hovednavigasjon

Emner 

Hva er vilkårene for livslang læring?

Voksne har fått styrket sine rettigheter til utdanning og opplæring i forbindelse med den såkalte kompetansereformen, som ble innført på slutten av 1990-tallet. Tid og penger er viktige forutsetninger for å lykkes – og naturlig nok noe som det stadig er mangel på.
Foto: Colourbox.com

I 2008 ble det laget en statusrapport for kompetanserefomen, et arbeid som Fafo gjorde på oppdrag fra LO. Den påpekte blant annet at mangel på tid er en viktig hindring for å delta i opplæring. Det er også behov for finansieringsordninger som målrettes mot grupper med lav formell kompetanse.

Mange rettigheter

Kompetansereformen har ført til at voksne har fått lovfestet rett til grunnskole og videregående skole. Arbeidstakere som har vært i arbeidslivet i minst tre år har rett til hel- eller delvis permisjon for å delta i organisert opplæring

I tillegg er det utviklet ordninger for dokumentasjon og verdsetting av realkompetanse inn mot videregående opplæring. Voksne over 25 år kan også bli tatt opp til høyere utdanning på bakgrunn av realkompetanse

«Studenter som er tatt opp på grunnlag av realkompetanse er ofte vel så motiverte og arbeidssomme som de med studiekompetanse fra videregående»
(artikkel fra forskning.no, 19. januar 2010, laget i samarbeid med Høgskolen i Akershus).

Lånekassen er bedre tilpasset voksnes behov og arbeidsgiverfinansiert utdanning og opplæring er blitt et skattefritt gode.

Utfordringer

Den såkalte «Ny sjanse»-delen av kompetansereformen har i minst grad gitt de resultatene som LO var opptatt av da reformarbeidet ble satt i gang. Dette handler om voksnes rett til å fullføre grunnskole og videregående opplæring. Det er få voksne som benytter seg av disse rettighetene. Særlig når det gjelder opplæring på grunnskolenivå, må reformen karakteriseres som mislykket, heter det i Fafo-rapporten fra 2008. Tiltakene har også bare i beskjeden grad påvirket den samlede deltakelsen i opplæring og videreutdanning.

I oppummeringen pekes det også på at:

  • arbeidsgivernes praksis bidrar til å forsterke forskjeller som er skapt av utdanningssystemet (det vil si at de som har mest utdanning fra før, også er de som tar mest etter- og videreutdanning)
  • lokale tillitsvalgte er i liten grad pådrivere for kompetanseutvikling.
  • arbeid med kompetanseutvikling er i hovedsak drevet av arbeidsgiverne

Historikk

LO var en sentral pådriver med den norske kompetansereformen på 1990-tallet. Bakteppet var lavkonjunkturen og den høye arbeidsledigheten ved inngangen av 1990-årene.

I LO så man at grupper med lav formell kompetanse var særlig utsatt på arbeidsmarkedet. LO utarbeidet en handlingsplan i 1995 og Stortinget vedtok at det skulle legges fram en stortingsmelding om livslang læring. Samtidig forhandlet  LO og NHO om en felles handlingsplan for kompetanseutvikling.

I stortingsmeldingen om kompetansereformen og LOs og NHOs handlingsplan ble det lagt stor vekt på betydningen av livslang læring. Ikke minst ble betydningen av den enkelte bedrift som læringsarena framhevet. Det ble enighet om mange tiltak, men aldri om finansieringen av livsopphold under utdanningspermisjon.


Har du spørsmål til en av Fafos forskere om dette temaet? Send en e-post til arbeidslivet@fafo.no