hovednavigasjon

Emner 

Når sjefen blir en «app»

Delingsøkonomi involverer også kjøp og salg av arbeidskraft. Det skaper gråsoner i det norske arbeidsmarkedet.
ENKEL I BRUK, VRIEN JUSS: Når man skaffer seg, blir tilbydd og lønnes for arbeidsoppdrag gjennom digitale plattformer – er man da arbeidstaker, frilanser eller selvstendig næringsdrivende?
FOTO: Colourbox ENKEL I BRUK, VRIEN JUSS: Når man skaffer seg, blir tilbydd og lønnes for arbeidsoppdrag gjennom digitale plattformer – er man da arbeidstaker, frilanser eller selvstendig næringsdrivende?

De siste årene har mange nordmenns smarttelefoner fått nye ikoner på skjermene som inngår i den såkalte delingsøkonomien. Uber, Airbnb, Foodora og Finn småjobber er noen av de mest kjente eksemplene.

For arbeidstakere tilbyr teknologien dessuten nye former for arbeid, utenom vanlige ansettelser eller vikarbyrå. Enkelte tjenester baserer seg på at arbeidstakere – heretter kalt (arbeids)tilbyderne – kan få tilgang på lønnede oppdrag for virksomheter eller privatpersoner gjennom de digitale plattformene.

Vrimmel av tilknytningsformer

På oppdrag fra Arbeids- og sosialdepartementet, har Fafo publisert en første delrapport om hvordan dette nye fenomenet vokser fram i det norske arbeidsmarkedet.

Kristin Jesnes, Beate Sletvold Øistad, Kristin Alsos og Torstein Nesheim har skrevet Fafo-delrapporten Aktører og arbeid i delingsøkonomien
FAFO-FORSKERNE Kristin Jesnes, Beate Sletvold Øistad og Kristin Alsos og SNF-forsker Torstein Nesheim har skrevet delrapporten. Fri digital lesning på Fafo.no:
Rapportside / Rett til rapporten (PDF).

Variasjonen er stor i slags arbeidskontrakt personene som tilbyr arbeidskraft via plattformene får. Forskerne har funnet eksempler på kontrakter som tjenesteleverandører, frilansere, tilkallingsvikarer og deltidsansatte.

Enkelte plattformer operer med flere typer kontrakter.

Eksemplene på deltidskontrakter er på mellom 10 og 20 prosent i fast ukentlig arbeidstid, ut fra de opplysningene Fafo har fått tilgang til.

Ut over dette har tilbyderne ingen garantier for hvor mye jobb man eventuelt får – om noe i det hele tatt.

Få jobber mange timer

Forskerne har intervjuet representanter for et knippe plattformer som legger til rette for kjøp og salg av arbeidskraft i Norge. Ut fra intervjuene er det svært få som jobber fulltid gjennom plattformene, selv om det skal finnes enkelte eksempler på dette.

Én informant forteller at noen kan jobbe helt ned til 1 time per uke, en annen at de aller fleste jobber færre enn 10 timer.

Likevel: Mange av selskapene er helt i startfasen. Fafo-forskerne understreker at selv om kontrakter med et minstemål på avtalt arbeidstid så langt er unntaket mer enn regelen, er det likevel ingenting i veien for at en plattform etter hvert kan bli en mer ordinær arbeidsgiver som kan tilby fulltidskontrakter.

(artikkelen fortsetter)

«Atyisk arbeid»

Fafos gjennomgang av delingsøkonomien i Norge styrker tidligere forskning om at mange av dem som jobber gjennom plattformene befinner seg i en gråsone mellom arbeidstaker, frilanser og selvstendig næringsdrivende.

Med unntak av arbeid som utføres som selvstendig næringsdrivende, vil alle arbeidstilknyttingene Fafo har funnet falle inn under den internasjonale arbeidstakerorganisasjonen ILOs definisjon «atypisk arbeid».

Med henvisning til Kalleberg (2000:341) er dette:

«… tilknytningsformer som skiller seg fra standard arbeidsrelasjoner som utføres på fulltid, er tidsubegrenset og er utført på bedriftens arbeidsplass og under arbeidsgivers oppsyn.»


Rett mot rett – eller kun et personlig ansvar?

Teknologien er som kjent ikke særlig opptatt av landegrenser. Mange plattformer har et internasjonalt nedslagsfelt. Dette kan også få utslag i hvordan tilbyderne defineres.

Enkelte av disse har vist tilpasningsevne til å følge hvert enkelt lands lovverk, andre forsøker å kjøre en mer standardisert linje.

To plattformer Fafo har vært i kontakt med, benytter seg av kontrakter som er utarbeidet etter amerikansk rett, der tilbyderen defineres som såkalt independent contractor. Hvordan disse kontraktene skal oversettes til det norske lovverket er høyst uklart – er man da frilanser eller selvstendig næringsdrivende?

Plattformene som har latt seg intervjue stiller heller ingen krav til hvordan arbeidstakerne skal formalisere sin tilknytting – altså om de skal uføre arbeidet gjennom et enkeltpersonforetak.

Likevel skjer de fleste plattformenes utbetalinger som om mottakeren var selvstendig næringsdrivende. I de fleste tilfeller trekkes hverken arbeidsgiveravgift eller skatt fra på vederlaget som utbetales til den som har utført arbeidet.

Arbeidsgiver, oppdragsgiver eller uvedkommende mellommann?

Et tilbakevendende tema er hvorvidt plattformene i delingsøkonomien har arbeidsgiveransvar overfor de som arbeider via dem eller ikke.

Dette har ledet fram til flere rettssaker i Europa og andre steder, for eksempel om har Ubers arbeidsgiveransvar blitt behandlet av rettsysstemet i Storbritannia.

Også her er det et stort spenn som raskt leder godt på vei inn i en gråsone. Blant plattformer som ikke definerer seg som arbeidsgivere, påpeker Fafo at mange likevel «opererer på en måte som likner det en arbeidsgiver vil gjøre». For eksempel ved at det er «en viss stabilitet i relasjonen» med arbeidstilbyderne, eller at de har en aktiv styring av dem.

Noen av plattformene, som bruker deltids- og/eller tilkallingskontrakter, definerer seg likevel som arbeidsgivereÉn informant som er daglig leder i en plattform som hadde valgt faste ansettelser beskrev dette valget slik:

Loven for frilanskontrakter er udefinert i Norge, så vi har mye hjelp fra advokater og revisorer og slikt. Vi har ikke funnet en modell som er lett for oss. I Danmark er det mye vanligere å være frilans. Det er en arbeidsform som mange foretrekker. LO er en stormakt i Norge som mener at det er noe folk aldri vil like. Vi har valgt fast for å være juridisk ryddige.

Hvem som står økonomisk ansvarlig for resultatet spenner også vidt. Enkelte plattformer fraskriver seg alt ansvar dersom det skulle komme klager på kvalitet eller lignende, mens andre plattformer, inkludert dem som bruker ansettelseskontrakter, tar alt ansvar. En deling av det økonomiske ansvaret forekommer også, ut fra forskernes intervjuer.

Hva sier loven?

Selv om Fafo-rapporten peker på en gråsone, har ikke forskerne tatt på seg å skulle vurdere om konkrete selskaper bryter loven i måten de forholder seg til dem som utfører arbeid gjennom plattformene.

Lovverket beskriver de slik:

Hvilke kategorier tilbyderne kan falle inn under, vil avhenge av hvilket regelverk en vurderer relasjonene etter. Mens arbeidsmiljøloven kun definerer arbeidstaker, og der de som ikke er arbeidstakere i utgangspunktet faller utenfor, opererer folketrygdloven med alle tre kategoriene.

En person er arbeidstaker i arbeidsmiljølovens forstand dersom vedkommende «utfører arbeid i annens tjeneste», se arbeidsmiljøloven § 1-8 (1). Definisjonen er noe tilsvarende etter folketrygdloven, se §§ 1-8 til 1-10. En selvstendig næringsdrivende driver for egen regning og risiko, og virksomheten er vedvarende og egnet til å gi nettoinntekt.

En frilanser mottar lønn for enkeltstående oppdrag, men uten å være ansatt, og uten å være selvstendig næringsdrivende. Oppdragsgiveren vil imidlertid være pliktig til å trekke skatt og betale arbeidsgiveravgift som i et vanlig lønnstakerforhold, men har ikke ansvar for sykepenger. Frilanseren vil også ha færre rettigheter enn en ansatt ved at vedkommende ikke er omfattet av arbeidsmiljøloven, ikke får feriepenger og heller ikke er yrkesskade-forsikret.


Ingen dekking av arbeidsutstyr eller opplæring

Mindre forskjeller er det mellom tilbyderne når det gjelder arbeidsutstyr. Her glir dessuten gråsonen inn motsatt vei – ansatte må ta etter frilansere.

For stort sett må alle arbeidstilbyderne i delingsøkonomien selv stå for nødvendig utstyr, om det så er en bil, datamaskin eller renholdsutstyr. Dette er i utgangspunktet noe som kun frilansere og selvstendig næringsdrivende skal måtte stå personlig økonomisk ansvarlig for, men gjelder i stor grad også de som har en form for ansettelse innen delingsøkonomien.

Ingen dekker utgifter til mobiltelefon eller data/ringetid, selv om dette er nødvendig verktøy for å kunne tilby sin arbeidskraft i plattformen.

Om plattformene tilbyr opplæring eller ikke varier, men i de tilfellene opplæring tilbys er det ii hovedsak av svært kort art. Kun én informant fortalte at tiden opplæringen tok var lønnet.

Timelønn eller oppdragspris?

Enkelte av arbeidstilbyderne får timelønn, andre betalt per oppdrag. Sistnevnte plattformer tar en andel på mellom 5 og 30 prosent av oppdragsprisen. Her har ikke tilbyderen mulighet til å forhandle om prisen.

For eksempel hvordan drosjeplattformen Uber ordner prisingen har blitt kritisert offentlig av tilbyderne.

Vente- eller transporttiden mellom oppdrag har som regel ikke tilbydere i delingsøkonomien i Norge krav å få dekket.

Der de får timelønn, kan det være plattformen som beregner hvor mye tid de skal bruke på hvert oppdrag og så må tilbyderen forholde seg til den tidsrammen, om den er realistisk eller ei.

Det kan dermed synes vanskelig for tilbyderne i delingsøkonomien å forhandle på lønn.

HMS-utfordringer

Systematisk arbeid med helse, miljø og sikkerhet (HMS) er pålagt der det finnes ansatte (deltid eller tilkalling). Her ser aktørene i delingsøkonomien ut til å ha noe å jobbe med – noe også Arbeidstilsynets tilsyn hos enkelte av virksomhetene understreker.

Fafo-forskerne oppsummerer selv HMS-funnene slik:

  • Plattformene som ikke anser seg som arbeidsgivere ser ut til å ha lite oppmerksomhet rundt HMS-spørsmål for tilbyderne. Noen plattformer vektlegger forbrukersikkerhet i større grad enn HMS.
  • Plattformene som er arbeidsgivere har noe større oppmerksomhet på HMS-spørsmål. Dette kan trolig forklares med at de har vært i medienes søkelys og at Arbeidstilsynet har ført tilsyn ved flere plattformer.
  • Arbeidstilsynet har avdekket flere mangler på HMS i plattformer i delingsøkonomien. En forklaring på dette kan være at dette er nyetablerte virksomheter i vekst, og at plattformene dermed er i en opplæringsfase.
  • Kontroll, overvåkning og personvern kan se ut til å være problematiske områder når en skal vurdere delingsøkonomiens inntog i Norge.

Frihet med begrensninger?

Frihet er gjerne noe som trekkes fram som et gode for dem som utfører arbeid gjennom digitale plattformer – i likhet med andre oppdragstakere som mer eller mindre frivillig velger å jobbe frilans framfor å ha fast jobb. Men forskerne stiller spørsmål ved om denne friheten har sine begrensninger.

Tilgjengelighet og arbeidsvillighet kan være et indirekte krav. To informanter fortalte at mange «nei, takk» på rad fra arbeidstilbyderen kan føre til at de ikke vil få flere oppdrag.

Enkelte plattformer bruker et «rating»-system som rangerer tilbyderne etter evner og prestasjoner. Dette kan enten være en intern ordning mellom plattform og tilbyder eller en «offentlig» rangering som kunden kan forholde seg til før bestilling. Ratingen kan også virke begrensende på arbeidstilbydernes frihet, ettersom de blir vurdert etter hvert oppdrag og disse tilbakemeldingene på arbeidet kan brukes som et middel til å ekskludere dem fra plattformen.



Frokostmøte med debatt

Forskerne presenterte en ny rapport om delingsøkonomi på en egen Fafo-frokost 14. februar. Den er del av Nordisk råds publikasjonsserie: Nordic labour markets and the sharing economy.

Video: Fafo-frokost: Vil delingsøkonomien endre arbeidslivet?


Problemer med avspillingen? Forsøk på Fafos Youtube-profil.


Mer om delingsøkonomi på Arbeidslivet.no og Fafo.no:

Fafo har i skrivende stund levert to rapporter (PDF) om delingsøkonomi og arbeidsliv: