Anbud, konkurranseutsetting og privatisering
Hvor vi setter grensen mellom offentlig og privat sektor er et grunnleggende politisk stridstema. Konflikten handler særlig om bruken av konkurranseutsetting gjennom anbud og privatisering.
Med «det offentlige» mener vi stat, fylkeskommuner og kommuner og med «de private» mener vi bedrifter og andre kommersielle virksomheter. Et sted i mellom har vi i tillegg ideell sektor, som forenklet sagt er private virksomheter med idealistiske framfor kommersielle hovedformål.
Offentlig sektor kan ha overordnet ansvar for en tjeneste, men trenger ikke å måtte levere denne selv, gjennom egne offentlig ansatte. Et alternativ er konkurranseutsetting.
Konkurranseutsetting betyr at offentlige tjenester utlyses i «konkurranse» – såkalte anbud. Det offentlige finansierer, private utfører. Dermed kan andre, private, ideelle organisasjoner eller kommersielle aktører konkurrere om å få kontrakt for drift av tjenestene. Noen ganger er også offentlige virksomheter med i konkurransen.
Privatisering vil si at det offentlige sier fra seg eiendomsrett eller ansvar for noe, og selger eller overlater eiendelen eller tjenesteområdet til privat sektor. Begrepet er like fullt vidt definert og kan kun gjelde driften av en tjeneste (driftsprivatisering), altså være et synonym for konkurranseutsetting. Mange vil nok likevel tolke bruken av begrepet som sterkere, og at det innebærer en mer permanent overdragelse fra det offentlige til det private.
Utvalgte artikler
Muligheter og begrensninger
Nøyaktig hva vi i Norge skal konkurranseutsette – og hvordan – er en gjengående politisk debatt. Debatten har særlig gått høyt rundt ulike helse- og omsorgstjenester, men virkemiddelet brukes vidt på de aller fleste samfunnsområder.
Mulighetsrommet til å skjerme offentlig drift på hvilket som helst samfunnsområde man ønsker er likevel begrenset av internasjonale avtaler, i første rekke EØS-avtalen.
Dersom man konkurranseutsetter noe, vil dette i de aller fleste tilfeller innebære at bedrifter fra alle EU-land kan være med i konkurransen om oppdraget.
Hvordan anbud utformes og hva som vektlegges for å kåre «en vinner» er et velkjent debattema. Prislappen og ansattes lønns- og arbeidsvilkår vil gjerne være hovedmotstandere. I den forbindelse har ulike «modeller» (Skien-modellen, Oslo-modellen, Norge-modellen) blitt lansert for å nedfelle retningslinjer for offentliges anbudskontrakter for privat drift, og da særlig for å unngå at sosial dumping får fotfeste.
Alle våre artikler om temaet
1–10
Den norske befolkningen anser at enkelte offentlige tjenester i større grad kan overlates til private enn andre. Like fullt mener et flertall at konkurranseutsetting har flere dårlige enn gode konsekvenser, ifølge en fersk spørreundersøkelse i regi av Fafo.
Nordmenns holdning til konkurranseutsetting av velferdstjenester har falt med 11 prosentpoeng siden 2012. Selv om velgere i sentrum og på høyresida har gjenvunnet noe tiltro til virkemiddelet, har rødgrønne velgere blitt stadig mer kritiske.
Utenlandske entreprenører har de siste årene sust inn og vunnet en rekke store offentlige anleggskontrakter. Kostnadssprekker, konkurser og forsinkelser ved åtte store prosjekter innen vei og jernbane gir grunn til ettertanke, ifølge utredning.
En sterkt økt pengebruk på infrastruktur og både større og mer omfattende prosjekter: Mange utenlandske entreprenører har fått øynene opp for det norske markedet. Noen av disse undergraver rettferdig konkurranse og tapper landet for både skatteinntekter og kompetanse, ifølge bransjeorganisasjon.
Konkurranseutsetting – bruken av anbud for å utføre offentlige tjenester – er et svært politisk ladet spørsmål. Hvilke argumenter finnes på hver side av gjerdet?
Sparer fellesskapet på å sette ut tjenester til kommersielle og ideelle virksomheter? Og får vi bedre kvalitet? Kunnskapen på dette området er tynn, ifølge forskergjennomgang.
Siden 2012 har folk flest mer lunkne til kommersiell drift av velferdstjenester – også på høyresiden av politikken. Kommunepolitikere og rådmenn har gjennomgått en lignende utvikling.
Det er først og fremst drift av sykehjem som utsettes for konkurranse, men også i noen grad hjemmebaserte tjenester. Konkurranseutsetting er mer vanlig i de større byene enn i mindre kommuner.
LOs tillitsvalgte er skeptiske til konkurranseutsetting. Det gjelder spesielt «myke» områder som skoler, sykehus, sykehjem og hjemmehjelp. Flertallet er dessuten overbevist om at konkurranseutsetting gir mer usikre arbeidsplasser og dårligere arbeidsvilkår.
Vi kommer til å mangle 38 000 årsverk i helsesektoren om 15 år. Kommunene står derfor overfor store utfordringer, både når det gjelder rekruttering og kompetanseutvikling. Hva må til for å møte disse utfordringene?
11–20
Tillitsvalgte i offentlig sektor er – ikke overraskende – mest skeptisk til konkurranseutsetting. Det er særlig skole, helse og omsorg som bør skjermes fra konkurranse, ifølge en undersøkelse blant LOs tillitsvalgte. Når det gjelder kollektivtransport er skepsisen mindre.
Åtte av ti norske kommuner konkurranseutsetter tjenester. Renovasjon og vedlikehold av veier er de vanligste områdene som settes ut på anbud. Fafo-forskere spår at omfanget vil øke i årene som kommer, men at konkurranseutsetting av «myke» områder fortsatt vil være svært kontroversielt.
En Fafo-undersøkelse har spurt 1000 personer og fordelt svarene etter en rekke variabler.
Privat eller kommunal drift? Norske sykehjem befinner seg i en sterk politisk strid. En Fafo-rapport forsøker å gi noen håndfaste svar på hva som gir best kvalitet og mest valuta for pengene.
Den norske staten er radikalt forandret sammenlignet med 1990. Fristilling og markedstenkning er to viktige stikkord for disse årene, som kan kalles en kontinuerlig reformperiode.
- september, nøyaktig ett år etter at renholdsbransjen ble allmenngjort, tar bestrebelsene for å regulere useriøsiteten i bransjen ytterligere et skritt framover.
Norsk institutt for by- og regionforskning (NIBR) har kartlagt omfanget av konkurranseutsetting i norske kommuner. De siste tallene er fra 2012.