NAV-ansatte mener kvalifiseringsprogrammet virker

I 2007 startet NAV kvalifiseringsprogrammet (KVP), et tiltak for å få langtidsmottakere av sosialhjelp over i arbeid. Programmet er et av regjeringens viktigste virkemidler i kampen mot fattigdom. En ny Fafo-rapport viser hvordan NAV-ansatte vurderer kvalifiseringsprogrammet og om det virker inn på utgiftene til sosialhjelp.

• Hele Fafo-rapporten: Kvalifiseringsprogrammet og sosialhjelpsutgiftene

Rapporten ble laget på oppdrag fra Kommunenes Sentralforbund og bygger på analyser av registerdata (fra KOSTRA) samt intervjuer med ansatte og ledere ved seks ulike NAV-kontorer. KOSTRA er et nasjonalt informasjonssystem om kommunal virksomhet.

Tettere oppfølging

De største NAV-kontorene har egne personer som har ansvar for å følge opp deltakerne i kvalifiseringsprogrammet (KVP). Disse veilederne har betydelig færre brukere enn andre NAV-veiledere, noe som gir rom for en mye tettere oppfølging enn NAV vanligvis kan tilby.

Dette er hovedårsaken til at de NAV-ansatte er så positive til KVP programmet. En sosialhjelpsveileder har ofte 100 personer å følge opp, mens en KVP-veileder har mellom 15 og 20 brukere. Dette gir rom for å jobbe på en annen måte med brukerne, gi tilrettelegging, finne ut hva folk vil, drive jobbmotivasjon og prøve ut ulike former for kurs og praksisplasser som kan hjelpe en person over i jobb.

Bryte den onde sirkelen

Det å bli gående lenge på sosialhjelp kan føre til passivitet og liten grad av arbeidsmotivasjon, dårlig døgnrytme og vanskeligheter med å holde avtaler. Det er slike onde sirkler som skal brytes.

NAV-veilederne er både holdningsbyggere og motivatorer. De fungerer i tillegg som brobyggere til arbeidsmarkedet, ved blant annet å skaffe kontakter på vegne av deltakerne i kvalifiseringsprogrammet. 

Praksisplasser kan gi en fot innenfor

Kvalifiseringsprogrammet har en utstrakt bruk av praksisplasser. Filosofien bak dette er at den korteste vei inn i en jobb ofte er å få prøve seg. Mange NAV-kontorer har kontakter med lokale bedrifter og kommunale foretak for å finne mulige åpninger for tidligere sosialhjelpsmottakere.

Fafo-rapporten viser at mange private bedrifter var villige til å strekke seg langt for å gi folk en sjanse til å få prøvd seg i yrkeslivet. En del praksisplasser førte også til varige ansettelser etterpå. Det viser seg at det var enklere å få til faste ansettelser i private bedrifter enn i det offentlige. 

25 prosent får jobb

25 prosent av deltakerne i kvalifiseringsprogrammet i 2011 kom seg i arbeid. Hvorvidt dette er et godt eller dårlig resultat er vanskelig å si. Det er imidlertid viktig å huske på at dette er personer med liten jobberfaring, lav utdanning og hvor mange har fortid med rus eller psykiske problemer. I tillegg er det mange innvandrere med dårlige norskkunnskaper.

Dersom man klarer å forhindre lange løp som sosialklient, eller som mottaker av andre offentlige ytelser blant disse gruppene, ligger det selvsagt store innsparingsmuligheter for det offentlige i dette.

I tillegg gir kvalifiseringsprogrammet økt livskvalitet for den enkelte – en verdi som ikke nødvendigvis kan måles i overgangen til arbeid alene.

Like høye sosialhjelpsutgifter

Selv om de NAV.ansatte vurderte effekten av programmet som god, ser det ikke ut for at KVP har ført til lavere utgifter til sosialhjelp.

I prinsippet skulle man tenke at dersom flere personer gikk over fra sosialhjelp til arbeid, så ville utgiftene til sosialhjelp også gå ned. Når denne rapporten ikke finner noen slik sammenheng, skyldes det først og fremst at det er mange ulike forhold som styrer størrelsen på de kommunale utgiftene til sosialhjelp.

Forhold slik som lokal arbeidsledighet og omfanget av ulike sosiale problemer i den enkelte kommune vil bidra til å holde utgiftene til sosialhjelp oppe.

• Se også: Utviklingen i økonomisk sosialhjelp 2005-2011 (Arbeid og Velferd 3/2012).

Hva er kvalifiseringsprogrammet?

• Opprettet i 2007. Tilbud ved alle landets NAV-kontorer
• Målgruppen er langtidsmottakere av sosialhjelp, eller personer som står i fare for å bli det
• Deltakerne må gjennom en obligatoriske arbeidsevnevurdering
• Deltakerne har krav på tett, individuell oppfølging
• Programmet kan inneholde kurs, praksisplasser, arbeidssøking, motivasjonstrening, helsehjelp m.m
• Varighet er ett år, men kan forlenges med ytterligere ett år
• Deltakerne mottar en stønad på 2 G i året (1G = 85 245 kr i 2013)