Inger Marie Hagen
07. desember 2017
Ansattes rett til å velge medlemmer til selskapets styre er en av flere ordninger som skal sikre ansattes medbestemmelse i norsk arbeidsliv. Ordningen ble innført i 1972. I 1976 ble ordningen utvidet til også å gjelder konserner (morselskapsstyrer).
For ordningen ble innført gikk debatten høyt, men siden har det vært lite oppmerksomhet i Norge om ordningen. Mens Hovedavtalen er gjenstand for regelmessige reforhandlinger og Arbeidsmiljøloven endres dels under kraftige protester, har aksjelovens bestemmelser om representasjon i hovedsak stått fast.
(artikkelen fortsetter)
|
Reglene:
|
Fredet, men neglisjert
Tidligere Fafo-undersøkelser har vist at både ansatte, ledelse og aksjonærvalgte styremedlemmer er tilfreds med ordningen. Til tross kraftig debatt før endringene i aksjeloven ble vedtatt, har ordningen ikke vært under angrep i Norge.
I alle de nordiske landene har man beholdt de lave tersklene fra 1970-tallet (25 ansatte i Sverige, 30 i Norge og 35 i Danmark). Mangel på politisk debatt knyttet til ordningen er et annet fellestrekk, tilsynelatende er alle parter tilfreds.
Men også i Norden er nå ordningen under press. Ikke fra politikere på høyresiden eller fra arbeidsgiversiden slik vi har sett ellers i Europa. Heller er det praksisen som synes å ha endret seg.
Tall fra svenske fagforeninger viser at i perioden 2006–2016 har antallet styremedlemmer valgt av de ansatte blitt nesten halvert – fra cirka 12 500 til 6500. Det finnes ikke tall for Danmark, men både forskere og fagforeningsfolk har uttrykt bekymring.
Norge: Dramatisk fall siste tre år
Når de gjelder Norge har vi tre undersøkelser å støtte oss til. I 2006 undersøkte Statistisk Sentralbyrå hvor mange selskap som hadde ansatterepresentanter i styret.
De kom til at:
- 27 prosent av alle aksjeselskap (AS og ASA) med minst 30 ansatte hadde ansattevalgte i styret
- 38 prosent med minst 50 ansatte av alle aksjeselskap hadde ansattevalgte i styret
10 år etterpå finner Fafo at:
- 18 prosent av alle aksjeselskap (AS og ASA) med minst 30 ansatte hadde ansattevalgte i styret, eller en nedgang på 9 prosentpoeng
- 28 prosent med minst 50 ansatte av alle aksjeselskap hadde ansattevalgte i styret, eller en nedgang på 10 prosentpoeng
Nedgangen er altså betydelig det siste tiåret. Undersøkelser fra Fafo viser at nedgangen i hovedsak har skjedd de siste tre årene.
I 2013 fant vi at 26 prosent av alle selskap hadde ansatterepresentanter i styret. I 2016 hadde andelen falt til 18 prosent.
Figuren nedenfor viser tall for ulike størrelseskategorier:
Andel selskaper (inkl. morselskap-styrer)
og konsern med ansatterepresentasjon i 2013 og 2016.
Andelen som har ansatterepresentanter i styret har gått ned både i de små, middels og store selskapene og andelen har gått ned både i selskapsstyrer og morselskapsstyrer.
Ytterlige analyse av tallene viser dessuten at andelen har gått ned i alle bransjer.
- Les mer: Hagens forrige gjennomgang på Arbeidslivet.no: Stort potensial for ansattes styrerepresentasjon (2015)
Liten rekruttering oppover
Et klart flertall av norske selskap inngår i en konsernstruktur. I et konsern kan ansatte delta i to styrevalg:
- valg av ansatterepresentanter i datterselskapet
- valg av ansatterepresentanter til morselskapets styre (konsernstyre).
Valg av de sistnevnte, altså representanter til morselskapsstyret, kan foregå på to måter: enten bare blant de ansatte i morselskapsstyret (som jo er et AS/ASA i seg selv) eller blant alle ansatte i konsernet.
Full ansatterepresentasjon tilsier at de ansatte skal være representert både i mor- og datterselskapsstyret. Samtidig vet vi at styret i mange datterselskap i liten grad fatter viktige beslutninger og det er dermed av mindre betydning for de ansatte å være representert. Makten befinner seg i morselskapsstyret.
Vi har dermed lett etter tegn på at de ansatte og deres tillitsvalgte konsentrer seg om konsernstyret og dermed ikke retter krav om å være representert på datternivå. Figuren nedenfor viser ulike situasjoner, eller om de ansatte ikke er representert på noe nivå i konsernet, bare i morsselskapet, bare i største datterselskap eller på begge nivåer.
Ansatterepresentasjon på ulike nivå – morselskapsstyret og styret i største datterselskap.
Konsern med totalt minst 30 ansatte. N=5096 (2013) og N=6783 (2016).
Figuren viser at:
- De ansatte er sjelden representert på begge nivåer (altså morselskap og største datterselskap i konsernet). Totalt (altså uavhengig av konsernets størrelse) gjaldt dette bare 3 prosent av konsernene i 2016.
- Andelen konsern med representasjon har gått ned i alle størrelseskategoriene.
- Andelen hvor de ansatte bare er representert i morselskapet har også gått ned i alle kategorier.
Vi finner altså ingen tegn på at en utveksling – en overgang fra å være representert på datternivå til å være representert på konsernnivå – finner sted.
- Les også: En venneløs forsamling?
Alder har stor vekt
Andelen selskap med ansatterepresentasjon i styret er på vei nedover både i selskap og konsern, i små og store selskapet og i alle bransjer.
I figuren under har vi sett på om selskapets alder har noen betydning. Her skiller vi mellom morselskap med under 30 ansatte (altså hvor morselskapet ikke i seg selv kvalifiserer), morselskap med over 30 ansatte og selvstendige selskap (ingen enkelteier med mer enn 50 prosent av aksjene) og datterselskap.
Andel selskap med ansatterepresentasjon etter stiftelsesdato
Selv om vi tar høyde for at noen «gamle» selskaper er nyregistrerte på grunn av fusjoner eller lignende, viser figuren et nokså entydig bilde: Jo yngre selskapet er, jo mindre er sjansen for at vi finner ansatterepresentanter i styret.
Det bedriftsdemokratiske paradokset
Ordningen fremstår altså som et stort paradoks.
På den ene siden er det ikke lenger noen politisk uenighet knyttet til at ordningen begrenser eiendomsretten. Motstanden i fagbevegelsen som fryktet at representantene skulle ende opp som gisler er borte. Påstanden om manglende kompetanse er blitt tilbakevist. Til og med diskusjonen om de ansatte bør få kunne velge tillitsvalgte fra fagforeningen som sine styrerepresentanter er det vanskelig å finne igjen.
Videre slutter ledelsen og de aksjonærvalgte medlemmene opp om ordningen. De uttrykker at ansatterepresentantene bidrar med viktig informasjon til styret. Ansatterepresentantene selv svarer at ordningen er viktig både i seg selv og som en del av det større samarbeidssystemet i selskapene.
På den annen side: Det blir altså færre av dem.
To spørsmål synes derfor å presse seg fram:
- Hvorfor er det så få styrer som har ansatterepresentasjon?
- Hvorfor er nedgangen så stor de siste årene?
Tallene for de siste årene levner ingen tvil om at det haster å finne svarene på begge spørsmål.
|
Ombrust på ny i Europa På europeisk plan er bildet annerledes enn i Norge og Norden. I en rekke land var retten til å velge ansatterepresentanter i styret knyttet til statlig eide virksomheter. I tråd med liberaliseringen utover 1980- og 1990-tallet har derfor ordningen så å si forsvunnet. I Tyskland, som på mange måter er garantisten for ordningen på europeisk plan, har lovgivningen vært oppe til vurdering flere ganger. Sist skjedde dette i Europadomstolen våren 2017. Domsavsigelsen slo fast at ordningen var i tråd med EUs regelverk. Tysk fagbevegelse er imidlertid dypt bekymret for økningen i selskap som velger nye selskapsformer for å omgå reglene. Men: Det er også eksempler på at ordningen får nye tilhengere. Theresa May i Storbritannia lanserte ordningen i sin første tale som statsminister, men hensynet til aksjonærene og privat eiendomsrett skjøt raskt ned forslaget. Britisk fagbevegelse har likevel fortsatt å promotere ordningen. I Tsjekkia har man nettopp (2017) gjeninnført ordningen, riktignok i en svakere form. Grensen for antall ansatte ble hevet fra opprinnelige 30 til 500. Frankrike, som opprinnelig bare hadde ansatterepresentanter i statlig eide selskap, utvidet ordningen i 2013 slik at alle selskap med mer enn 5000 ansatte pliktet å ha representanter. I 2015 ble grensen senket til 1000. Alt i alt har 18 av EUs medlemsland regler knyttet til ansatterepresentasjon i styret. |
