hovednavigasjon

Emner 

Hvorfor markerer vi 1. mai?

Fra taktfast kamp for 8-timersdagen har arbeidere båret stadig nye paroler gjennom gatene. Iallfall inntil jubileumsåret 2020 – da paroletoget kan marsjere kun i den digitale verden. Her streker vi opp historien om den internasjonale arbeiderdagen – 1. mai.
SIDEN 1890 har arbeidernes dag blitt markert i norske byer. Her marsjerer Brumundal Sag- og høvleriforening i 1950 eller 1960-årene.
Foto: Ukjent / Anno Domkirkeodden SIDEN 1890 har arbeidernes dag blitt markert i norske byer. Her marsjerer Brumundal Sag- og høvleriforening i 1950 eller 1960-årene.

Fra gamle tider i Europa var tida rundt 1. mai brukt til feiringer av at våren var i full anmarsj. Frøene i jorda skjøt opp og lovte grøde til menneskeheten. I Norge ble dagen kalt gauksmesse eller Valborg-dagen.

På slutten av 1800-tallet ble dagen imidlertid (også) preget av den nye politiske virkeligheten som slo ut i blomst. Dette ble datoen den nye arbeiderbevegelsen markerte seg selv – sin kultur, sin makt og sine krav.

Siden den offisielle begynnelsen i 1889 har 1. mai i store deler av verden vært en anledning til arbeidstakere både å feire sine seire og å løfte tema som de mener er kritikkverdige i arbeidslivet.

Det ble også fra begynnelen av en dag for å minnes om at denne kampen ikke alltid pågikk uten tragedier og ofre i egne rekker.


Begynnelsen: Makt og motmakt

Siste halvdel av 1800-tallet ble sterkt preget av at industrialismen over tid hadde skapt en stor arbeiderklasse. Denne samlet seg gjerne tett i de store byene, ofte under svært fattigslige forhold.

I utgangspunktet var det arbeidsgiverne som ensidig rådet over lønn og andre arbeidsvilkår. Arbeiderbevegelsen ble en måte å søke å utjevne denne maktbalansen. Fagforeninger ble ganske raskt dannet i stadig flere bransjer.

Streik og andre former for organisert arbeidskamp ble dermed mulig, som metode for å forhandle fram tariffavtaler og bedrede vilkår. Politikerne begynte også å ta større hensyn gjennom å lage lover som beskyttet arbeiderne.

Den politiske, sosiale og økonomiske framgangen som vant fram kom ikke uten ofre eller store politiske splittelser. Konfliktene knyttet til streiker og lockouter var som nevnt tidvis voldsomme og ofte dødelige.

Ett eksempel på dette var hendelsene på torget Haymarket i Chicago i USA. Episoden brukes gjerne som en forklaring på hvorfor akkurat 1. mai utkrystalliserte seg som en dag for demonstrasjoner og markeringer av arbeidernes krav.


Åtte timer, åtte ofret

I 1886, i flere amerikanske byer, hadde fagforeningene valgt nettopp 1. mai for begynnelsen av streiker og markeringer for å få åtte timers arbeidsdag. Markeringene varte i flere dager.

Utenfor en fabrikk i Chicago den tredje dagen ble én eller to av aksjonistene drept og flere skadd da politiet gikk inn for å beskytte streikebrytere og å skremme fagforeningene.

Dagen etter arrangerte anarkister en stor protestdemonstrasjon på Haymarket-torget. Dette gikk fredelig for seg inntil politiet på tampen av dagen ankom for å kreve at de få gjenværende spredte seg.

En ukjent person kastet da en bombe mot politiet. 7 politimenn ble drept og 60 skadd. Politiet svarte med å skyte rundt seg, noe som drepte mellom 4 og 8 sivile og skadde mellom 30 og 40.

 
Denne graveringen ble til å begynne med den mest brukte gjengivelsen av hendelsene i Chicago 4. mai 1886, produsert samme år. Den bærer preg av fortetting ved å gjengi hendelser som skjedde på ulike tidspunkt – inkludert metodistpastoren Samuel Fieldens tale, som ble holdt før hendelsene. Foto: Harper's Weekly /Wikimedia


Myndighetenes reaksjon ble sterk og bidro mer enn annet til å gi hendelsene en større politisk og historisk betydning.

De endte med å anklage åtte anarkistledere for å ha konspirert med eller hjulpet den ukjente gjerningspersonen. Mange av dem var ikke en gang til stede. Bevisene viste seg senere i stor grad å ha blitt fabrikkert og både dommer og jury skal ha vært lite nøytrale.

Fire av de dømte ble hengt, én utførte selvmord, mens de siste tre til slutt ble benådet.

Den største og mektigste fagforeningen på den tiden, Knights of Labour, fikk dessuten mye av skylden for hendelsen. Om enn radikale, i den forstand at de ønsket å dyrke et alternativ til kapitalismen (gjennom etableringen av kooperativer), bar også denne koblingen preg av mangel på bevis.

De endte like fullt med å miste mye legitimitet og mange medlemmer til mindre radikale alternativer.


1. mai 1890

At det var en direkte sammenheng mellom hendelsene i Chicago og den internasjonale arbeiderdagen – at den ble lagt til 1. mai først og fremst for å hedre ofrene – kan være en populær etterforklaring.

Mer betydningsfullt var det nok at dagen allerede på forhånd, av ulike årsaker, hadde utkrystallisert seg som en dag for å markere kamp for åttetimersdagen.

Blant annet skal dette ha vært tiden da mange amerikanske arbeidere, hvis fagbevegelse var en sterk pådriver for åttetimersdagen, skulle fornye sine arbeidskontrakter.

Samspillet med våren, og dens dypt forankrede og mektige symbolikk og ritualer, kan også ha blitt tillagt vekt av en gryende sosial bevegelse – eller er det minste et heldig sammentreff for den som ikke ønsker å stå hutrende og lytte til talene.

Uansett begrunnelse: Dagen ble offisielt utpekt av den såkalte andre internasjonale, i Paris i juli 1889, og ble markert for første gang året etter, i 1890. Den sentrale motivasjonen og kampsaken var da fremdeles å innføre åtte timers arbeidsdag. Markeringen ble deretter en årlig tradisjon.

I Norge ble dermed også 1890 begynnelsen på 1. mai som en kampdag. Fram til da ble riktignok åtte timers arbeidsdag vurdert som en for radikal kampsak av den norske fagbevegelsen, slik at kravet fram til da hadde vært ti timer.

Hvor store demonstrasjonene var her til lands er uklart, men både sosialistiske foreninger og arbeiderforeninger knyttet til datidens Venstre skal ha holdt markeringer i flere norske byer. Enkelte valgte å holde disse på førstkommende fridag.

En artikkel på nettsidene til Arbeidernes arkiv og bibliotek oppsummer 1. mai-markeringen i hovedstaden slik:

Godværet bidro til å gjøre dagen vellykket. Allerede klokken to var Youngstorget fullt av mennesker, og litt før tre kom Den socialdemokratiske forening under sin fane, med Aftenpostens ord «en liden Trop Socialister under sin blodrøde Fane. Avisen var imponert: «Der var deiligt Solskin og Feststemning over det ganske Torv. For det var virkelig en Extrafornøielse, man ikke var vant til.»

Ifølge Dagbladet foregikk samlingen med en «Ro og en Præcisjon som tyder paa, at vore Arbejdere nu har faat en god Forstaaelse af Slagordet ‘Takt, Takt, pas paa Takten’.»


1. mai vs. 17. mai

Både før og etter 1890 hadde vi samtidig en tradisjon for at 17. mai ble benyttet som en mulighet for arbeiderne å løfte tema gjennom egne fanetog. De kommunale fanetogene var gjerne kontrollert av borgerlige partier, slik at man fikk lite plass til politiske demonstrasjoner.

Dette var lenge en politisk dragkamp. For eksempel i Oslo vedble arbeiderbevegelsen å ha egne arrangementer på nasjonaldagen helt fram til 1937, da Arbeiderpartiet fikk flertall i det kommunale 17. mai-komiteen. Flere byer hadde en lignende utvikling.