Mange land fikk mindre penger å rutte med som følge av covid 19-pandemien. En utbredt frykt var samtidig at nedgangen ville ramme skjevt i befolkningene. At de rike ble rikere og de fattige fattigere – iallfall relativt sett.
En del internasjonale studier finner da også tegn på en slik utvikling. I EU-området er derimot bildet noe bedre, ifølge en første gjennomgang utført av Eurofound. Rapporten ser på de sosiale konsekvensene av pandemien, innen inntekt, helse, utdanning og sysselsetting og arbeidsvilkår.
Stormfull kurs mot likere inntekt
Helt overordnet finner gjennomgangen ingen tegn på at pandemien vesentlig bidro til økte økonomiske forskjeller i befolkningene.
Kløfta mellom enkelte allerede rike og fattigere EU-land ble riktignok større, men ikke i særlig grad mellom de ulike inntektsgruppene i de enkelte land.
EU-trenden med en viss nedgang i forskjellene mellom inntektsgrupper ser derimot ut til å ha vedblitt, iallfall for tall til og med 2020.
Dette utelukker aldeles ikke at noen grupper ble hardere rammet enn andre. Før pandemien, var utdanning, yrke, sysselsettingsstatus og grad av urbanisering de viktigste kategoriene for å forklare sosial ulikhet. Under pandemien, var det personer som var arbeidsløse eller hadde lav eller middels utdanning som ble hardest rammet.
Mye av æren for at forskjellene i sum likevel ikke ser ut til å ha blitt dramatisk forverret, forklares med at de ekstraordinære nasjonale støtteordningene som skulle bøte på tapt inntekt. I stor grad ser disse ut til å ha truffet dem som i størst grad trengte dem – riktignok med unntak av i noen enkelte EU-land.
Et mobilt kontinent
Forholdet mellom sosial bakgrunn og livsvalg er selvsagt komplisert. Men når det gjelder inntekt og økonomi, har EU-borgerne på papiret gode muligheter for «klassereiser», påpeker rapporten.
Når det gjelder økonomisk ulikhet spiller nemlig faktorer som de ikke kan kontrollere – kjønn, alder og familiebakgrunn – langt mindre rolle enn faktorer de kan kontrollere – utdanning, hva de jobber med og hvor de bor.
Særlig hvilket EU-land de er bosatt i har mye å si.
Mest sentrale faktorer som vil trekke hardest mot økt fattigdom er om personen har lavt utdanningsnivå, ikke er EU-borger, eller deler husholdning med noen som er arbeidsløs, har nedsatt funksjonsevne eller på andre måter er inaktive.
Forverret helse
Om man hopper fra økonomi til helse, er funnene mer nedslående.
For det første innebar selvsagt sykdommen en eksistensiell risiko for hvert enkelt menneske, uansett sum på konto. Internasjonalt er det likevel påvist en klar sammenheng mellom økonomisk situasjon og risikoen for å dø som følge av covid-19-smitte. EU-landenes nedstengning skal ha motvirket denne tendensen, men rike antas likevel å ha hatt bedre odds for å unngå helsemessig risiko. Personer med mindre penger å rutte med bor eksempelvis som regel trangere, og har mindre manøvreringsrom for å unngå smittekilder ved eksempelvis å bruke hjemmekontor.
Psykisk helse ble også generelt forverret av pandemi-tida. Verst for dem med forutgående problematikk, men følgene av den sosiale nedstengningen, økt arbeidsledighet og økt antall dødsfall rammet bredt i samfunnet.
Den generelle tilgangen til helsevesenet ble som kjent begrenset under pandemien. For allmenn tilgang til helsevesenet sammenfalt dette med økt ulikhet. For femtedelen av EU-borgere med lavest inntekt, økte i 2020 risikoen for å ha ubehandlede plager eller sykdom til 5,4 ganger så høy som femtedelen med høyest inntekt, opp fra 4,6 i 2019.
Skjevt også innen utdanning og læring
Pandemien antas å ha svekket personers læringsutbytte på lang sikt. Her ble da også forskjellene forsterket etter økonomisk og sosial status. Dette har nær sammenheng med den såkalte «digitale kløfta», der barn og unge fra ressurssterke familier var bedre i stand til å få utbytte fra digitale klasserom.
Barn i mer velstående familier får som regel i større grad hjelp og støtte av foreldre, noe som får økt betydning dersom lærernes rolle blir svekket.
Omfanget av stengingen av skoler og utdanningsinstitusjoner, samt tilgangen til digitale hjelpemidler, privat eller fra skoleverket, var ellers sentrale faktorer i læringsutbytte og familiers holdninger til hvor godt alternativet fungerte.
Ledighet rammet «b-laget» verst
For sysselsettingsstatus og arbeidsvilkår var selvsagt pandemien i seg selv en flodbølge. Myndighetene forsøkte iherdig å demme opp sosiale konsekvenser ved hjelp av støtteprogrammer for permittering og/eller kompensasjon for tapt inntekt.
Arbeidsledigheten steg brått, særlig blant unge, lavinntektsgrupper og personer med frilansaktige (atypiske) kontrakter.
Kjønnsforskjellene innen arbeidsledighet ble samtidig mindre – men da ikke fordi kvinner jobbet mer, men at menn jobbet mindre. Samtidig tok kvinner i større grad den ekstra belastningen som forelder og øvrige oppgaver i husholdningen.
Personer med middels utdanning og som hadde midlertidige kontrakter så antallet arbeidstimer synke, noe som bidro til å forsterke systematiske problemer med økt ulikhet.
Pandemiens lillebror langt slemmere?
Selv om pandemien ser ut til å ha hatt liten effekt på økonomisk ulikhet, ble den etterfulgt av høy inflasjon og kraftig økte levekostnader fra 2022. Dette tilskrives delvis Russlands angrep på Ukraina, som har en rekke sikkerhetsmessige og økonomiske konsekvenser for EU.
Hvordan alt dette slår ut for de sosiale ulikhetene i EU er ennå et stort og ubesvart spørsmål.
