Nøyaktig hva vi i Norge skal konkurranseutsette – og hvordan – er en gjengående politisk debatt. Debatten har særlig gått høyt rundt ulike helse- og omsorgstjenester, men virkemiddelet brukes vidt på de aller fleste samfunnsområder.
Mulighetsrommet til å skjerme offentlig drift på hvilket som helst samfunnsområde man ønsker er likevel begrenset av internasjonale avtaler, i første rekke EØS-avtalen.
Dersom man konkurranseutsetter noe, vil dette i de aller fleste tilfeller innebære at bedrifter fra alle EU-land kan være med i konkurransen om oppdraget.
Hvordan anbud utformes og hva som vektlegges for å kåre «en vinner» er et velkjent debattema. Prislappen og ansattes lønns- og arbeidsvilkår vil gjerne være hovedmotstandere. I den forbindelse har ulike «modeller» (Skien-modellen, Oslo-modellen, Norge-modellen) blitt lansert for å nedfelle retningslinjer for offentliges anbudskontrakter for privat drift, og da særlig for å unngå at sosial dumping får fotfeste.