Begrepet fattigdom brukes i Norge om en ressursmangel som gjør det vanskelig eller umulig å delta i samfunnet på lik linje med andre
De fleste land måler fattigdom med å ta utgangspunkt i medianinntekt. Medianinntekt er det inntektsbeløpet som deler befolkningen i to like store halvdeler. Det vil altså være like mange med inntekt over som under medianinntekten
OECD setter fattigdomsgrensen ved 50 prosent av medianinntekt og EU ved 60 prosent av medianinntekt. I EU kalles grensen for «risiko for fattigdom».
Fattigdom kan også måles ut fra hvilke levekårsgoder barn mangler. Det dreier seg blant annet om tilgang til tre måltider per dag, kjøtt/fisk, frukt og grønnsaker, bøker, fritidsaktiviteter, vennebesøk og internett.
Uansett hvilket mål man bruker, vil Norge være blant de landene med minst «risiko for fattigdom».
Barnefattigdommen er økende i Norge. I 1996–1998 var det 4 prosent av barna som levde i familier med inntekt under 60 prosent av median. Denne andelen hadde steget til 8 prosent i 2008–2010
Tilknytning til arbeidslivet er det aller viktigste for å unngå fattigdom. Familier med mange barn rammes også.
Risikoen for fattigdom er også særlig stor i familier med innvandrerbakgrunn. I årene 2007–2009 bodde 7,7 prosent av alle barn i en husholdning med inntekt under 60 prosent av medianinntekten. For barn som er innvandrere eller som er norskfødte med innvandrerforeldre med landbakgrunn fra Øst-Europa, Asia, Afrika eller Latin-Amerika, er det tilsvarende tallet 37,3 prosent
