AMO-kurs: Manglende motivasjon eller dårlige tilbud?

AMO-kurs er et av NAVs mest brukte tiltak for å hjelpe arbeidssøkere ut i jobb. De består ofte av en teoriopplæring etterfulgt av praksisplass hos en arbeidsgiver. Om lag halvparten av de som går på AMO-kurs er innvandrere.

Fafo har gjort flere undersøkelser om hva som er gode metoder i AMO-kurs for innvandrere. I rapporten Fortellinger om motivasjon. Hva er gode arbeidsmetoder i NAVs AMO-kurs for innvandrere? har vi sett på to AMO-kurs i NAV Oslo: pleie og omsorg for minoritetsspråklige og kafé- og kantinekurs. Kursene består av flere uker med opplæring og undervisning, og deretter noen uker i praksisplass hos en vanlig arbeidsgiver.

Det er mange som er involvert i gjennomføringen av AMO-kurs og vi har snakket både med deltakere, ansatte i NAV, de private kursleverandørene som er ansvarlige for opplæring og oppfølging av deltakerne i praksisplass, og arbeidsgivere som tar imot folk som er i praksis.

Motivasjon vs. kvalitet

Hvilken betydning har det å være motivert for å komme i jobb, og hva vet vi egentlig om «de som ikke vil»?

Både saksbehandlere i NAV, kursleverandører og arbeidsgiverne snakker om hvor viktig det er med motivasjon. To hovedfortellinger går igjen, en om at «mange er kjempemotiverte» og en annen handler om «dem som ikke vil».

I mange tilfeller er NAV, kursleverandører og arbeidsgivere mer opptatt av kursdeltakernes motivasjon for å komme i jobb enn av kvaliteten på AMO-kursene og sitt eget ansvar for at kursene er gode.

Arbeidsmengden og tidspresset ved mange NAV-kontorer er så stor at det er vanskelig for saksbehandlerne å følge opp den enkelte deltaker. Dette gjelder særlig i bydeler i Oslo hvor det bor mange innvandrere.

En del saksbehandlere har også begrenset kunnskap om kurstilbudet. Dette skyldes at én del av NAV utvikler innholdet i kursene, mens ansatte i en annen del søker deltakerne inn på kursene.

Kursinnhold tilpasset behov på arbeidsmarkedet?

Et åpenbart poeng er at kurstilbudet må tilpasses etterspørselen i arbeidsmarkedet. I praksis er ikke alltid dette tilfellet. For eksempel forteller en ansatt i NAV at «vi har kanskje vel mange med truckførerbevis her i bydelen».

Et annet eksempel er at deltakere på regnskapsmedarbeiderkurs må konkurrere om jobber med folk med lang utdannelse innen faget. Og deltakere på pleie- og omsorgskurs kan stort sett bare få jobb som ringevikarer, på grunn av krav til helsefagarbeiderutdanning.

En annen viktig betingelse for at AMO-kurs skal føre til jobb er hvilke holdninger og motiver arbeidsgiverne har for å tilby praksisplasser. Selv om noen arbeidsgivere bruker praksisplassordningen som en måte å ansette nye medarbeidere på, er det andre som først og fremst utnytter den som en måte å få gratis arbeidskraft på.

• Les også: Mer enn billig arbeidskraft? (arbeidslivet.no)

Krenkende og nedbrytende

Sju av ti ansatte i NAV er helt eller delvis enige i at de fleste brukerne med ikke-vestlig bakgrunn er svært motivert for å finne arbeid. De vil forsørge familien, delta i samfunnet, betale skatt, praktisere norsk og ha kontakt med nordmenn.

Mange forteller om ulike måter de har prøvd å få jobb på og legger vekt på at de ikke stiller høye krav til type jobb. Typiske arbeidsplasser er renhold, barnehage, butikk eller kantine.

• Mer i Fafo-rapport: Innvandrere i praksis. Om likeverdig tjenestetilbud i NAV (2011)

Men selv om mange er svært motiverte for å jobbe, er ikke alltid det nok. Og hvis man blir gående på tiltak etter tiltak uten at det fører til arbeid, kan det være  demotiverende, krenkende og nedbrytende.

• Les også: Motløs av kvalifisering? (arbeidslivet.no)

Hva skyldes manglende motivasjon?

Manglende motivasjon beskrives ofte som et uttrykk for moralsk svikt. Men mangelen kan ha mange årsaker. Det kan være stor forskjell på å gå på et tiltak man kanskje ikke tror vil føre til en fast jobb, og det å være motivert for å komme ut i et meningsfullt arbeid.

Kvaliteten på tiltakene kan også ha betydning for motivasjonen, eller mangel på sådan.