Pensjon og aldersgrenser
Før 2011 var hovedregelen en fast aldersgrense (typisk 67 år) og full overgang til en tilværelse som pensjonist. Nå kan man selv bestemme når man vil gå av etter 62 år, og om man vil arbeide og ta ut pensjon samtidig. Målet er å få flere til å jobbe helt eller delvis lenger enn før.
-
02. juni 2012
-
Eldre artikkel
Aldringen i befolkningen vil sannsynligvis føre til at seniorer vil spille en større rolle i arbeidslivet og at antallet eldre med behov for pleie og omsorg vil øke.
Det siste vil igjen skape behov for flere arbeidstakere innenfor pleie og omsorg.
Mange er i jobb
Over 69 prosent i aldersgruppen 55–64 år var yrkesaktive i 2009. Det er nesten 12 prosentpoeng høyere enn gjennomsnittet i OECD-området.
Yrkesdeltakelsen blant seniorene er likevel langt lavere i dag enn for 40 år siden, og skyldes i stor grad krisa i industrien på 1970- og 1980-tallet og den store arbeidsledigheten på begynnelsen av 1990-tallet.
Vil ha flere til å jobbe lengre
Pensjonsreformen åpner for at arbeidstakere kan ta ut pensjon når de vil etter fylte 62 år – og fortsatt jobbe. Formålet med reformen er blant annet å få flere til stå lengre i jobb.
Det er likevel usikkert hvordan reformen vil virke – og den omfatter ikke alle i like stor grad. Offentlig ansatte har ikke tilpasset sin tjenestepensjon og AFP, og privatansatte venter på en avklaring på hvordan tjenestepensjonen skal tilpasses folketrygden og ny AFP-ordning.
Historikk
Den første alderstrygden som ble innført i 1936 var inntektsprøvd. Målgruppen var definert ut fra behovet om hjelp. Den alminnelige pensjonsalder ble satt til 70 år.
Etter krigen gikk diskusjonen om å utforme et system som omfattet alle. Et såkalt universelt system var et gammelt ønske, og i 1957 ble inntektsprøvingen fjernet. Det innebar at alle eldre fikk rett til trygd.
Alderstrygden ble senere bygd ut til en folketrygd med inntektsavhengige tilleggspensjoner fra 1967.
I 1973 ble pensjonsalderen senket fra 70 til 67 år, mens aldersgrensen på 70 år ble beholdt i arbeidsmiljøloven. Dermed fikk dermed beholde retten til å stå i jobb fram til 70 år.
På slutten av 1980-tallet ble avtalefestet pensjon (AFP) introdusert etter krav fra LO. Den gjorde det for første gang mulig å velge å gå av før den offisielle pensjonsalderen på 67 år.
Arbeidet med pensjonsreformen startet i 2001, da Regjeringen Stoltenberg I nedsatte Pensjonskommisjonen under ledelse av Sigbjørn Johnsen.
Kilde: «When I’m Sixty-Four» – seniorpolitiske framtidsbilder (Fafo-rapport 2012:2)