Bygdeforskning anslår at rundt 20 000 arbeidsinnvandrere var innom det norske landbruket i 2011, og disse sto for rundt 13 prosent av den totale arbeidsinnsatsen i sektoren.
Frykt for sosial dumping
Den store innvandringen til landbruket i årene etter EU-utvidelsen skapte diskusjon om lønns- og arbeidsvilkårene for sesongarbeiderne i landbruket.
Frykt for at utenlandske gårdsarbeidere ville bli utsatt for sosial dumping – altså vesentlig dårligere lønns- og arbeidsvilkår enn andre – førte til det ble innført en allmenngjort tariffavtale i jordbruks- og gartnerinæringene fra januar 2010.
Allmenngjøring innebærer at det er ulovlig å lønne noen under tariffavtalens minstelønnssatser innenfor det allmenngjorte området.
Blir her lenger
Tradisjonelt har arbeidsinnvandrerne til landbruket vært i Norge på korte opphold for å utføre sesongarbeid.
De siste årene har det vist seg at disse arbeidstakerne har lengre opphold. I 2012 oppholdt disse arbeidstakerne seg i Norge i snitt i drøyt tre måneder. I 2004 var det gjennomsnittlige oppholdet på 1,9 måned.
– Dette tyder på at arbeidsinnvandrerne tar del i produksjonen utenfor de store sesongmessige toppene, heter det i rapporten til Bygdeforskning.
Lang tradisjon
Deler av det norske landbruket har tradisjoner helt tilbake til 1960-tallet for bruk av arbeidskraft med utenlandsk bakgrunn.
De fleste landbruksproduksjoner er svært sesongpreget. Ikke minst gjelder dette frukt- og grøntsektoren, der innhøstingen krever mer arbeidskraft enn det som gårdbrukerfamilien selv kan bidra med.
I en artikkel i IMDis integreringskart fra 2007, kan du lese mer om bakgrunnen og erfaringene med østeuropeere i norsk landbruk, skrevet av Johan Fredrik Rye.
Ni prosent av gårdbrukerne hadde brukt utenlandsk arbeidskraft i 2004. I 2006 var andelen oppe i 14 prosent. Siden 2008 og fram til 2012 har andelen ligget stabilt på 17 prosent.
