende. Skift- og turnusarbeid skal for eksempel ha noe kortere timeantall.

Selv om en lang rekke lovparagrafer legger begrensninger for fordelinger av timer, åpner lovverket også for mange unntak for enkelte sektorer eller under spesielle omstendigheter. I tillegg har partene i arbeidslivet i noen bestemte tilfeller mulighet til å overstyre hovedreglene for arbeidstid gjennom tariffavtaler.

Arbeidstilsynet kan ved særskilte behov også gi dispensasjon for midlertidige fravikelser fra lovens bokstav.

To- eller tredelt turnus er vanlig blant bedrifter og institusjoner med mer døgnkontinuerlige behov, for eksempel i helsesektoren. Innenfor industrien er helkontinuerlig skiftarbeid vanligst. I tillegg har man sjeldnere ordninger som medleverordning, «nordsjøturnus» og så videre.

Ledere og arbeidstakere i «særlig uavhengig stilling» er unntatt fra mange av begrensingene og står i langt større grad fritt til å avpasse arbeidstiden etter forgodtbefinnende. I tillegg finnes det ulike unntak for blant annet statlige tjenestemenn, ansatte ved utenriksstasjonene, forsvaret, kommunalt brannvesen, polititjenestemenn og kirkelig betjening og betjening ved film og teatre.

Noen regler for timetall

Arbeidsmiljøloven fastsetter de sentrale reglene for arbeidstid i Norge. Unntakene fra hovedreglene er imidlertid mange (se neste bolk).

Hovedregelen er likevel fremdeles at ordinær arbeidstid ikke skal overstige 9 timer i løpet av 24 timer og 40 timer i løpet av ei uke. 

Videre har arbeidstaker – om ikke annet er avtalt – krav på minst 11 timer sammenhengende fritid i løpet av 24 timer og 35 timer sammenhengende fritid i løpet av ei uke.

Grensen for tillatt overtid er i utgangspunktet satt til 10 timer i løpet av sju dager, 25 timer i fire sammenhengende uker og 200 timer innenfor et år.

Friere med tariffavtale eller Arbeidstilsynet-godkjennelse

Hvorvidt arbeidet er av «belastende» eller «passiv» karakter kan påvirke denne normaltilstanden som er beskrevet over.

Bedrifter som omfattes av tariffavtaler står dessuten ofte friere til å avtale egne ordninger med sine ansatte, med støtte i enkelte lovparagrafer. I tillegg kan Arbeidstilsynet i enkelte tilfeller godkjenne avvik fra hovedreglene.

Arbeidsgiver og tillitsvalgte i slike virksomheter kan for eksempel avtale reduksjoner i fritid ned til 8 timer daglig og 28 timer ukentlig. Videre kan den daglige fritiden fravikes under spesielle vilkår, mens den ukentlige fritid er absolutt.

De kan også gjennomsnittsberegne arbeidstiden på årsbasis, men med et tak på 54 timer for enkeltuker.

Nye grenser for hvor mye overtidsarbeid partene lokalt kan avtale er 20 timer per uke, 50 timer i fire sammenhengende uker og inntil 300 timer per år. Dette må imidlertid være frivillig fra arbeidstakerens side.

Fleksibel arbeidstid

Med det forbehold at det «kan gjennomføres uten vesentlig ulempe for virksomheten», har alle arbeidstakere lovfestet rett til fleksibel arbeidstid. Hva dette konkret vil innebære, er det imidlertid i stor grad opp til arbeidsgiver og -tager til i fellesskap å definere.

Avtaler om såkalt fleksitid er kanskje den mest kjente varianten. Dette innebærer en gjennomsnittsberegning av arbeidstiden, for eksempel i løpet av et år. Dermed står arbeidstakeren friere til å fastsette den daglige arbeidstidens lengde og plassering, men da med forbehold om at gjennomsnittet oppfyller arbeidskontraktens krav og at deler av arbeidstiden faller innenfor såkalt kjernetid (for eksempel at arbeidstakeren må være på jobb mellom klokka 09 og 15, men administrerer resten av arbeidstiden fritt).  

Selvsagt har også mange virksomheter egennytte av slike ordninger, siden de ansattes arbeidstid blir mer fleksibel og kan sluses mot arbeidsintensive perioder.

Ordningene åpner gjerne også for at arbeidstid ut over avtalen (overtid) kan «utbetales» i form av avspasering, eventuelt i kombinasjon med økonomisk kompensasjon.

Historisk bakteppe: arbeidstid

Regulering av ansattes arbeidstid har i flere etapper vært blant fagbevegelsens aller største kampsaker. Målet har vært å begrense antallet timer per dag og/eller antallet ukedager arbeidsgiveren kan kreve at man jobber. I tillegg har kampen om lengre perioder med arbeidsfri – ferie – vært omfattende.

I blant annet Storbritannia medførte den gryende industrialderen ofte opp til 12 timers arbeidsdager, også for kvinner og barn. Aller først var fagbevegelsen og reformatorers ønske å innføre en arbeidstid på ti timer per dag. Under den internasjonale arbeiderkongressen i 1889 ble imidlertid åttetimersdagen lansert som sentral kampsak. Etter inspirasjon fra USA, ble 1. mai valgt som demonstrasjonsdag spesifikt for denne saken.

Åttetimersdagen skulle etter hvert få bredt gjennomslag, og blir fremdeles sett på som standarden i de fleste sektorer i vestlige land. Sekstimersdagen har blitt lagt fram som en mulig eller ønsket etterfølger, men foreløpig uten noe særlig gjennomslag.

I Norge oppsto den første organiserte kampen for begrensinger i arbeidstid på midten av 1800-tallet, representert av blant annet thranitterbevegelsen. Siden skulle ulike tariffavtaler, etterfulgt av lovendringer, fortsette å innføre begrensninger i arbeidstida. Med industrien i førersetet, bredte åttetimersdagen om seg fra starten av 1900-tallet. Begrensninger i arbeidstida på 54 timer i uka ble innført i 1915. 48 timers uke (åtte timer seks dager i uka) i 1919 og 45 timer i 1959. Arbeidsfri på lørdager ble utbredt i løpet av sekstitallet. Taket per uke ble så satt til 42,5 timer i 1968.

I arbeidsmiljøloven 1977 ble det slått fast at arbeidstiden ikke skulle overstige 40 timer i uken, noe som fremdeles er gjeldende. Mange tariffavtaler opererer imidlertid med 37,5 timer.

I dag står kampen også om fleksibilitet; om grensene mellom arbeidstakeres kollektive og individuelle behov og bedriftenes behov for å tilpasse innsatsen etter varierende etterspørsel. 

Historisk bakteppe: ferie

Rett til ferie ble første gang avtalt i en tariffavtale i industrien i 1915. Ni dagers ferie ble lovfestet i arbeidervernloven i 1936. Dette ble utvidet til tre uker i 1947, i form av Ferieloven. Loven ble revidert og rettigheten utvidet med én uke i 1966. Deretter fulgte en prinsippbeslutning i 1981 om at dette på sikt skulle utviides med ytterligere én uke, men foreløpig ble ferieretten kun utvidet med én dag («Gro-dagen»). Den femte ferieuka ble til sist gjennomført i tariffoppgjøret i 2000.

Ifølge Ferieloven kan tariffavtaler ha et annet innhold enn loven, dersom dette er «minst like fordelaktig». Flere ferieuker kan derfor være innført lokalt.

Arbeidstaker som fyller 60 år i løpet av ferieåret har rett på seks virkedager ekstra.


 Kilder: Lov om arbeidsmiljø, arbeidstid og stillingsvern mv. (arbeidsmiljøloven), Lov om ferie [ferieloven], Store Norske Leksikon: Arbeidstid