Bør staten dytte mer lærling-ansvar over på bedriftene? - Arbeids...

hovednavigasjon

Emner 

Læreplasser i Danmark og Norge:

Bør staten dytte mer lærling-ansvar over på bedriftene?

I Norge har staten en langt mer omfattende rolle i styringen av lærefagene enn i Danmark. Arbeidslivet selv kan altså ha et mer overordnet ansvar – også i sterke velferdsstater.
TREDELT: Finansieringen av elever som tar fagbrev er i Norge lagt opp som et spleiselag. Elevene jobber for lavere lønn enn standard, bedriftene tilbyr opplæring og tilrettelegging, mens staten står for administrasjon og økonomisk støtte til bedriftene. I andre land, som i Danmark, har man en helt annen fordeling.
FOTO: Colourbox TREDELT: Finansieringen av elever som tar fagbrev er i Norge lagt opp som et spleiselag. Elevene jobber for lavere lønn enn standard, bedriftene tilbyr opplæring og tilrettelegging, mens staten står for administrasjon og økonomisk støtte til bedriftene. I andre land, som i Danmark, har man en helt annen fordeling.

De aller fleste er enige om at læreplasser er viktig. For de unge er dette gjerne prøvesteinen for om de vil finne seg til rette med yrkesvalget. Her kan de få nødvendig praksis og kompetanse, og kanskje fast jobb ved endt læretid.

Arbeidsgiverne får til gjengjeld tilgang på arbeidskraft som har den kompetansen de trenger. Samfunnet som helhet får dermed en smidig overgang mellom skole og arbeidsliv, som i sin tur sikrer verdiskapning og skatteinntekter.

Denne ordningen er likevel ikke problemfri. I samfunnsdebatten er det særlig to problemer som går igjen: høyt frafall innen yrkesfagene og mangel på læreplasser.

Når det gjelder sistnevnte, ligger andelen elever som ikke får læreplass stabilt på rundt 30 prosent – tross politisk, folkelig og partssammensatt engasjement for å få tallet ned.

– Det er mange tiltak som settes inn for å få flere læreplasser. Så langt har ikke tiltakene hjulpet, forteller Silje Andresen, en av forskerne bak det ferske Fafo-notatet Å sette pris på lærlinger: finansiering av læreplasser i Norge og Danmark.

 «Sære» nordmenn

Den norske modellen for å rekruttere og lære opp arbeidskraft gjennom lærlinger er spesiell og kalles særnorsk av forskerne.

FAFO-FORSKERNE Silje Andresen, Kaja Reegård og Jon Rogstad har skrevet Fafo-notatet Å sette pris på lærlinger: finansiering av læreplasser i Norge og Danmark (klikk for større bilde)
FAFO-FORSKERNE (f.v.) Silje Andresen, Kaja Reegård og Jon Rogstad har skrevet Fafo-notatet
Å sette pris på lærlinger
.

Utformingen speiler den såkalte nordiske modellen for arbeidslivet. Utgangspunktet er derfor et trepartssamarbeid. Læretiden er et spleiselag mellom staten, arbeidsgiverne og elevene.

Staten har imidlertid flest oppgaver når det gjelder å styre og finansiere ordningen.

Selv om mange likheter finnes, har de i Danmark innrettet seg noe annerledes. Her dominerer det som kalles en «korporativ» ordning. Det innebærer at staten har en mer tilbaketrukket rolle enn i Norge. Regningen for læretiden tar nemlig virksomhetene, gjennom å betale inn til et fond (se faktaboks).

Usikker dansk gevinst

Bør vi gjøre det samme i Norge? Systemene er såpass forskjellige i de to landene at Fafo-forskerne ikke har kunnet gi noen klare anbefalinger til om hvorvidt Norge bør gå over til en «dansk modell» eller ei.

I Danmark sliter da også yrkesfagene med mange av de samme problemene som i Norge, påpeker Andresen.

– Forskjellene mellom de to landene skyldes da også først og fremst ulike tradisjoner.. Man gjør litt som man alltid har gjort. Å sammenligne blir derfor vanskelig. Arbeidsgiverne i norske bedrifter vil da også være lunkne til en slik reform, framholder hun.

Splittede tradisjoner

Tradisjoners tyngde skaper også sprik innenlands. Noe av dagens problemer skyldes at Reform 94, grunnmuren for dagens norske lærefag, ikke har klart å skape lik tilgang til læreplasser på tvers av bransjer.

Dette skyldes både ulike tradisjoner og egeninteresser i forskjellige deler av arbeidslivet, mener forskerne.

Splittelsen i egeninteresser skriver vi om i en egen artikkel. Når det gjelder tradisjonene, handler dette om at ulike sektorer i arbeidslivet allerede før reformen hadde forskjellige ordninger for det å ta i mot lærlinger. Dette setter fremdeles tydelige spor i de enkelte virksomhetenes interesser og innretninger.

– Økonomiske insentiver kan vedtas politisk. Men å endre holdninger og tradisjoner i et fag er mer komplekst, understreker Andresen.

For eksempel: Mens håndverksfag og industrien har en lang historikk i å ta inn lærlinger og styre dette på egen hånd, har dette vært langt mindre omfattende og systematisk innen for eksempel servicenæringen og helse og omsorg.

– For bransjer uten en slik historikk kan lærlingeordningen i større grad oppfattes som noe som blir «dyttet» på dem, mens man i industrien allerede hadde en egeninteresse og fungerende system å bygge videre på.

Høyere regning – men mer makt til bedriftene

Skulle vi trosse all tvil og velge å gå mer mot en korporativ «dansk» modell, vil man muligens få tettet noen av disse sprikene mellom bransjer, mener forskerne. Dette hviler på prinsippet om økt eierskap ved at virksomhetene føler at fagopplæringen styres og håndheves av organisasjoner som bedriftene ser på som «sine egne». Dette vil da gjerne være fagforbund og arbeidsgiverforeninger.

Fafo.no: Notatside: Silje Andresen, Kaja Reegård og Jon Rogstad: Å sette pris på lærlinger: finansiering av læreplasser i Norge og Danmark (åpnes i ny fane)
LES HELE NOTATET:
Fri tilgang til elektronisk versjon (NB: PDF-format) på Fafo.no.

Samtidig må staten da være svært lydhør overfor arbeidsmarkedets behov, og forme yrkesfagene deretter.

Forskerne ser for seg følgende forutsetninger for at dette skal lykkes:

  • Aktørene i de bestemte bransjene blir enige om behovet for ny utdanning og får gjennomslag for dette i utdanningssystemet.
  • I bestemte sosiale sjikt må man sikre en stabil rekruttering. Representanter for disse må få en klart definert posisjon og arbeidsoppgaver i bedriften der de har læreplass. Ungdom må også bli forespeilet klare, attraktive karriereveier.
  • Alt dette fordrer selvsagt også at virksomhetene ser egeninteresse i lærlingordningen – at den gir fordeler målt mot andre strategier for rekruttering av arbeidskraft.

Muligheten for konkrete tiltak innenfor dagens modell, for eksempel et pålegg om å ta inn lærlinger, omtaler vi i den nevnte artikkelen Bruk av lærlinger: Kynisk utnyttelse eller uselvisk bidrag til vårt felles beste?.

Flere artikler basert på Fafo-notatet:

Mer om yrkesfag:


Fakta: Lærlingordningen i Norge og Danmark

Likheter:

  • I begge land har partene i arbeidslivet – fagbevegelsen og arbeidsgivernes organisasjoner – innflytelse over hvordan lærlingene skal behandles. Dette kalles en «korporativ modell».
  • Begge lands utdanningssystemer, og dermed i siste instans politikerne, setter klare mål for hva lærlingene faktisk skal lære – både på skolen og i bedriftene.
  • Lærlingenes lønn for arbeidet ved virksomhetene (denne er lavere enn ordinære arbeidstakere) fastsettes av tariffavtaler i de enkelte bransjene, ikke av staten.

Forskjeller:

  • I Norge har likevel staten en sterkere hånd på rattet enn i Danmark. Partene sitter riktignok i rådgivende organ og har forpliktet seg til å styrke lærlingeordningen gjennom såkalte samfunnskontrakter. Les mer:  Partene har forpliktet seg til å sikre alle yrkesfag-elever læreplass
  • Finansieringen i Norge er tredelt, ut fra en spleiselag-tanke: Staten gir tilskudd til virksomheten, virksomheten tilbyr (redusert) lønn, bistand og opplæring (minst) etter statens krav, mens eleven arbeider for lavere lønn enn ordinære arbeidstakere. Den statlige tilskuddsordningen ble innført som del av Reform 94.
  • I Danmark må derimot de enkelte virksomhetene skyte inn penger i et fond, som så finansierer lærlingeordningen. Dette systemet ble etablert i 1977. Les mer om det danske systemet i Fafo-notatets side 14–21.
  • I Norge ble en modell tilsvarende den danske debattert og utredet på slutten av nittitallet. Tommelen ble til sist vendt ned for å innføre denne.

Tre modeller i historiens kamp

At den norske ordningen for læreplasser har blitt som den har blitt, skyldes i sterk grad historiske årsaker, påpeker forskerne.

Fra 1800-tallet og utover har nemlig ordningen grovt sett pendlet mellom tre ulike systemer:

  • Den statlige enhetsskolen (all opplæring i statlig regi – eventuelt med kun sterkt begrensede utplasseringsperioder i bedrifter)
  • Den korporative lærlingeordningen (partene og virksomhetene utformer ordningene)
  • En liberal modell (virksomhetene styrer alt på egen hånd).

Dagens norske ordning, blir av forskere kalt en blandingsmodell. Totalt sett har den med andre ord innslag av alle tre modeller.

Les mer om hvordan disse tre ulike «regimene» for lærlinger skiller seg fra hverandre i artikkelen «Fakta: Tre ulike regimer for fagopplæring».

ALT OM: Utdanning