Flere i arbeid, og flere seniorer lengre i arbeid: Det siste tiåret har norske myndigheter og arbeidslivets parter gjennomført en rekke tiltak med dette som mål. Signeringen av IA-avtalen er ett av de mest sentrale.
I tillegg til forebyggende tiltak, har en aldrende befolkning, forventet mangel på arbeidskraft og forventede økte kostnader til velferdsytelser i nærmeste framtid presset fram reformer av pensjonsordningene – et arbeid som fremdeles pågår.
Selv om politikerne nok har kastet skråblikk over landegrensene, har ingen sammenfattet våre nordiske nabolands bestrebelser mot de samme målene. Fafo-rapporten Hvordan øke eldres yrkesdeltakelse? griper fatt i dette. Rapporten tar for seg hva myndighetene i Sverige, Danmark og Finland har gjort[1], og sammenligner deres innsats med den norske.
Fire klare skiller
Med forbehold om at de nordiske landene ennå ikke har evaluert og målt effekten av alle sine tiltak, peker Fafo-forskerne på flere problemstillinger og løsninger som Norge i det minste bør debattere.
Både Finland, Sverige og Danmark deler målet om å redusere tidligpensjonering og øke sysselsettingen blant eldre. Likevel finner man noen sentrale skiller i midlene landene bruker for å bevege seg for å nå dette målet, ifølge rapporten:
- hvorvidt politikerne er villige til å øke den nedre aldersgrensen for pensjonsordningene
- bruk av skatteinsentiver
- vektlegging av primærforebyggende framfor sekundærforebyggende arbeid
- hvorvidt man ønsker å subsidiere arbeidsplasser for antatt «svake» grupper på arbeidsmarkedet.
Ny nedre aldersgrense?
Når det gjelder første punkt: I Norge var det ingen debatt om hva den nedre aldersgrensen i den nye fleksible alderspensjonen burde være da folketrygden ble reformert.
Trolig ble 62-årsgrensen satt fordi AFP ga rett til uttak av pensjon fra denne alderen.
Med henvisning til den pågående debatten om aldersgrenser i Sverige[2], mener Fafo-forskerne at vi kanskje burde ta en debatt om den nedre grensen for fleksible pensjonsordninger også i Norge.
Lite ettertraktede gulrøtter
Både i Sverige og Norge er de nye pensjonsordningene tuftet på troen om at flere økonomiske insentiver skal bidra til å holde flere arbeidstakerne lengre i arbeid. Hvorvidt man enten henter ut pensjonen tidlig eller sent, får derfor relativt store økonomiske konsekvenser for den enkelte.
I de danske og finske systemene er vektleggingen av slike insentiver langt mindre.
I motsetning til i Norge, har imidlertid Sverige brukt skattepolitikken langt mer aktivt. Det kan blant annet forklares med politiske skillelinjer i synet på skattelettelser mellom de to blokkene som har dominert de to nabolandene i brorpartene av det siste tiåret, henholdsvis den rødgrønne regjeringen i Norge og Sveriges borgerlige motstykke.
Ifølge forskningen som Fafo-rapporten viser til, er det imidlertid ikke dokumentert at skatteinsentiver har økt den generelle yrkesdeltakelsen blant eldre, verken i prosentvis andel av gruppen eller når det gjelder lengden av individuelle karrierer. Like fullt: I Sverige har ordningen med jobbskatteavdrag vist seg å øke nettoinntekter for lavtlønte og en del eldre.
Heller ikke i Danmark har man funnet noen særlig effekt av skatteinsentiver rettet mot eldre arbeidstakere, mens finske studier indikerer at ordningen med for eksempel lavere arbeidsgiveravgift for eldre langtidsledige kan ha hatt en viss sysselsettingseffekt.
Full IA-innsats i Finland
Finland gir derimot inspirasjon til å styrke den forebyggende arbeidsmiljøinnsatsen, forteller forskerne.
Tross den norske arbeidsmiljøloven, langvarig partssamarbeid om arbeidsmiljø og IA-avtalen, hevder Fafo-rapporten at vi i Norge kanskje legger for mye vekt på såkalte sekundærforebyggende framfor primærforebyggende tiltak. Med andre ord: Vi har vært mer opptatt av å sette inn ordninger og tilrettelegging for arbeidstaker når de har blitt syk, er på vei til å bli helt eller delvis ufør, eller har rett til å gå av med pensjon – enn å satse på tiltak som kan forebygge at man blir langtidssyk i første omgang, eller har fått så store helse- eller motivasjonsproblemer at man har ønsker eller har behov for å gå av tidlig.
Forskerne sender et vennlig nikk til «finnenes forskningsbaserte og helhetlige modell (…), hvor man ser på arbeidshelse og avgang som et resultat av samspillet mellom individuelle ressurser, som helse og kompetanse, holdninger og prioriteringer og arbeidsmiljøet og arbeidssituasjonen over hele yrkesløpet».
Dette innebærer en sterk vektlegging av hvordan arbeidsplassen, i samarbeid med den obligatoriske bedriftshelsetjenesten, kan tilpasse arbeidssituasjonen og iverksette effektive tiltak for å bedre og vedlikeholde den enkeltes arbeidsevne – slik at færre havner i et sykdomsforløp.
Tvil om danske særordninger
I Norge har vi hatt få særordninger for eldre arbeidstakere. Unntaket er en ordning med lavere arbeidsgiveravgift for ansatte over 62 år,. Dette ble lansert i 2002, men fjernet igjen i 2007 grunnet manglende effekt.
En parallell til de danske ordningene med «fleksjobb» og «seniorjobb» ble nylig foreslått av norske økonomer i Dagens Næringsliv[3]. Tanken er at uførestønad eller sykemelding ikke i seg selv skal frita arbeidstakeren fra en form for plikt til fulltidsjobb. Kommunene ble i kronikken foreslått pålagt et ansvar for å finne arbeid til dem som i så fall ikke selv fant en arbeidsplass.
Her viser Fafo-rapporten til de danske erfaringene med blant annet fleksjobb-ordningen, som verken har redusert bruken av uførepensjon eller ført til økt integrering av funksjonshemmede, slik intensjonen var. Dette synes å ha sammenheng med at ordningen har vært for økonomisk lønnsom for arbeidsgiverne, og dels arbeidstakerne.
Forskningen tyder på at virksomhetene i større grad har benyttet ordningen som en form for lettere tilrettelegging for litt slitne eldre arbeidstakere, enn som en vei inn i arbeidslivet for funksjonshemmede eller personer som står i fare for å bli uførepensjonert.
Fleksjobb-ordningen har også bidratt til at «skånejobb-ordningen» har vært lite brukt, trolig fordi slike jobber er mindre økonomisk gunstige både for arbeidsgivere og arbeidstakere. Ordningen har også vært kritisert fordi den kan bidra til å fortrenge andre arbeidstakere eller undergrave tariffavtaler.
|
|
Tove Midtsundstad og Hanne Bogen:Hvordan øke eldres yrkesdeltakelse? – tiltak for å redusere tidligpensjonering i Sverige, Danmark og Finland (Fafo-rapport 2013:03) Oppdragsgiver: NAV |
Noter
[1] Island ble utelatt siden finanskrisa har skapt spesielle rammevilkår for landet.
[2] Se nettsidene om Pensionsåldersutredningen
[3] Dagens Næringsliv (2012, 13. desember): «Uføre på jobb. Den vernede arbeidsplassen er klar for et comeback. Spørsmålet er hvor.», Dagens Næringsliv (2012, 12. desember): «Vil ha uføre på jobb i full tid»
