«Kari» jobbet lenge og taper over en million i tjenestepensjon
«Kari» kan tape over én million kroner i tjenestepensjon. Hun gjorde slik hun trodde var best: jobbet til 70 år. Men det er det ikke nødvendigvis lurt å gjøre som offentlig ansatt. Nå varsles det en utredning om mulige endringer av den offentlige tjenestepensjonen.
Geir Veland
26. mai 2015
Eldre artikkel
Historien om «Kari» er spesiell, men viser at reglene for offentlig tjenestepensjon kan gi store utslag dersom man gjør feil valg, eller ikke blir informert om konsekvensene ved de valgene man tar. Denne historien er basert på en virkelig hendelse, men «Kari» er anonymisert i artikkelen.
«Kari» fylte 67 år i 2011, og valgte å ta ut alderspensjon i folketrygden. Hun hadde jobbet i offentlig sektor i 40 år, og hadde full opptjening. Men «Kari» ønsket å jobbe mer, og ventet dermed med å ta ut den offentlige tjenestepensjonen til 2014, da hun ble 70 år.
Tabellen viser resultatene ved de ulike alternativene. «Karis» situasjon er i midten (det er ikke tatt hensyn til de årlige reguleringene av pensjonene i denne beregningen).
|
|
Full pensjonering ved 67 år (ikke videre arbeid) |
«Kari»: Folketrygd fra 67 år og tjenestepensjon fra 70 år |
Full pensjonering fra 70 år |
| Tjenestepensjon | 87 700 | 30 900 | 30 900 |
| Samlet pensjon per år | 350 100 | 293 300 | 355 300 |
| Samlet pensjonsutbetaling over pensjonstiden |
6 447 600 | 5 308 900 | 5 332 700 |
Hun sitter igjen med 293 300 kroner i samlet pensjon i året. Hadde «Kari» latt være å jobbe tre år til, så hadde samlet pensjon vært 350 100 kroner. Hadde hun ventet med alle utbetalinger til hun ble 70, så hadde den årlige pensjonen vært 355 300 kroner.
Samlet taper «Kari» over 1,1 million på sin løsning, det vil si sammenlignet med full pensjonering ved 67 år. I tillegg må det justeres for reguleringseffekt.
Det beste alternativet for en offentlig ansatt med full opptjening – hvis man ser hele pensjonstiden under ett - er å ta ut all pensjon når effekten av levealdersjusteringen er kompensert. For «Kari» vil dette si vel én måned etter at hun fylte 67 år.
Hva levealdersjustering innebærer, forklares seinere i artikkelen.
Trodde det var smart å jobbe lengre
Problemet var at «Kari» hadde notert seg at pensjonsreformen skulle stimulere folk til å jobbe lengre, og at man kunne kombinere pensjonsuttak og fortsatt arbeid.
Men «belønningen» for «Karis» ekstrainnsats var altså et stort tap på samlet utbetaling av tjenestepensjon.
Forklaringen på «Karis» historie er samordningsreglene og bruk av forholdstall i samordningen. Hva dette betyr, forklares lengre nede i artikkelen.
Tapet skyldes tjenestepensjonen
Hele tapet henger samen med tjenestepensjonen. Man kan se bort fra pensjonen fra folketrygden i denne sammenhengen, fordi den totalt sett vil være den samme uansett.
Utregningen er slik:
- Uttak 67 år: 87 700 (årlig sum) x 18 år og 5 måneder (forventet levetid etter 67 år) = 1 615 100 kroner
- Uttak 70 år: 30 900 (årlig sum) x 15 år og 5 måneder (forventet levetid etter 70 år) = 476 400 kroner
- Differanse: 1 138 700 kroner
Tre alternativer
Det klokeste man kan gjøre som offentlig ansatt er altså å ta ut all pensjon samtidig (når levealdersjusteringen er kompensert). Hvis man likevel vil jobbe lengre, så har du tre gode alternativer som ikke vil kutte i den offentlige tjenestepensjonen:
- En jobb som ikke krever innmelding i en offentlig tjenestepensjon – det vil si mindre enn 14 timer per uke
- En jobb under ordningen med pensjonistlønn. Da kan du jobbe så mye du vil, til 186 kroner i timen.
- En jobb i privat sektor. Det siste alternativet vil også kunne gi en ekstra pensjonsutbetaling.
Unntak: full opptjening og levealdersjustering
De to eneste unntakene fra denne «regelen» er hvis du må jobbe lengre for å oppnå full opptjening av tjenestepensjon (30 år), eller hvis du skal kompensere for levealdersjusteringen.
Levealdersjustering betyr at dersom forventet levealder øker i ditt årskull, så må du jobbe noe lengre for å få full pensjon. Det er en egen beregning for de som er født mellom 1943 og 1953.
| Alle årskullene som er født i 1958 eller tidligere har en individuell garanti i den offentlige tjenestepensjonen. Denne innebærer at hvis levealdersjusteringen fører til at samlet pensjon (inkludert samordningsfordelene) blir lavere enn 66 prosent av sluttlønna, trer garantien inn for disse årskullene og løfter nivået opp til 66 prosent. En forutsetning for den individuelle garantien er imidlertid at alderspensjon fra folketrygden ikke tas ut før fylte 67 år. |
I offentlig sektor er tjenestepensjonene såkalte bruttoordninger. Det betyr at tjenestepensjonen utgjør differansen mellom det du får fra folketrygden og det som er 66 prosent av sluttlønnen din. Dette betyr også at det er et tak på hva du maksimalt kan få. Jobber du lengre, får du uansett ikke høyere pensjon enn 66 prosent.
«Kari» er født i 1944. De som er født mellom 1943 og 1953 får beregnet alderspensjon (folketrygden) etter de gamle reglene.
Når det gjelder levealdersjustering, brukes det såkalte forholdstall for å justere effekten av disse. Disse tallene er satt opp i en tabell som brukes for å beregne hvor mye lengre et yngre årskull må jobbe enn 1943-kullet for å oppnå den samme pensjonen som dette kullet ved 67 år. For eksempel må en som er født i januar 1948 jobbe fem måneder lengre enn 1943-kullet.
«Karis» forholdstall er (etter denne tabellen) 1,005 ved 67 år. Reglene er slik at når forholdstallet er 1, taper man tjenestepensjon ved å jobbe lengre. Vel og merke hvis man tar ut alderspensjonen fra folketrygden før alderspensjonen. Det var denne tabben «Kari» gjorde.
Statens pensjonskasse formulerer det slik:
... du får mest i pensjon dersom alderspensjonen i folketrygden og den offentlige tjenestepensjonen tas ut samtidig. Det nye regelverket vil fungere slik at hvis du tar ut alderpensjonen fra folketrygden før den offentlige tjenestepensjonen, kan det bety at den totale pensjonen reduseres.
Samordningsfradrag
Når det skal beregnes hva som skal utbetales som tjenestepensjon, dras det et såkalt samordningsfradrag fra bruttoytelsen. Samordningen foretas tidligst fra måneden etter pensjonisten fyller 67 år. Når tjenestepensjonen tas ut ved 67 år, legges forholdstallet ved 67 år til grunn.
Men, siden «Kari» ventet i tre år, var det forholdstallet på uttakstidspunktet som ble lagt til grunn. Dermed blåses alderspensjonen kunstig opp og samordningsfradraget øker. Det vil si at den beregnede alderspensjonen i folketrygden etter samordningsregelen er betydelig høyere enn den alderspensjonen som «Kari» faktisk har.
«Karis» tap skyldes altså virkningen av regelverket for beregning av samordningsfradraget når uttak av tjenestepensjon gjøres senere enn uttak av alderspensjon fra folketrygden (henholdsvis 70 og 67 år). Samordningsregelen virker slik at denne kombinasjonen «straffes» i tjenestepensjonsordningen.
Tapet av tjenestepensjon økte med hvor mye lengre hun jobbet. Hadde «Kari» for eksempel jobbet til hun var 68 år, istedenfor 70, så ville tapet vært atskillig mindre. Med en ny, øvre aldersgrense på 72 år, kan offentlig ansatte risikere å tape enda mer penger hvis ikke reglene endres.
Har hatt arbeidsinntekt
«Kari» har hatt arbeidsinntekt i vel tre år fra 67 år til hun ble noe over 70 år. Hun har tjent brutto ca. kr. 1 200 000.
Legger vi dette til samlet pensjonsutbetaling, vil hun økonomisk sett komme litt bedre ut med den valgte løsningen sammenlignet med å pensjonere seg 100 prosent og ikke jobbe videre fra fylte 67 år.
Men poenget her er hvordan pensjonssystemet virker, særlig når det gjelder hvordan ulike tilpasninger slår ut på ytelsene og pensjonsreformens intensjoner om å stimulere til å jobbe lenger.
