03. april 2020
Fafo-forsker Inger Lise Skog Hansen forsker blant annet på levekår for utsatte grupper i samfunnet. Dette inkluderer personer som har problemer med rus og psykisk helse.
Mange av disse trenger hjelp og ulike tjenester for å kunne ha en god livssituasjon. De offentlige tjenestene er derimot under press.
De har måttet ta nye hensyn for smittevern – samtidig som presset øker betydelig på andre områder: flere syke, mobilisering i helsevesenet, og uro for flere andre utsatte grupper som følge av nedstengning av barnehager og skoler, permitteringer, isolering og karantene.
Korona-tiltakene kan føre til alvorlige konsekvenser for disse og andre sårbare grupper i kommunene, frykter Skog Hansen.
– Vi vet ennå lite om effektene, men situasjonen for disse mest sårbare menneskene ute i kommunene uroer meg, sier hun.
Forsterket uro
Innenfor rus- og psykisk helse i kommunene er et trygt sted å bo og tett, individuell og fleksibel oppfølging viktig for mange. Noen er avhengig av oppfølging både fra kommune og spesialisthelsetjeneste.
For mange er dessuten ulike lavterskeltilbud, matservering, aktivitets- og arbeidstilbud viktig i hverdagen.
 |
| FAFO-FORSKER Inger Lise Skog Hansen forsker blant annet på levekår blant svake grupper i samfunnet. |
Her har mye blitt brått kastet om på, som følge av koronatiltakene.
- Ulike lavterskeltilbud og sosiale møtepunkt har i stor grad blitt stengt ned.
- Tett og jevnlig kontakt med helse- og sosialarbeidere i kommunen har blitt vanskeligere.
- Også spesialisthelsetjenesten innen rus- og psykisk helse er presset som følge av det nye regimet med smittevern, og mobilisering av personell til å håndtere koronasituasjonen.
Frykt, redsel og økt usikkerhet kan forsterke problemene for noen med psykiske helseproblemer. For enkelte kan det føre til at de ruser seg mer, og derfor får større problemer. Det er flere forhold ved situasjonen nå som gjør at vi er mange som er bekymret for økt overdosefare, forteller Skog Hansen.
– Om vi ikke klarer å opprettholde et forsvarlig behandlingstilbud til personer med rus- og psykiske helseproblemer kan personer bli veldig syke og ende opp med større behov for tjenester, advarer Fafo-forskeren.
Kan få snøball-effekt
På rusfeltet ble det sterk uro når de første forslagene til tiltak kom om å redusere behandlingskapasiteten innenfor tverrfaglig spesialisert rusbehandling (TSB), skrive ut pasienter i rusbehandling og ikke ta inn nye. Det samme gjaldt å lukke ned alt av lavterskeltilbud.
– At en vil kanalisere alt av helsepersonell for å bidra til å bekjempe pandemien er selvsagt forståelig. Men alle ser at det er behov for å ha et bredere perspektiv for å forebygge smitte og sykdomsutvikling. Dette gjenspeiler seg også nå i retningslinjene fra Helsedirektoratet, påpeker Fafo-forskeren.
Å redusere behandlingskapasitet innenfor TSB og psykisk helsevern nå medfører jo at kommunene må ta et enda større ansvar, påpeker Skog Hansen. Mange av de som bor i kommunene er avhengig av poliklinisk eller ambulante tjenester fra spesialisthelsetjenesten.
– Bygger man ned behandlingskapasiteten risikerer vi at denne gruppa blir sykere. Og hva gjør vi da, hvis flere blir så syke at det krever innleggelse og behandling i sykehus eller institusjoner? spør hun.
Fafo-forskeren lærte nylig om et eksempel på hvordan dette kan skje. En person som hadde depotbehandling fikk ikke injeksjon til fastsatt tid fordi den ansvarlige poliklinikken manglet munnbind.
– Det hadde voldsomme konsekvenser for personen. Vedkommende endte med å bli veldig psykisk syk og kort tid senere akuttinnlagt på sykehus. Dette er forhåpentligvis en unik historie, men illustrerer betydningen av å opprettholde behandlingskapasitet også innenfor rus- og psykisk helse framover.
Smittefri hjelp med samme ansikt
Å opprettholde tjenestene under de nye smitte-regimene byr selvsagt på flere utfordringer..
Mange med omfattende rus- og psykiske helseproblemer har en generelt dårligere helsetilstand. De er derfor særlig utsatt for smitte. Både for å beskytte brukeren og arbeidstakeren må man forsøke å unngå nær fysisk kontakt.
Samtidig er nettopp den menneskelige relasjonen til tjenesteutøverne essensiell for de fleste brukerne. Den personlige tilliten kan være bygd opp over lang tid og er avhengig av møter ansikt til ansikt for å opprettholdes.
– Kommunene preges jo av krisestab-stemning, og disse tjenestene havner da fort under press. Man er avhengig av å videreføre mest mulig, med de samme folkene. Overfor denne gruppa kan man ikke bare sende fremmede folk de ikke har tillit til på døra, forteller Skog Hansen.
Nye grep i støpeskjeen
Samtidig observerer hun en kraftig mobilisering blant tjenester og ansatte innenfor rus og psykisk helse, både i kommunene og i ideell sektor.
Hun har vært i kontakt med flere som forteller om ulike nye måter å håndtere behovet. Tjenestene organiseres slik at en minker faren for at mange ansatte havner i karantene samtidig om det skulle oppstå smittetilfeller.
Eksempelvis blir oppsøkende behandlingsteam delt inn i mindre team med streng avgrensning.
Det er ellers stor kreativitet og ønske om å finne nye løsninger:
- Økt jevnlig kontakt, men gjennom telefon og digitale løsninger
- Sikre ny etablering i bolig uten fysisk kontakt med personer som bistår med møbler og innflytting.
- At botilbud kan ha matutlevering til beboere, eller at nedstengte væresteder lager mat for utdeling til brukere som har behov for det.
- Utkjøring av mat og samtaler med avstand ved utlevering.
- Økt oppmerksomhet om å distribuere brukerutstyr hjem til folk.
- Utlevering av medisiner hjemme til personer i legemiddelassistert behandling.
- Hjemmebesøk om nødvendig, men da med forhåndsregler som gjør at en holder god avstand eller ikke er i samme rom.
- Tilbud om å møtes for å gå turer, med god avstand.
Generelt er det ikke engasjementet det står på, innen dette feltet. Her arbeider det mange med «brennende hjerter» – folk som vil strekke seg langt for å hjelpe dem som trenger det, forteller Skog Hansen..
– Vi får for eksempel meldinger om at ideelle virksomheter bygger opp og utvikler tilbud overfor personer med rusproblemer, gjerne i aktivt samarbeid med kommunene. Det kan være et bra bidrag for å sikre sosial deltakelse, nærvær og omsorg og at vi kommer gjennom situasjonen på en så god måte som mulig, sier hun.
- Les også: Storby-sprik i bruk av sosialhjelp blant unge (2016)
Mindre rusmidler, men mer rusvilje?
Når det gjelder rusmisbruk, er også situasjonen her for tiden dobbel, ifølge rapporter Skog Hansen har fått fra personer som jobber med rusavhengige.
Som følge av stengte grenser, skal tilgangen til ulovlige rusmidler i Norge ha blitt svekket. Noen snakker om rustørke og dårlig dop, men de fleste rapporterer at de foreløpig ikke kan se noe til dette. Noen sier også at de erfarer at mange takler situasjonen bra.
 |
| HVA SKJER PÅ RUSFELTET? Fafo følgeevaluerer opptrappingsplanen for rusfeltet – her er tredje statusrapport (2019) Til rapporten-side / Rett til rapporten (PDF). |
Også personer med rusproblemer er bekymret og er opptatt av å begrense smitte, mange holder seg hjemme og drar bare ut for å ordne nødvendige ting.
– Samtidig får vi også meldinger om folk som ruser seg mer enn før. Alle fellestilbud som kan gi innhold i livet og rytme finnes jo ikke lenger. Det kan selvsagt trigge behovet for å ruse seg og i noen tilfeller føre til at noen blir mer utagerende. I denne situasjonen er det bekymringsfullt, sier hun, og legger til:
– Det er selvsagt også bakgrunnen for at det nå blir en diskusjon om det er flere som bør få tilgang til substitusjonsbehandling, at de får medisiner for å dempe behovet for å ruse seg.
Forverring av lettere rusproblemer?
Debatten har også vært økende om hvordan sosiale problemer forsterkes som følge av karantene-regimet, ikke bare for denne gruppen, men overalt i samfunnet, Det er mange som fra før kan ha hatt lettere rusproblemer, uten å være tilkoblet noe hjelpeapparat.
I en situasjon om dette, der det er så mye usikkerhet og risiko, kan mange ting bli trigget også blant denne gruppen, forteller Skog Hansen:
– Vi har jo mye oppmerksomhet om narkotikagruppa, men på samfunnsnivå kommer vi ikke utenom at det største problemet er alkohol. Foreldres alkoholbruk rammer mange barn og andre familiemedlemmer, sier hun, og fortsetter:
– Å lukke ned felles arenaene som barnehage og skole medfører stor risiko nettopp for barn som har en vanskelig familiesituasjon. Som storsamfunn må vi følge denne situasjon oppmerksomt, fortsette å ha oppsøkende tilbud overfor utsatte barn og unge, og gå ut med informasjon og hjelpetilbud, tilråder hun.
- Les også: 4 av 10 tillitsvalgte kjenner til rusproblemer på arbeidsplassen (2019)
Tydeligere behov for samarbeid
Kriser viser gjerne tydeligere fram våre underliggende problemer. Skog Hansen leder et pågående Fafo-prosjekt som heter «Sammen om bolig».
Prosjektet handler om hvordan ulike tjenester i kommunen og øvrig offentlig hjelpeapparat, først og fremst spesialisthelsetjenestene, kan samarbeide bedre. Målet er å gi personer med problemer med rus og psykiske helseplager god, sammenhengende hjelp og støtte.
 |
| BOLIGENS BETYDNING: Fafo har forsket mye på boligsosiale spørsmål, blant annet i rapporten «Fra bostedsløs til varig bolig»: Til rapporten-side / Rett til rapporten (PDF). |
Bekymringen har vært at blant annet mangel på samhandling og helhetlig ansvar kan føre til at utsatte personer, som kanskje har svært sammensatte behov, faller mellom stoler – og dermed ikke får de tjenestene de har behov for.
– Nå når behovene må bli dekket på nye måter, må hjelpeapparatet lete etter nye effektive metoder og verktøy. Dette kan også bidra til å styrke samarbeidet på tvers av offentlige etater og forvaltningsnivåer. Løsningene må bli bredere og mer integrert sier Skog Hansen,
Hun viser blant annet til at det vil bli interessant å se om en nå blir bedre til å utnytte potensialet i digitale løsninger gjennom denne krisesituasjonen.
– Betydningen av tettere samarbeid var jo allerede på dagsordenen, men når det nå er krise på så mange områder kommer behovet enda klarere fram. Det er kjempeviktig å få bygd ut mer ambulant behandling fra spesialisthelsetjenesten og bedre samarbeid tett på brukerne – og at folk samtidig har en ordentlig bolig, oppsummerer hun.
- Les også: Håp for hjelpende hender i taste-trøbbel (2015)
Relevante Fafo-rapporter:
- Fra bostedsløs til varig bolig (2017)
- 0–24-samarbeidet. Et kunnskapsgrunnlag
- Bedre livsmestring og sosial inkludering
- Evaluering av opptrappingsplanen for rusfeltet
