«Arbeidsfolkets Trump» – hva skjedde? 11 og et halvt spørsmål til...

hovednavigasjon

Emner 

11 og et halvt spørsmål til forskeren:

«Arbeidsfolkets Trump» – hva skjedde?

USAs 45. president har nå inntatt Det hvite hus. Hva er det med det USAs arbeidsmarked som kunne gi en såpass ekstrem kandidat makten? Og vil vi også i Europa kunne se lignende reaksjoner?
OVERRASKELSEN UTENFRA: En milliardær uten særlig politisk erfaring skulle klare å vinne retten til å innta verdens viktigste maktposisjon. Støtten i rurale strøk med dårlige arbeidsutsikter skal ha hatt stor betydning. Her snakker USAs kommende president Donald J. Trump på et valgmøte i Phoenix, Arizona.
FOTO: Gage Skidmore / Wikimedia Commons OVERRASKELSEN UTENFRA: En milliardær uten særlig politisk erfaring skulle klare å vinne retten til å innta verdens viktigste maktposisjon. Støtten i rurale strøk med dårlige arbeidsutsikter skal ha hatt stor betydning. Her snakker USAs kommende president Donald J. Trump på et valgmøte i Phoenix, Arizona.

Mange ulike forklaringer blir brukt for å forklare at Donald Trump vant presidentvalget i USA. Økonomisk skjevhet, trøtthet over politisk stillstand, hacker-manipulasjon, Hillary Clintons tabber og elite-stempel, fandenivoldskhet, kvinnehat og fremmedfrykt er noen eksempler.

Noe endelig svar skal vi ikke forsøke oss på her. Men vi kan se litt nærmere på én forklaring som har blitt løftet fram: raseriet blant lavlønte og lokalsamfunn som har sett sine arbeidsplasser fordufte, og som føler seg etterlatt og glemt av et lokomotiv på full fart mot en globalisert verden.

Hva har skjedd med «Arbeidernes Amerika»? Hvilke problemer strir de med, som kunne gi en såpass radikal kandidat som Trump verdens mektigste jobb?

For å få svar, banker vi på kontoret til Fafo-forsker Jon Erik Dølvik. Arbeidslivsforskeren har spesialisert seg på den nordiske modellen og hvordan arbeidsmarkedene påvirkes gjensidig av økonomi og politikk. Han har dessuten hatt to lengre forskeropphold i nettopp USA.

* * *

1. Hva særpreger det amerikanske arbeidsmarkedet, og hvordan påvirket dette valgkampen?

– Først og fremst: Arbeidstakerne står svært svakt. Arbeidsmarkedet er ekstremt liberalt og deregulert. Samtidig mangler USA rett og slett et ordentlig system for lønnsdannelse. Og den nasjonale minstelønna har knapt vært regulert siden Bill Clintons presidenttid i nittiåra. Den er nå så lav at den er umulig å leve av. Mange steder konkurrerer arbeidstakere så hardt om selv enkle jobber at arbeidsgiverne kan presse lønningene svært lavt. Relativt høy innvandring har forsterket denne lavlønnskonkurransen.

Fafo-forsker Jon Erik Dølvik har blant annet spesialisert seg på å granske den nordiske modellens fortrinn og utfordringer i en globalisert verden
FAFO-FORSKER Jon Erik Dølvik har blant annet spesialisert seg på å granske den nordiske modellens fortrinn og utfordringer i en globalisert verden.

– Resultatet er at nesten all gevinsten av økt produktivitet ender i noen få hender, mens mange lokalsamfunn har mistet livsgrunnlaget. Slike områder med en gjenglemt befolkning, gjerne i rurale strøk, ble en viktig del av Trumps velgergrunnlag. De føler seg glemt og uten utsikter.

2. Har det amerikanske systemet noen fordeler?

– Ja, man skal vokte seg for å tegne svart-hvitt-bilder. Det amerikanske arbeidsmarkedet har høy mobilitet og en stor evne til å skape jobber. Jobbveksten og ledighetsnivået har historisk sett vært bedre i USA enn i Europa, og inntil finanskrisa hadde USA en høyere sysselsettingsandel enn selv Sverige.

– Finanskrisa ble et vendepunkt. Den amerikanske økonomien og aksjekursene kom seg riktignok fort på beina igjen – og ledigheten er lavere enn i Europa -- men sysselsettingsraten er nå langt lavere enn før krisa. Man snakker nå om en økende gruppe «discouraged workers» på rundt 5 prosent av arbeidsstyrken som helt har falt ut av statistikken. En betydelig gruppe i en vanskelig livssituasjon. Og slike grupper blir lett et bytte for enkel demagogi og populistisk argumentasjon.

3. Mange, ikke minst Trump, snakker om en fordums glansperiode for vanlige arbeidstakere. Hva skjedde?

– Fagforeningene, som var sterke i USA i etterkrigstiden, har de siste 30–40 årene blitt kraftig svekka. Det har ikke skjedd av seg selv. Særlig Reagan innførte en rekke politiske tiltak for å svekke fagbevegelsen, med knusingen av flyvelederstreiken som et symbolsk vendepunkt. Imens har det nærmest utviklet seg en industri innen «union busting» – fagforeningsknusing – hvor advokater flys inn for å legge mest mulig sperringer i veien for opprettelse av fagforening og tariffavtale, og arbeidstakerne raskt blir ofre for trusler og trakassering. I privat sektor finnes det ikke sentrale avtaler og kun lokale avtaler i et fåtall bedrifter.  

– Forskningen innen dette feltet viser at når andelen bedrifter som er uorganiserte når et kritisk punkt, vil avtalesystemet fort kollapse.  Dette skjedde gradvis i USA. For organiserte bedrifter ble det svært vanskelig å konkurrere på andre vilkår enn uorganiserte. Fagforeningene fikk da igjen vansker med å opprettholde forhandlingsstyrke og oppslutning. Arbeidsgivere kunne hele tiden vise til at de blir utkonkurrert om arbeidstakerne fikk bedre vilkår.

– I privat sektor i USA er det nå særdeles vanskelig å starte fagforeninger og å få tariffavtaler på plass. Lovverket setter svært høye krav, med vilkår om majoritetsstøtte i avstemninger om å opprette fagforening. Presset mot de få fagforeningene som er igjen er enormt, og kollektive forhandlinger finnes knapt. Totalt er 12 prosent av amerikanske arbeidstakere fagorganiserte, men nesten hele denne andelen befinner seg i offentlig sektor.

4. Trump legger mye av skylden på globalisering, handelsavtaler og innvandring. Har han et poeng?

– Importen fra Kina har selvsagt tatt mange arbeidsplasser også fra amerikanerne. Dette forklarer likevel ikke at reallønningene for en stor andel av befolkningen har stått stille siden 70-tallet. Å forklare problemene med globalisering, handelsavtaler og innvandring – ytre fiender – er selvsagt komfortabelt, men er i beste fall bare en liten del av historien. De samme utfordringene rammer jo også andre land, inkludert Norge. Attpåtil er vi i Norden mye mer utsatt for dette, siden vi har mer åpne økonomier. Import- og eksportandelen i Norden er langt høyere enn i USA.

– Harvard-professor Dani Rodrik, som nylig var i Norge, framhevet at nordiske land har klart å holde lønnsveksten oppe selv i en mer globalisert verden, trass i at landene er veldig sårbare for svingninger i internasjonal økonomi. Han viser til at land som lykkes på denne måten gjennomgående har utviklet omfattende velferds- og skattesystemer og sterke reguleringer av arbeidslivet. Dermed spres risikoen ved nedgangstider og når det går godt fordeles gevinsten langt bredere.

– Store forskjeller mellom rike og fattige er altså ikke en nødvendig konsekvens av globalisering. De negative konsekvensene i USA skyldes fraværet av institusjoner som kan sikre en fornuftig lønnsdannelse og fordeling av fortjenesten i næringslivet ved å gi forhandlingsmakt til arbeidstakere. De nordiske modellenes resultater er et sterkt vitnesbyrd om at institusjoner og politikk faktisk betyr veldig mye for konsekvensene av globalisering.

(artikkelen fortsetter)


Årlig prosentvis vekst i produktivitet og gjennomsnittlig timelønn 1948–2013 (kumulativt). Privat sektor.

Kilde: EPI.org / offisiell amerikansk statistikk 

5. Spiller fraværet av en velferdsstat, mer etter en europeisk modell, inn?

– Den amerikanske statens føderale budsjett utgjør cirka 20 prosent av bruttonasjonalproduktet. I Norden ligger andelen på mellom 50 og 60 prosent. Amerikanske politikere har derfor veldig lite ressurser tilgjengelig for å påvirke økonomien, for eksempel ved å føre en aktiv politikk for distriktsutbygging, kompetanseutvikling og tiltak for å hjelpe arbeidstakerne over i nye jobber

– I tillegg til å ha en svært liten offentlig sektor i USA, er også trygdesystemet veldig svakt utbygd. I Norge, hvor virkeligheten er motsatt, er det veldig vanskelig å få folk til å jobbe for lavere lønn enn det man har rett på i trygd og andre overføringer fra velferdsstaten. I USA hvor man i hovedsak er overlatt til seg selv, vil mange godta svært lav lønn av ren og skjær nødvendighet.

– At utdanningssystemet er så privatisert og kostbart for den enkelte bidrar selvsagt til å forsterke slike ulikheter i inntekt og yrkesmuligheter.

6. Det er vel ikke bare presidenten og kongressen som styrer utviklingen. De amerikanske delstatene har en stor grad av selvråderett, også i reguleringen av arbeidslivet?

– Ja. Det må jo understrekes at det fremdeles er mye industri igjen USA. Grunnen til at rustbeltet har mistet så mange arbeidsplasser, er ikke bare på grunn av at de har forsvunnet ut av landet. Det har også foregått en kannibalisering mellom delstatene, hvor særlig en del av sørstatene har utnyttet friheten til å tilby lavere skattesatser og svakere reguleringer i arbeidslivet – de såkalte «right to work»-statene. Denne interne konkurransen har skapt et «race to the bottom» – en kamp om å kutte mest mulig for å sikre seg flere investeringer og arbeidsplasser – også fra utlandet.

– Uten en felles nasjonal regulering, kan dermed bedrifter enkelt flytte fra én delstat til en annen for å spare utgifter. Og enkelte delstater har gått ekstremt langt i å innføre lovgivning som er helt på bedriftseiernes premisser. Dette er årsaken til at mange industriarbeidsplasser ikke har flyttet utenlands, men innenlands. Og da gjerne fra nordstatene og det såkalte rustbeltet, hvor regulering og fagforeninger sto sterkt, til stater i sør, hvor slike motkrefter står langt svakere.

Hva er «rustbeltet»?

Beskriver et løst definert geografisk område i nordøstlige USA. Her har man historisk sett har hatt svært mange industriarbeidsplasser. Omfatter gjerne (deler av) delstatene New York, Pennsylvania, Vest-Virginia, Ohio, Indiana, Michigan, Illinois, Iowa, og Wisconsin.

Navnet spiller på at ansatte innen jern- og stålindustriene (i det som før blant annet ble kalt industribeltet) ble hardt rammet av nedlegging og nedbemanning mot slutten av 1900-tallet. Forsøk på omstrukturering og å skape nye jobber har hatt høyst varierende suksess på tvers av området. Mange lokalsamfunn har dermed blitt tappet for inntektsgrunnlag, med fraflytting og utbredt fattigdom som resultat.


7. Dette «racet» høres ut som noe som også kan bli en virkelighet i EU – hvor politikerne bruker blant annet lav selskapsskatt for å lokke internasjonale selskaper til å etablere seg i nettopp sitt land – og det per dags dato ikke finnes et felles minstelønn-direktiv?

– I en viss grad pågår det en lignende regime-konkurranse mellom EU/EØS-landene. Likevel er det viktige forskjeller.  Det indre markedsregimet i EU/EØS samspiller med etablerte nasjonalstater. Målt mot USA har de fleste EU-landene omfattende systemer for regulering av arbeidsmarkedet, tariffavtaler og velferdsordninger, og EU har fastsatt bindende minstestandarder i arbeidslivet som er langt strengere enn i USA.  Selv om de fleste europeiske land står overfor lignende press og problemer som USA fra globalisering, migrasjon og svak økonomisk vekst, gir det langt større motstandskraft.

– Og det er noe helt annet å tillate slik regime-konkurranse innen ett land enn mellom land. Om sunnmøringene lagde sin egen arbeidsmiljølov hvor man helt fritt kunne fastsette lønn og «hyre og fyre» ville sikkert en god del industri flytte dit, men siden man har et sterkt nasjonalt lov – og avtaleverk hindrer man slik innenlands konkurranse.

8. Som du var inne på: Også på vårt kontinent opplever mange lignende frustrasjoner og problemer som i USA. Vil vi kunne få lignende politiske reaksjoner i Norden og Europa – en euro-Trump?

– Vi kan nok få og har sett mange lignende motreaksjoner, men et kupp à la en folkeforfører som Trump har jeg liten tro på i Norden og fleste vest-europeiske land. Her spiller de politiske systemene inn. Valgsystemer hvor «winner takes all» har vi i liten grad i Europa, med unntak av i Storbritannia. Gjennom proporsjonale valgsystemer og koalisjonsregjeringer, som vi har i Norden, vil populistiske grupper bli representert og ha en stemme, men veien til et flertall er svært lang.

– Det politiske systemet i USA – og i Storbritannia – er derfor langt mer fremmedgjørende. Til enhver tid er det nær halvparten som vil føle at «nå er det ‘de andre’ som styrer». Dermed legges det også til rette for at politikerne som man støtter skal drive trenering av politiske reformer. Det gir rikelig jordsmonn for populistisk argumentasjon rettet mot «elitene», «Washington» og den ufattelig rike overklassen.

– Det aller viktigste er likevel at vi særlig i Norden har sterke organisasjoner i sivilsamfunnet. Partene i arbeidslivet er selvsagt veldig viktige, men vi har også et organisasjonssamfunn som gjør at det store mangfoldet av interesser kommer til uttrykk når beslutninger skal forberedes og fattes. Dermed er dialogen mellom de som styrer og de som føler utviklingen på kroppen langt mer utviklet. I USA er hele dette mellomleddet svært politisert. Etter valg skiftes store deler av ledelsen i statsadministrasjonen ut – 2–3000 personer. I Norge tar vi knapt noen politiske beslutninger uten grundige utredninger, høringer og debatter. Dessuten er embetsverket, for eksempel i Finansdepartementet, nøytrale og en sterk faglig kontinuitetsbærer.

9. Hvilke verktøy og muligheter har amerikanerne for å hjelpe dem som befinner seg nederst i samfunnet?

– Heving av minstelønn er det viktigste direkte verktøyet. Det bør definitivt tas i bruk. I land hvor man ikke har institusjonalisert lønnsdannelse, og maktforholdene mellom arbeidstaker og arbeidsgiver er så skjeve, kommer man til slutt til et punkt hvor selv konservative politikere ofte vil se nødvendigheten av å regulere lønningene i bunn. I Storbritannia, som har mange likheter med USA, ser man tegn på dette. En motivator er at et slikt grep ikke bare vil forhindre sosial nød, men også vil kunne bidra til å øke etterspørselen i markedet. I system hvor «vinnerne tar alt» og de superrike bare kan sylte ned pengene i skatteparadis, svekkes befolkningens kjøpekraft og produktivitetsvekst, noe som hele økonomien rammes av.

– Kun å jekke opp minstelønna er likevel ikke tilstrekkelig. Aktivisme på grasrota kan bidra. Selv om fagforeningene er små i USA, har de en bred flora av aktivistbevegelser med sterk evne til mobilisering.  I allianser med fagforeninger har de blant annet lyktes med å få innført krav om «living wage» (ikke bare en «tilfeldig» minstelønn, men en minstesats som er høy nok til å dekke levekostnader, journ.anm.) ved offentlige anbud og arbeid i flere byer.

– Likevel: Den brede arbeidsklassen står på siden av dette og trenger politisk oppbakking fra sentralt hold. Å gjenoppbygge institusjonene i et arbeidsmarked som i så stor grad er bygget på konkurranse – i dagens internasjonale økonomi – er selvsagt ekstremt krevende. Da må man få på plass politiske reformer – nasjonale reguleringer som styrker arbeidstakernes rettigheter og fagforenings rett til organisering og avtaler.  Men, ja: I USA er det et veldig langt lerret å bleke.

10. Står demokratene egentlig for et reelt alternativ?

– Enkelte norske kommentatorer har gjort seg høye og mørke og mener at «Clinton & co. har skylda». At demokratene gjennom nyliberalisme og globaliseringsiver har lagt landet øde. Den argumentasjonen mener jeg er misvisende. I det amerikanske føderale systemet er presidenten svært avhengig av kongressen. Dette går begge veier, men både Bill Clinton og Barack Obama måtte i store deler av sine perioder forholde seg til republikanske flertall i kongressen. Koblet sammen med toparti-systemet, gjør det at demokratenes faktiske forsøk på reformer i en annen retning har hatt vanskelige kår.

– En tysk samfunnsviter, Fritz Scharpf, har påpekt at system med sterke delstater og et senatsbaserte føderalt nivå veldig lett fører til gjensidig blokkering – en «politisk deadlock». Slik endte Bill Clintons forsøk på å reformere arbeidslivsreguleringen for å legge til rette for fagforeninger, tariffavtaler og sosialforsikring med å bli fullstendig blokkert av en republikansk-dominert kongress. Andre av demokratenes reformer, som Obamas offentlige helseforsikring, endte med å bli sterkt amputert. Slike innenrikspolitiske «deadlocks» kan heller ikke forklares med globaliseringa.

11. Er det noen vei ut fra denne «deadlocken», om målet er å styrke arbeidstakernes rettigheter?

– Trøsten er jo at alle valgutfallene de siste årene har hatt knappe marginer. Trump vant, ikke fordi han fikk flere stemmer enn McCain eller Romney, men fordi demokratene mobiliserte så dårlig. Om partiet klarer å reformere seg og finne en velegnet kandidat burde de ha gode muligheter til å ta makt tilbake også i kongressen.

– De bør da kanskje la verdiradikale saker komme mer i bakgrunnen, og heller løfte fram slike saker som gjorde at Bernie Sanders fikk slik vind i seilene. Forsøke å utvikle en sosial arbeidslivs- og velferdspolitikk, en skattepolitikk som kan finansiere tiltakene, og være mye mer innrettet mot omfordeling og å styrke mulighetene til de som sitter nederst ved bordet. For også i USA er det mulig å gjøre en rekke reformer som kan dempe eller snu noen av de verste utviklingstrekkene. Og kanskje er også en kursendring mulig. «New deal» oppsto som et svar på mange av de samme utfordringene som landet har i dag.

– Jeg tror et populistisk regime, som det kan se ut som er i ferd med å bygge seg opp nå, under Trump, vil skuffe svært mange. I slike todelte systemer vil det svært lett skape et «backlash» – at pendelen svinger helt den andre veien. Det vil kunne åpne et stort rom for demokratene.

– Takk for praten!

[bank-bank-bank]

– Det var forresten noe jeg glemte å si?

– Åh?

– Jo. Nevnes bør også finanssektorens forvokste rolle i den amerikanske økonomien – godt over 20 prosent av landets bruttonasjonalprodukt. Det har blant annet sammenheng med liberaliseringer som startet under Bill Clinton. Et så omfattende finanssystem, hvor mye av pengene pøses inn i finansielle investeringer og eiendom, bidrar til en ekstremt skjev fordeling. Finanssektoren har stor makt over politikken, gjør landet sårbart for finansiell ustabilitet, og fører til alt for lite produktive investeringer.

– I befolkningen motsvares dette av så skjeve inntektsforskjeller at en betydelig andel blir avhengig av forbrukskreditt. At den amerikanske økonomien i så stor grad er basert på kreditt, gir et veldig skjørt grunnlag for etterspørselen i markedet. Som kjent la dette grunnlaget for finanskrisa – at man gikk for langt i å dytte lån på fattigfolk.

– Å leve livet på kreditt danner også grunnlag for stor usikkerhet og risiko blant folk flest. Deler av befolkningen lever med frykt for å gå konkurs, det vil si at de ikke kan betjene gjelda. Resultat er framtidsfrykt og fortvilelse, avmakt og frustrasjon. Og dette samtidig som man ser hvordan rikingene skor seg. Det skaper grobunn for populisme og «rop på den sterke mann».

–USA har dessuten en enorm utenlandsgjeld, som i stor grad er i finansiert ved salg av statsobligasjoner til Kina. Hvis Trump gjør alvor av sine tanker om å starte en handelskrig med Kina, vil vi kunne oppleve finansielle rystelser i verdensøkonomien som har uoverstigelige konsekvenser, både for USA selv og verdensøkonomien.


Pekere om det amerikanske arbeidsmarkedet og presidentvalget

Artikler:

Statistikk/infografikk:

Se også et motsvar til/en problematisering av påstanden om Trumps arbeiderklasse-støtte, skrevet av statistikkguruen Nate Silver: Fivethirtyeight.com: The Mythology Of Trump’s ‘Working Class’ Support