I 2013 ble EUs vikarbyrådirektiv innlemmet i det norske lovverket. Alle virksomheter som brukte eller tilbydde innleid arbeidskraft måtte da forholde seg til nye regler.
Den viktigste endringen innebar at det ikke lenger ble lov å gi innleid arbeidskraft dårligere lønn eller arbeidsvilkår enn de ville ha gjort med sine egne ansatte med tilsvarende roller. Samtidig ble det innført mekanismer som skulle gjøre det enklere å håndheve og kontrollere disse reglene.
- Flere detaljer: Likebehandling av vikarer – bakgrunn og regelverk
- Les også: Bestemmelser og tall om innleie av arbeidskraft
Den ferske Fafo-rapporten Sjatteringer av likhet har gransket hvordan denne endringen har fungert i Norge. Spørsmålene som stilles er først og fremst:
- Etterleves reglene?
- Fungerer kontroll- og håndhevingsmekanismene?
- Skaper regelverket problemer?
- Er det behov for nye tiltak?
Har fungert – iallfall blant de store
Rapporten bygger på intervjuer. Funnene er derfor ikke nødvendigvis representative eller forteller hele sannheten.
 |
| FAFO-FORSKERNE (f.v.) Kristin Alsos, Mona Bråten og Sissel C. Trygstad har skrevet rapporten Sjatteringer av likhet. |
Forskerne finner like fullt ingen tvil om hovedkonklusjonen: Alt tyder på at graden av likebehandling har økt. Regelverket har altså hatt innvirkning. Kjennskap til regelverket synes å være god både blant tilbydere og mottakere av innleide vikarer.
Et visst sprik oppstår likevel ut fra informantenes svargivning. Forbedringene synes nemlig særlig å ha kommet vikarer ved de store og etablerte bemanningsbyråene som allerede hadde gode systemer før regelendringen til gode. Disse står da også for brorparten av antallet utleide vikarer i Norge.
For de mindre foretakene er imidlertid bildet mer ullent. Her framstår systemene som mer mangelfulle, og kontrollen fra kundene oppgis å være få og ufullstendige. Risikoen for lov- og regelbrudd er dermed større i dette segmentet.
- Les også: Bemanningsbransjens mange ansikter
Minstelønn blir standard
Mange innleide vikarer vil betales ut fra tariffavtalens minstelønnssatser – eller svakt mer. I mange tilfeller kan dette diskuteres om er riktig.
Et punkt hvor likebehandlingen oftere synes å rakne er likevel på arbeidsvilkårene utenom timelønn.
For eksempel i bygg og skips- og verftsindustrien finner man forskjeller mellom hva vikarer og fast ansatte til sist får utbetalt. Her finner man nemlig enkelte steder forskjeller mellom hvordan utgifter til reise kost og losji er dekket, og om det betales utenbystillegg. Dette går da eventuelt i den innleide arbeidstakerens disfavør, noe som kan sies å bryte med intensjonen i regelverket.
En fagforbund-informant sa det slik:
Mange havner på minstelønnen i tariffavtalen og ikke det nivået som er hos innleier. For bedrifter med tariffavtale består lønnen av grunnlønn, fagbrevtillegg og lokale tillegg. Det er i det siste leddet at problemet ligger. De som leies inn får ikke noe tillegg.
- Mer om dette i artikkelen Likebehandling-kløft mellom bransjer
- Les også: Nei, vi har ikke én minstelønn i Norge
Stedvis svak kontrollering
Systemer for å etterse at vikarene får samme lønn som kollegene i virksomheten de er utleid til er godt integrert mange steder. Avtalene sendes skriftlig og med oppfordring om kontrollering av satser og opplysninger.
Enkelte, ofte mindre, bemanningsbyråer opplyser på sin side at dette arbeidet skjer mer uformelt, kanskje over telefon, med den fare for feil dette innebærer.
Som en leder av et bemanningsforetak innen bygg sa:
Vi burde nok av og til ha spurt om dokumentasjon fra kundene om hva som er lønnsnivået, men vi stoler på kundene.
Enkelte kunder vil dessuten være dårlige på å viderebringe informasjonen bemanningsforetakene trenger for å sette riktig lønnsnivå. Særlig virksomheter som ikke har særlig erfaring med innleie kan ha liten kunnskap og forståelse på dette området.
En informant i NHO Service ordla seg slik:
De fleste vi har snakket med, mener imidlertid at det stort sett går greit å få tak i den informasjonen de trenger. Hvis vi ser hen til erfaringene fra partene i arbeidslivet, er erfaringene mer delte. Jeg vil si at den største utfordringen for praktisering av reglene er kundenes vilje til å gi presis informasjon. Dette gjelder særlig der det er lokale avtaler. […] Dette gjør også at vi har opplevd en økt etterspørsel etter informasjon om ulike tariffavtaler. Medlemmene får bare beskjed av kunden om å se på den og den [tariff]avtalen.
Mindre kontroll fra kundene
Snur man brettet, og ser på hvorvidt virksomhetene som leier inn personell kontrollerer at vikarene mottar det de skal ha av bemanningsbyråene, er det mindre systematikk å finne. Dette selv om solidaransvaret vil pålegge dem et ansvar dersom det forekommer brudd på reglene.
Kun i bransjer hvor påse-ansvaret har lang fartstid som følge av allmenngjøringsvedtak framstår slikt kontrollarbeid grundig.
Intervjuede ledere av bemanningsforetakene bekrefter at de sjelden kontrolleres av kundene.
Sped «intern» tillitsvalgt-ordning
I utgangspunktet er ikke bemanningsforetakenes utleie-stab kollektivt rustet til på egen hånd til å etterse at de får det de har krav på. Graden av fagorganisering i denne gruppa er lav og tariffavtaler og tillitsvalgte ofte fraværende.
Blant de få tillitsvalgte i bemanningsbyråene var det da heller ingen som Fafo intervjuet som har blitt involvert i kundenes kontroller av bemanningsforetakene.
Dessuten: Dersom man finner feil, vil mangel på et tillitsvalgtapparat innebære at det er vanskelig å bringe saken videre.
Enkelte vikarer vil av denne og kanskje flere grunner nøle med å melde fra om regelbrudd. Frykt for å miste oppdrag kan trumfe ønsket om riktig betaling.
En tillitsvalgt innen et bemanningsforetak i bygg og industri kunne bringe følgende anekdote til torgs:
En jeg kjenner, jobber for [bemanningsforetak]. Han sjekket og fant ut at han hadde for lite i lønn. Han ringte til sjefen hos hovedentreprenøren og fortalte det. Da ble han tatt av prosjektet.
Flere informanter peker dessuten på at mange utenlandske arbeidstakere er fornøyd også med lavere lønn enn det de har rett på.
En fagforbund-informant sa det slik:
Hvis lønna er ok, er arbeidstakerne fornøyde og vil ikke klage. De er redde for å bli utkonkurrert av andre.
Lite tåkelegging
Ifølge Fafos undersøkelser er det lite som tyder på at aktørene prøver å sno seg rundt regelverket som krever likebehandling.
Dette kan man forsøke ved å få inn- og utleien til å framstå som en såkalt underentreprise eller «utleie fra produksjonsbedrifter».
 |
| LES HELE RAPPORTEN: Fri tilgang til elektronisk versjon av Fafo-rapport 2016:15, Sjatteringer av likhet på Fafo.no (NB: PDF-format). |
Det at bransjene hvor dette er teknisk sett enklest å forsøke har allmenngjorte tariffavtaler, og innleide arbeidstakerne sjelden får særlig mer enn minstesatsen, vil da også den eventuelle fortjenesten ved slike omgåelser være begrenset.
Ønsker Arbeidstilsynet på banen
På spørsmål om de har noen ønsker om konkrete regelendringer eller tiltak er det få av Fafos informanter som hadde noen forslag.
Like fullt er det mange som etterlyser at myndighetene tar på seg oppgaven med å etterse at alle følger de samme reglene. De retter da pekefingeren mot Arbeidstilsynet. Etaten har derimot ikke mandat til å undersøke hvorvidt reglene om likebehandling brytes av norske virksomheter. Per i dag mangler de dessuten kapasitet til en slik utvidelse.
Fafo-forskerne forslår at ett tiltak kunne være å styrke oppdragsgivernes plikt til å kontrollere at alt foregår som det skal, siden dette synes å ha hatt en god effekt allerede.
De peker også på at NHO Service har innført en egen godkjenningsordning («Revidert arbeidsgiver») som pålegger bemanningsforetak som er medlemmer i NHO å følge regelverket. Denne ordningen er imidlertid ennå under innfasing og vil trolig først være fullt operativt i løpet av 2017.
Flere artikler om samme rapport:
- Les også: Bestemmelser og tall om innleie av arbeidskraft
- Les også: Bemanningsbransjens mange ansikter
