Medienes oppmerksomhet rettes mot feilende politiske tiltak, økende sosiale forskjeller og ungdom som på ubønnhørlig vis styrer mot uføretrygd og utenforskap.
Selv om vi hører mye om dem, er det likevel påfallende sjelden vi hører med dem – om man ser bort fra noen spredte enkeltstemmer. For hvem er egentlig de frafalne? Og viktigere, hva er deres mange og ulike prosjekter? Det er tid for nyansering.
Mer enn en prosentandel eller en endestasjon, er frafall en prosess. Frafall må forstås i lys av samfunnsskapte forventninger og elevenes opplevde muligheter – mellom skolesystem, læringsmiljø, familie, venner og individuelle valg. Hvordan dreie fokus fra frafall som symptom til problemets årsaker?
Man kan spørre om det er skolesystemet det er noe feil med eller om vi har lærere som ikke evner å motivere og engasjere. Andre vil skyve ansvaret over på elevene, og hevde at de er skoletrøtte og mangler moral. Frafall handler imidlertid om noe mer. De frafalne er en sammensatt gruppe med egne og unike prosjekter og idealer. Blant dem er det mange som beveger seg mot noe de opplever som mer meningsfullt. Disse kjenner seg følgelig lite igjen i beskrivelser der de gir opp, slipper taket og faller fra.
Frafall handler ofte om omvalg og utsettelser – over til andre utdanningsprogrammer eller tenkepauser. I Aftenposten 22. august skilte Eifred Markussen ved forskningsinstitusjonen NIFU mellom sluttere og de som gjennomfører, men ikke består ett eller flere fag. Markussens bruk av begreper som «bortfall» eller «slutting» – fremfor frafall – understreker at dette er et aktivt valg unge tar.
Fra et økonomisk ståsted er det selvsagt å foretrekke at alle vet hva man skal bli fra ung alder, og at man foretar treffsikre valg ut fra dette (og at dette er valg som samsvarer med samfunnets behov). Noen gjør også det. Andre ombestemmer seg underveis.
Ideen om livslang karrière er som livslang kjærlighet – det lyder vakkert, men er sjelden å finne i det virkelige liv. Hvor mange har ikke vært hodestups forelsket som 16-åring, med en selvfølgelig forestilling om at det skulle vare livet ut? For de fleste ble det ikke slik, tvert om.
Behov for nyansering
Valgfrihetens dilemmaer kan virke overveldende. Forskning fra NOVA som flere har vært omtalt i Aftenposten, indikerer at det er økende forventninger til selvstendighet.
Samtidig ser familiebakgrunn ut til å ha blitt viktigere for å forklare forskjeller i skoleprestasjoner. I tillegg er det økt polarisering av hvordan ungdom fremstilles i mediene. Enten portretteres de som «sykt flinke» jenter i CV-generasjonen eller som skoleleie arbeiderklassegutter som faller fra. Behovet for nyansering er uansett stort dersom man setter søkelyset på den enkelte fremfor systemet.
Mye av det vi gjerne tenker på som frafall trenger ikke å lede til varig utenforskap
I pågående forskning om kvalitet i det norske fag- og yrkesopplæringssystemet samarbeider Fafo med NIFU, Høgskolen i Oslo og Akershus og Universitetet i Bergen om å bringe til veie mer helhetlig kunnskap om yrkesfaglig opplæring, deriblant overganger mellom skole, læretid og arbeidsliv – overganger sårbare for frafall.
Herigjennom har vi fått innblikk i personlige historier til 115 ungdommer som befinner seg midt i sitt yrkesfaglige utdanningsløp. De fleste vil bli. Andre velger å gå nye veier. Disse unge gir ansikter til frafallsstatistikken.
Nedenfor har vi gruppert fortellingene fra ungdommene i tre hovedtyper:
1. Den nyvelgende
Den nyvelgende bestemmer seg for å starte på et nytt yrkesfaglig utdanningsprogram. Han havner i frafallsstatistikken fordi han bruker mer enn fem år på å fullføre videregående opplæring.
For ham er det ikke et fall fra noe, men heller å gå til noe nytt. Han har funnet ut av at det er et annet yrkesfaglig utdanningsprogram som frister mer.
Den typiske nyvelgende er glad, spent og motivert for å få en ny start. Kanskje går han fra bilmekaniker til billakkerer eller fra salg til reiseliv. Han forteller engasjert om lakkeringsteknikk og krav til nøyaktighet. Eller om studieopphold i Spania og hvordan han alltid har hatt sansen for reising og språk.
2. Den reflekterende
Den reflekterende er rådvill, og synes det er vanskelig å finne ut av hva hun skal bli.
Et friår er nærliggende og fristende. I praksis er friåret likevel et vakuum som ikke gir noen klar retning med hensyn til videre utdanning. Men som tidligere rektor på Universitetet i Oslo og stortingsrepresentant for Høyre, Inge Lønning, har uttalt; «ethvert vakuum har en tendens til å fylles».
For den reflekterende fylles året ofte med reising og kortvarige jobber, kanskje i barnehage eller butikk. Meningen er at året skal brukes til å finne ut av ting – hvem man er og hvem man skal bli.
3. Den resignerte
Ting går sjelden helt slik man har tenkt. Den resignerte så opprinnelig frem til læretid, tjene egne penger og «bli voksen». Dessverre fikk han ikke læreplass. Dette møtet med systemet ble en stor skuffelse, noe som gjør at han resignerer, gir opp.
Kanskje ble det for mye fravær og dårlige karakterer i skoletiden. I hvert fall valgte lærebedriften en annen kandidat. Det kan også tenkes at det ikke var noen læreplass tilgjengelig. Trolig har den resignerte rett til mer opplæring i skole, men det frister likevel lite. Den resignerte går en usikker fremtid i møte.
Nødvendige nyanser
For å få en bedre forståelse av frafall – og for å sette inn treffsikre politiske tiltak – er det nødvendig å lytte til disse personenes egne erfaringer og opplevelser. Det er utilstrekkelig å forstå frafallsproblematikken i lys av at det enten er en feilende skole eller slappe elever.
Vi må ha nyansert kunnskap om utdanningsinstitusjonene, arbeidslivet og individenes overganger dem imellom.
Fra beskrivelsene av de tre typene over, ser vi at det stor variasjon. Mye av det vi gjerne tenker på som frafall trenger ikke å lede til varig utenforskap.
