Manglende likestilling i arbeidslivet er den største barrieren

 I utredningen Politikk for likestilling (NOU 2012:15) fremheves manglende likestilling i arbeidslivet som den største barrieren mot et likestilt samfunn. Arbeidslivet innebærer økonomisk uavhengighet og tilgang på makt.

Men selv om mange kvinner er i arbeid, er det langt fram til likestilling.

Bare slått av Island

Et særtrekk ved det norske – og nordiske – arbeidsmarkedet er den høye yrkesdeltakelsen blant kvinner, som utgjør omtrent halvparten av de sysselsatte i Norge. Norske kvinner har den nest høyeste yrkesdeltakelsen i OECD-området, bare slått av Island.

Personer i alderen 15-74 år i arbeidsstyrken, etter kjønn og alder. Prosent

Kilde: Arbeidskraftundersøkelsen, Statistisk sentralbyrå

Tallene fra Statistisk sentralbyrå viser at andelen kvinner i arbeidsmarkedet har økt sterkt fra begynnelsen av 1970-tallet og frem til i dag. 1970-tallet er tiåret da kvinnene for alvor går ut i arbeid. Den store endringen er knyttet til at de gifte kvinnene får lønnet arbeid.

Veksten i kvinners sysselsetting fortsatte å øke på 1980-tallet, og da er det særlig småbarnsmødrene som øker sin arbeidsdeltakelse (Kjelstad 1991). På 2000-tallet er det blitt slik at småbarnsmødre i nesten like stor grad som småbarnsfedre er ute i jobb. Utviklingen viser også at kvinner med flere barn har hatt en økende sysselsetting.

Det er særlig to forhold som skiller menn og kvinners tilpasninger til arbeidsmarkedet: det ene er at kvinner i mye større grad enn menn arbeider deltid, og det andre er at kvinner og menn jobber innenfor ulike yrker og sektorer.

Det kjønnsdelte arbeidsmarkedet – og flere kvinnelige sjefer

Det norske arbeidsmarkedet beskrives ofte som et av verdens mest kjønnsdelte arbeidsmarkeder. Det betyr at kvinner og menn jobber i ulike sektorer, næringer, yrker og stillinger.

Da kvinnenes inntog på arbeidsmarkedet for alvor skjøt fart på begynnelsen av 1970-tallet, var det mange som gikk til offentlig tjenesteyting. Det vil si at de tok jobber som lignet det arbeidet kvinner tidligere hadde utført ulønnet hjemme, som omsorg for barn og eldre. En sentral forklaring er utviklingen av velferdsstaten på 1970-tallet.

Særlig viktig var veksten i kommunesektoren, som bidro til at lokale arbeidsmarkeder åpnet seg for kvinner.

Langs flere akser

Det er vanlig å skille mellom en vertikal segregering, som sier noe om hvordan kvinner og menn er fordelt i ulike posisjoner i arbeidsmarkedet, og en horisontal segregering som sier noe om fordelingen av kvinner og menn etter sektor, næring og yrke.

Forskning og statistikk viser at menn i større grad har lederposisjoner enn kvinner, men det har vært en utvikling mot flere kvinner i lederposisjoner.

Denne horisontale kjønnsdelingen – altså fordelingen etter sektor, næring og yrke – ser derimot ut til å være forholdsvis stabil. Blant sykepleiere, førskolelærere og hjelpepleiere er for eksempel kvinneandelen rundt 90 prosent.

Enkelte yrker mer kjønnsdelt

En oversikt over utviklingen i noen utvalgte yrker fra 1996 til 2010 viser et sammensatt mønster. Noen høystatusyrker, som sivilarkitekt og universitets- og høgskolelektor, er blitt mindre mannsdominert. Omsorgsyrker, som sykepleier og førskolelærer, er blitt mindre kvinnedominerte.

Samtidig er tradisjonelle kvinneyrker, som sosionom og barnevernspedagog, blitt mer kvinnedominerte. Og i et tradisjonelt mannsdominert yrke som dataingeniør, er blitt enda flere menn.

Endringer i andelen kvinner og menn i utvalgte yrkesgrupper
i perioden 1996-2010. Yrker som har blitt...

Kilde: Jensberg med flere, 2012

Kvinner og menn arbeider også innenfor ulike sektorer. Omtrent 70 prosent av de sysselsatte innenfor offentlig sektor er kvinner, mens menn er i flertall innenfor privat sektor.

En forklaring kan være at det er ulike arbeidsbetingelser i offentlig og privat sektor, og at det i offentlig sektor i større grad legges til rette for å kombinere arbeid og familieliv.

Lønn og arbeidstid

Det kjønnssegregerte arbeidsmarkedet har også betydning for lønnsforskjellen mellom kvinner og menn.  Selv om denne er redusert de siste tretti årene, er det fremdeles en lønnsforskjell på 8–13 prosent, litt avhengig av hvordan man måler.

Forskjellene skyldes også deltidsarbeid. I 2011 utgjorde kvinnene 74 prosent av de deltidsarbeidende. Mens deltid blant menn er mest utbredt blant de yngste (studenter) og de eldste (pensjonister), fordeler den seg jevnere over livsløpet til kvinner.

Et viktig trekk ved kvinnenes deltidsarbeid er at det er preget av lang deltid. Deltidsarbeidet har også vært karakterisert av å ha samme rettigheter som fulltidsarbeid, og har dermed ikke vært knyttet til det å ha en marginalisert posisjon på arbeidsmarkedet.

Deltidsarbeid og det at kvinner og menn jobber innenfor ulike yrker og sektorer er likevel viktige forklaringer på de vedvarende lønnsforskjellene.

Selv om kvinner har økt sin yrkesdeltakelse betraktelig de siste tiårene, er det fortsatt slik at kvinner og menn fordeler tiden forskjellig mellom arbeidsmarked og husholdsarbeid /omsorgsarbeid. Kvinner har lengre og flere avbrudd i sin yrkeskarriere enn menn. Den viktigste grunnen er fravær i forbindelse med fødsler og omsorg for barn.

Ut av privatsfæren

Fra 1970-tallet har det vært ført en likestillingspolitikk som har bidratt til å øke kvinners yrkesdeltakelse betraktelig. Som vi har sett er del likevel fortsatt store forskjeller i kvinner og menns yrkesmønstre.

De siste 10–15 årene har vært preget av en rekke likestillingstiltak som først og fremst har vært knyttet til familiepolitiske reformer. Vi har fått maksprisreformen og full barnehagedekning, fedrekvoten er innført og foreldrepermisjonen er blitt utvidet i flere omganger.

Bedre og billigere tilgang på barnehager burde føre til at det blir lettere å kombinere familie og karriere for både kvinner og menn. Lengre fedrepermisjon burde også gjøre kvinner og menn likere med hensyn til tid brukt på og involvering i lønnsarbeid og familiearbeid.

Dette er imidlertid tiltak som i stor grad har vært rettet inn mot privatsfære og familieliv.

Kanskje er tiden nå inne til å flytte blikket mer mot et perspektiv som også var viktig for kvinnebevegelsen på 1970-tallet: arbeidsbetingelser og forhold i arbeidslivet. Kanskje er det som skjer på den enkelte arbeidsplass av like stor betydning for de arbeids- og karrierebetingelser menn og kvinner faktisk blir tilbudt som det som skjer i privatsfæren.

• Tema: Likestilling