Mange av Fellesorganisasjonens medlemmer jobber med utagerende brukere. Halvparten har da også vært utsatt for vold og/eller trusler i løpet av det siste året. En gjennomgang peker mot at mange arbeidsplasser har behov for bedre systemer for å verne de ansatte.
NESTEN HALVPARTEN av Fellesorganisasjonens medlemmer har vært utsatt for vold og/eller trusler i løpet av de 12 siste månedene. De jobber blant annet med psykisk helsevern, utviklingshemming, rus og kommunalt barnevern.
Ansatte i helse- og sosialsektoren er blant de arbeidstakere i Norge som er mest utsatt for vold, trusler og trakassering i arbeidet.
![]() |
FORSKERNE Inger Marie Hagen og Jørgen Svalund har skrevet rapporten Vold, trusler og trakassering i helse- og sosialsektoren . |
I en ny rapport har Fafo sett på hvordan medlemmene i Fellesorganisasjonen (FO) opplever vold, trusler og trakassering mot ansatte – og hvordan dette er et arbeidsmiljøproblem.
Andelen ansatte som utsettes for vold, trusler og trakassering er stabilt innen den delen av helse- og sosialsektoren hvor FOs medlemmer har sitt arbeid.
Dette fordeler seg på følgende måte:
I tillegg kommer andre former for trakassering:
Andelen som utsettes for seksuell trakassering er også langt høyere enn i resten av arbeidslivet:
Vold, trusler og trakassering påvirker ikke bare den som utsettes, men også hans eller hennes kolleger.
To av tre ansatte er selv blitt utsatt for vold eller trusler eller de kjenner noen i virksomheten som er blitt utsatt.
Spør vi om «nær kollega», synker andelen til seks av ti.
To av tre ledere forteller at noen av deres ansatte er blitt utsatt for vold og/eller trusler, 13 prosent for fysisk seksuell trakassering og 20 prosent for verbal/ikke-verbal seksuell trakassering.
17 prosent har ansatte som har vært utsatt for personlig netthets, og 28 prosent for netthets rettet mot arbeidsstedet.
Tallene tyder på at det på mange arbeidsplasser er slik at vold, trusler og trakassering er noe de ansatte og lederne må forholde seg til i dagliglivet.
Om rapportenEr skrevet på oppdrag av Fellesorganisasjonen (FO) og bygger på en spørreundersøkelse blant FOs medlemmer våren 2019. Følgende spørsmål står sentralt:
FO er fagforbund og profesjonsforbund for om lag 30 000 barnevernspedagoger, sosionomer, vernepleiere og velferdsvitere. De største gruppene blant Fafos respondenter jobber innen psykisk helse, utviklingshemming, rus eller kommunalt barnevern. |
Ansatte i helse- og sosialsektoren er blant de gruppene som har det høyeste sykefraværet. Funnene i rapporten bekrefter tidligere forskning som sier at vold og trusler er en viktig faktor.
Blant de som har vært utsatt for vold og/ eller trusler, finner vi at en av fem «i stor grad» rapporterer om mistrivsel i jobbsituasjonen, og en av ti ønsker å slutte i jobben.
20 prosent svarer ellers at de har hatt sykefravær de siste 12 månedene som «helt eller delvis skyldes vold, trusler, seksuell trakassering eller netthets på arbeidsplassen».
Lederne rapporterer om tilsvarende tall:
Totalt svarer 45 prosent av lederne at de har ansatte med sykefravær på grunn av vold, trusler og trakassering.
Funnene viser store forskjeller mellom de ulike tjenesteområdene som inngår i undersøkelsen, det er i tjenesteområdene «tjenester til personer med utviklingshemming», institusjonsbarnevernet og skole/barnehage/SFO (AKS) at de ansatte er mest utsatt.
![]() |
LESE RAPPORTEN? Digital versjon kan fritt leses på Fafo.no (PDF-format): Til rapportside / Rett til rapporten (PDF). |
Tjenesteområdene har svært ulike brukere, og utfordringene krever forskjellige virkemidler. En felles løsning synes ikke særlig formålstjenlig. Men mangel på oppmerksomhet og klare definisjoner er likevel felles for sektoren.
Vold, trusler og trakassering handler om likestilling, organisering av offentlig sektor, maktforhold og underordning, profesjonsetikk og – ikke minst – et vanskelig møte mellom ansattes rett til et forsvarlig arbeidsmiljø og brukernes rett til gode tjenester.
Det kan være grunn til å spørre om dagens regler og verktøy er tilpasset arbeidsmiljøutfordringer som brukerne står bak.
Våre funn viser at temaet i svært liten grad inngår i grunnutdanningen til de gruppene vi er opptatt av. Vi har også gjennomført en rekke litteratursøk og finner få forskningsbidrag som tar opp temaet.
Dette gir grunn til å etterlyse en grundigere faglig forståelse av hva som er effektive virkemidler for å redusere belastningen for de ansatte i helse- og sosialsektoren.
Til tross for kompleksiteten, vi finner mange fellestrekk i vår undersøkelse. Et klart flertall peker på forhold eller sykdom hos brukerne som den viktigste årsaken til at episoder oppstår, deretter pekes det på behovet for økt kompetanse.
Her det viktig å understreke at begge disse årsakene nettopp viser til de ulike situasjonene i de ulike tjenesteområdene: de ansatte trenger mer spesialkompetanse for å gi sine spesielle brukere et tilbud som gjør at vold, trusler og trakassering reduseres.
Også når vi ber respondentene vurdere tiltak for å redusere omfanget, finner vi det samme differensierte fellestrekket: mer kompetanse både hos ledere og hos de ansatte.
Et annet fellesønske fra de ansatte er økt grunnbemanning og økte muligheter til ekstra bemanning ved særlig krevende brukere.
Funnene våre viser at det fortsatt er mangler i det systematiske arbeidet for å redusere omfanget av vold, trusler og trakassering.
På mange arbeidsplasser finner vi ikke risikokartlegging eller handlingsplaner. Mye tyder også på at tiltak er satt i verk, men at disse er ukjent for de ansatte.
Vi finner gjennomgående store forskjeller mellom ledere og ansatte i undersøkelsen.
Dette gjelder:
Vurderingen av ledernes innsats spriker også mye. I tillegg får vi svært ulike svar fra ledere og fra de ansatte når det gjelder hvilke tiltak som er gjennomført for å redusere risikoen.
Mangel på informasjon er et gjennomgående trekk, dette gjelder ikke bare informasjon til de ansatte, men i stor grad også til de ansattes representanter; tillitsvalgte, verneombud og medlemmer av arbeidsmiljøutvalget.
Her er det grunn til å minne om at vi kan anta at de FO-medlemmene som har valgt å besvare vårt spørreskjema, er litt mer interessert i temaet enn de som ikke deltok. Dermed kan vi altså anta at det gjennomsnittlige medlemmet sitter med enda mindre informasjon enn det som kommer frem her.
Funnene i denne undersøkelsen er i all hovedsak i tråd med en noe mindre undersøkelse Fafo gjennomførte i 2009 (Svalund 2009), dette gjelder omfang, årsaker og ønskede virkemidler. Også SSBs tall viser at utfordringen er stabil.
Det er primært brukerne som utøver vold, trusler og trakassering, noe som gjør det vanskelig å se for seg en helse- og sosialsektor helt uten slike arbeidsmiljøproblemer.
Undersøkelsen avdekker imidlertid at det er flere ting som kan gjøres, også på forholdsvis kort sikt. Det første er selvsagt at alle systemer må på plass, her står også de nye forskriftsbestemmelsene om vold og trusler fra 2017 sentralt. Det andre er økt vekt på partssamarbeid.
Arbeidsmiljøarbeidet i Norge skal bygge på at partene samarbeider, det er her de gode løsningene skal komme frem.
Undersøkelsen vår avdekker et stor ubrukt potensial på dette punktet.
Samtidig finner vi klare tegn til at dersom partene har mye kontakt, så settes vold, trusler og trakassering oftere på dagsorden. Erfaringene er gode.
Undersøkelsen tyder på at ansatte og ledere i stor grad vet hva som bør gjøres – i forkant og etterkant av hendelsene, men også når det gjelder mer systematisk forebygging.
Men – hensynet til brukerne går likevel foran: Ved tidspress prioriteres brukerne foran skriving av en avviksmelding.
Av: Inger Marie Hagen og Jørgen Svalund
Mer på Arbeidslivet.no:
Alt vi kan by på om