Risikoen for å havne «på sosialen» har tradisjonelt utløst en fryktelig skrekk blant mange. I rekken av offentlig stønader er nemlig sosialhjelp kun ment for dem som ikke har rett på mer framtidsrettede ytelser som dagpenger, arbeidsavklaringspenger eller støtte til utdanning.
Sosialhjelp er kort sagt den siste redningsplanken for å hindre ren økonomisk nød.
Skam på retrett
Å motta sosialhjelp har ifølge tidligere forskning vært en kilde til stigmatisering og mistillit til hjelpeapparatet. Det har også framstått som en blindgate når målet var å skaffe seg egen arbeidsinntekt. Man rykker ned til å bli en «sosialklient», et stempel som har gitt grobunn for ytterligere marginalisering i en allerede sårbar posisjon.
Men: Dette stigmaet synes nå å være på retrett – iallfall blant de yngste – forteller Fafo-forsker Magne Bråthen, prosjektleder for Fafo-rapporten Unge sosialhjelpsmottakere i storbyene.
 |
| FORSKERNE Magne Bråthen (ø.v.), Christer Hyggen (NOVA, ø.h.), Roy A. Nielsen og Lise Lien har skrevet Fafo-rapporten Unge sosialhjelpsmottakere i storbyene på oppdrag fra KS. |
– Mange NAV-veiledere vi har snakket med gir uttrykk for at dette stigmaet har blitt dempet. Når en ung person kommer til NAV-kontoret, blir sosialhjelp i større grad sett vurdert som bare én av flere ytelser man kan ha rett på, oppsummerer Bråthen.
Følge av NAV-samling
Den formelle endringen av navnet på ytelsen, fra «sosialhjelp» til «stønad til livsopphold», har trolig bidratt. Den viktigste forklaringen for holdningsendringen vil likevel være vel kjent for de fleste, og kan sies å være både organisatorisk og rent praktisk.
Før NAV-reformen, som ble rullet ut fra og med 2006, var sosialkontoret, trygdekontoret og arbeidskontoret tre adskilte enheter. De kunne i tillegg være fysisk lokalisert langt fra hverandre. Etter sammenslåingen skal imidlertid mottakere av sosialhjelp, pensjon, helserelaterte ytelser og foreldrepenger trekke kølapp fra samme maskin.
Alt dette gjør altså at sosialhjelp framstår mer som ett av flere tilbud om hjelp og støtte.
At sosialhjelp har blitt «normalisert» kan kanskje skape bekymring for kommunene som ønsker å senke utgiftene.
– I noen tilfeller burde kommunene se på disse utgiftene som en investering. Sosialhjelp kan være til hjelp for å få unge i en vanskelig situasjon videre mot en selvhjulpen tilværelse. Om de lykkes med dette vil jo virkelig kostnadene senkes, vektlegger Bråthen.
Styrkende paraply
Denne investering-tanken har da også blitt styrket ved at saksbehandlerne i NAV har fått mulighet til å se de unge borgernes behov og potensiale i en større sammenheng.
De unge mottakerne av sosialhjelp får tilgang til alle verktøy og tiltak som finnes under NAV-paraplyen, blant annet saksbehandlernes kunnskap om og kontaktflate ut mot arbeidsmarkedet, utdanningsinstitusjoner og helsevesen.
Muligheten for en bredere innsats kan altså bety at mottak av sosialhjelp blant unge ikke lenger behøver å være forbundet med risiko for varig marginalisering.
– For de unge mottakerne av sosialhjelp som står nær arbeidslivet kan sosialhjelp ses på som et virkemiddel for å få de over i jobb. Da kan ytelsen være en måte å bekjempe marginalisering.
Foreslår egen ungdomsstøtte
Sosialhjelp skal være et siste økonomisk sikkerhetsnett. Enkelte NAV-kontorer bruker imidlertid ytelsen svært bredt for å kunne hjelpe de unge, for eksempel som støtte gjennom et utdanningsløp.
Andre vil kanskje forsøke å styre de unge over på andre ytelser – selv om dette kan virke mot sin hensikt.
– Vi har vært redd for at unge sluses for eksempel inn i et «helseløp»; at de nærmest får prakket på seg en diagnose slik at de kan overføres til arbeidsavklaringspenger. For å unngå dette, kan man vurdere å innføre en egen ytelse rettet kun mot unge, råder han.
