Hva skjer når fagbevegelse og arbeidsgivere ikke blir enige om nye lønns- og arbeidsbetingelser?
TIL KAMP: Streik og lockout er de to partenes viktigste maktmidler for å kunne tvinge frem en ønsket løsning i en tvist mellom en fagforening og en arbeidsgiver eller arbeidsgiverforening
Streik og lockout er de to viktigste maktmidlene partene i arbeidslivet har når forhandlinger ikke leder fram. Stridens eple kan være mangt, men som regel handler det om betingelser for lønn, arbeidstid, ferie, pensjon, forsikring eller de fysiske arbeidsforholdene.
Samlebegrepet for streik og lockout er arbeidskamp.
Noe forenklet framstilt (se også lovdefinisjonen):
Lockout blir sjelden brukt i Norge, mens streik forekommer jevnlig i kjølvannet av de tilmålte forhandlingsperiodene.
Sympatistreiker, symptailockout og generalstreiker er henholdsvis sjeldne, svært sjeldne og knapt forekommende i nyere norsk historie.
I Norge har man etablert klare spilleregler for hvordan partene i arbeidslivet skal gå fram når forhandlinger skjærer seg.
Reglene er nedfelt i arbeidstvistloven og tjenestetvistloven med utfyllende bestemmelser i avtaler mellom partene – de såkalte hovedavtalene.
I tillegg har Norge ratifisert internasjonale konvensjoner som er ment å beskytte rettigheter til fagorganisering og bruk av streikevåpenet.
I Norge er det forbudt å gå til arbeidskamp så lenge en tariffavtale er gyldig. Vanligvis varer en tariffavtale i to år, men det er ofte mulig å forhandle lønn og streike også etter ett avtaleår. Det er ikke lov å gå til arbeidskamp for å få løst en rettstvist (en tvist om gjeldende tariffavtale).
Streik og lockout forekommer derfor som oftest når man skal reforhandle en tariffavtale.
Når en tariffavtale er sagt opp og det skal forhandles om en ny, kan partene gå til plassoppsigelse. Dette er en oppsigelse av arbeidsavtalene og et varsel om hvilke arbeidstakere som kan bli tatt ut i streik eller rammes av lockout.
Dersom forhandlinger ikke fører fram, skal Riksmekleren ha melding senest fire dager før streik eller lockout begynner. Dersom streiken vil få et omfang som innebærer at allmenne interesser kan bli rammet, vil Riksmekleren kunne nedlegge midlertidig forbud mot arbeidskamp inntil mekling mellom partene er gjennomført.
Etter ti dager kan én eller begge parter kreve meklingen avsluttet. Senest etter nye fire dager skal da meklingen avsluttes og arbeidskamp kan iverksettes.
Det er sjelden slik at alle arbeidstakere tas ut i streik fra første stund. Omfanget av streikende vil heller trappes gradvis opp. Det samme prinsippet vil man også kunne se i tilfeller hvor lockout benyttes.
Hver nye runde med plassoppsigelser må ifølge loven skje med 14 dagers varsel. I mange hovedavtaler (blant annet staten, KS, Spekter og LO/NHO) er det åpnet adgang til at partene kan gi varsel om plassfratredelse.
I slike tilfeller sies alle plassene opp gjennom en plassoppsigelse, mens detaljene om hvem og hvor mange som faktisk tas ut i streik eller lockout må leveres som et varsel om plassfratredelse med fire dagers varsel for hver nye opptrapping.
Hovedavtalen åpner for at spesifikke arbeidstakergrupper vil kunne skjermes for en eventuell streik med henvisning til sikkerhet, liv, helse eller store materielle tap.
I tillegg kan arbeidsgiver søke arbeidstakerorganisasjonene om dispensasjoner for navngitte arbeidstakere med henvisning til de samme hensynene. Enkelte detaljer i praksisen av dette er omdiskuterte.
Sympatistreik eller sympatilockout er også aktuelt som en ytterligere utvidelse av konflikten.
Som en slags «dommer» over partenes forhandlinger, har vi i Norge hatt Riksmekleren som offisielt embete siden 1915. Fram til 2012 het det riktignok Riksmeklingsmannen. Navnet viser både til selve institusjonen og personen som leder den. Staben for øvrig består av såkalte kretsmeklere og særskilt oppnevnte meklere.
Oppgaven er å megle mellom arbeidstakerne og arbeidsgivernes representanter under forhandlinger om opprettelse og revisjon av tariffavtaler. Riksmekleren skal varsles når alle plassoppsigelser finner sted, og en interessekonflikt dermed tar et steg i retning streik og/eller lockout.
I konflikter der allmenne interesser kan være truet, kan riksmekleren nedlegge et midlertidig forbud mot arbeidsstans. Her er det noe ulike regler og frister for statsforvaltningen og de andre sektorene, men påfølgende megling på fjorten dager er påkrevd i begge tilfeller.
Utenom dette har riksmekleren ingen selvstendige maktmidler. Målet er at partene frivillig inngår en forhandlingsløsning og dermed unngår arbeidskamp.
Selv om den er underlagt Arbeids- og sosialdepartementet, skal riksmekleren være faglig uavhengig. Verken regjering eller arbeidslivets parter skal kunne påvirke riksmekleren. Taushetsplikt står også sentralt.
Dersom partene i en arbeidskonflikt ikke klarer å komme fram til en løsning gjennom forhandling, kan arbeidskampen avverges eller avbrytes på to måter. Enten kan partene i fellesskap be om at Rikslønnsnemnda bestemmer utfallet, eller myndighetene kan stoppe streiken og be Rikslønnsnemnda avgjøre tvisten. Dette kalles henholdsvis frivillig og tvungen lønnsnemnd (også kalt voldgift).
Avhengig av berørt sektor, er saksbehandlingen hjemlet enten i arbeidstvist- eller tjenestetvistloven.
Helt konkret vedtas en tvungen lønnsnemnd av Stortinget gjennom en ny særlov som pålegger full stopp av arbeidskampen i den spesifikke konflikten. Man kan også begrense kravet til utvalgte deler av arbeidskampen. Dersom Stortinget ikke er samlet kan regjeringen gjøre dette ved en midlertidig forordning.
Rikslønnsnemnda vil da behandle tvisten. Nemnda består av tre nøytrale medlemmer pluss representanter for de ulike partene. Ved stemmeovervekt vil nemnda diktere det flertallet mener er et passende utfall av arbeidskampen. Det legges gjerne vekt på resultatene fra andre lønnsoppgjør når de nye betingelsene settes.
Avgjørelsen vil fungere som en ny tariffavtale som partene er pliktige til å godta.
Rikslønnsnemndas ble først etablert i 1952. Per i dag er dens myndighet forankret i lov om lønnsnemnd i arbeidstvister.
Når det gjelder tvister i arbeidsmarkedet må man skille mellom såkalte rettstvister og interessetvister. Det er bare i interessetvister det er lov å føre arbeidskamp. Rettstvister kan bringes inn for Arbeidsretten og avgjøres der.
Rettstvister handler om hvordan eksisterende tariffavtaler skal fortolkes og deres gyldighet.
Arbeidsretten kan også behandle spørsmål om arbeidskamp er lovlig i det enkelte tilfellet, eller om den er i strid med lov- eller avtaleverket. Ulovlig arbeidskamp medfører erstatningsplikt, ifølge lovverket.
I prinsippet skal kun partene i arbeidslivet representere slike rettstvister; ikke privatpersoner.
Lovverkets formelle definisjoner er som følger:
«streik: hel eller delvis arbeidsstans som arbeidstakere i fellesskap eller i forståelse med hverandre iverksetter for å tvinge frem en løsning av en tvist mellom en fagforening og en arbeidsgiver eller arbeidsgiverforening. Som ledd i en streik regnes også når vedkommende bedrift søkes sperret for arbeidskraft.»
«lockout: hel eller delvis arbeidsstans som en arbeidsgiver iverksetter for å tvinge frem en løsning av en tvist mellom en arbeidsgiver eller arbeidsgiverforening og en fagforening, uten hensyn til om andre arbeidstakere tas inn istedenfor de utestengte. Som ledd i en lockout regnes også når de utestengte arbeidstakerne søkes hindret i å få annet arbeid.»
«interessetvist: tvist mellom en fagforening og en arbeidsgiver eller arbeidsgiverforening om ordningen av fremtidige arbeids- og lønnsvilkår eller andre arbeidsforhold som ikke omfattes av en tariffavtale eller som skal avløse en tidligere tariffavtale.»
Lovverket (Lovdata.no):
Hovedavtalen LO/NHO (LO.no):
Annet:
Se forskningstema-sidene organisering og tariffavtaler og lønns- og arbeidsvilkår for en oppdatert forskning