31. oktober 2017
Hvor mye penger man får for å jobbe heter lønn. Dersom man er frilanser eller næringsdrivende vil det samme gjerne kalles honorar. Summen av alt man tjener inn, enten som lønn eller annet, kalles inntekt.
Både lønn og inntekt deles inn i brutto og netto – henholdsvis beløpet før og etter at skatter har blitt trukket fra.
Skiftende krone-landskap
Å tallfeste hvordan lønna til norske arbeidstakere utvikler seg over tid er komplisert. Dette skyldes at kroneverdien er relativ. 100 kroner er alltid 100 kroner, men den relative verdien – akkurat hvor mye du får kjøpt for dem – vil endre seg. Dette fordi prisene på det man kan kjøpe for dem endrer seg.
Vi har derfor flere ulike begreper vi kan bruke:
- Nominell lønn beskriver kun antall kroner du får utbetalt på et bestemt tidspunkt.
- Reallønn beskriver hvor mye disse kronene er verdt – hvor mye man kan kjøpe for dem (historisk kroneverdi)
- Kjøpekraft (disponibel reallønn): Beløpet du har tilgjengelig for å kjøpe varer og tjenester. I motsetning til reallønn tar den hensyn til skattleggingen (nominell lønn minus prisstigning minus skatt).
Både reallønn og kjøpekraft brukes for å beskrive hvordan verdien av lønn utvikler seg over tid. Dette måles i reallønnsvekst eller vekst i kjøpekraft. Om denne er positiv (mer å rutte med) eller negativ (mindre å rutte med) avhenger av en rekke faktorer som styrer økonomien som helhet.
Noen sentrale stikkord her er:
- Kronekurs: Vekslingskursen den norske kronen har til andre lands valuta, om det så er euro, dollar eller den svenske kronen. Dette påvirker prisen på importerte varer og tjenester (omkostninger) og verdien av vår egen eksport til andre land (profitt). Et lite land som Norge er i utgangspunktet mer utsatt for dette enn land med større nasjonal-økonomier.
- Prisstigning/-fall: Varer og tjenester blir dyrere eller billigere. Vil ofte ha sammenheng med kronekurs, men kan også skyldes for eksempel endringer i forholdet mellom tilbud og etterspørsel, tollpolitikk eller at omkostninger øker – for eksempel gjennom lønnskostnader.
- Når prisene på det man kan kjøpe for et bestemt antall kroner øker, kalles det inflasjon. Det motsatte er deflasjon – da vil man over tid kunne kjøpe mer for det samme antall kroner, siden prisene blir lavere.
- I tillegg vil også rentenivået ha mye å si for hvor lett eller tung byrde enkeltpersoner og bedrifter har for sin gjeld – eller hvorvidt det lønner seg å ha penger stående i banken.
Så mye hadde jeg …
For å beregne hvordan prisene utvikler seg fra det ene året til det andre – i dette tilfellet målt mot lønn – brukes såkalte prisindekser. I Norge er Konsumprisindeksen (KPI) den mest utbredte standarden for dette.
For å finne reallønna multipliserer man nominell lønn med 100/KPI. Om man i 2015 hadde en lønn på 500 000 kroner – mens prisene som uttrykt i KPI i 2016 har økt med 3 prosent – får man følgende regnestykke:
500 000 x (100/103) = ca. 485 000
Enkelte varer og tjenester kan ha blitt billigere eller dyrere enn det KPI angir, men generelt vil man altså måtte betale 500 000 kroner i 2016 for det som man året før ville ha betalt 485 000 kroner for.
Dersom man i samme periode har fått en lønnsforhøyelse tilsvarende 3 prosent vil man imidlertid ha samme reallønn (en reallønnsvekst på 0). Er den høyere, styrkes kjøpekraften (positiv reallønnsvekst). Er den lavere, svekkes den (negativ reallønnsvekst).
- Flere begreper: Regjeringen.no: Begreper og definisjoner i lønnsoppgjørene
Merk at det er forskjell på lønn og inntekt.
I denne artikkelen holder vi oss for enkelthets skyld kun til lønn. |
Esende norske lønningsposer i de aller fleste år
For de aller fleste nordmenn som har jobbet de siste 50 årene har det vært gode tider. Lønningene har i det store og hele økt mer enn inflasjonen/konsumprisindeksen. Vi har altså – med enkelte unntak – opplevd en gjennomgående reallønnsvekst – altså økt vår kjøpekraft.
Vi skal vise dette med tre figurer som alle beskriver det samme:
- Utviklingen i nominell lønn og konsumprisindeksen 1900–2015
- Utviklingen i reallønn/kjøpekraft i et historisk perspektiv (1900–2015)
- Utviklingen i reallønn i nyere tid (1970–2015)
Årslønn minus konsumpris = reallønn
Den første figuren viser hvordan lønn og priser har utviklet seg helt siden 1900. Som du vil se, kan de svinge voldsomt. Særlig krig og økonomiske kriser vil forklare mange av de største utslagene.
For å repetere, viser altså ikke figuren direkte reallønnsveksten, men derimot de to tallene som styrer denne. Årene der veksten i årslønna ligger høyt over konsumprisveksten, vil man altså kunne lese seg til at det var en høy reallønnsoppgang (positiv vekst). Dersom det forholder seg motsatt har man en reallønnsnedgang (negativ vekst).
Merk at alle de tre figurene viser årlig prosentvis vekst – endring fra ett år til et annet. Skulle man vist den totale reallønnsveksten fra året 1900 til året 2015 (såkalt kumulativ vekst) vil kurvene raskt ha gått i taket. Her vil derimot for eksempel året 2015 vise prosentvis endring fra året 2014 – og så videre.
Figur 1: Utviklingen innen årlig konsumpris (rød)
og gjennomsnittlig årslønn (blå)
i Norge fra 1900 til 2015. Prosent.
(klikk på bildet for forstørret versjon)
Figuren over vitner om at både nominell lønn og konsumprisen i stor grad vil utvikle seg etter samme mønster. Stiger prisene, vil man jo gjerne kreve mer i lønn for å opprettholde levestandarden, enten det samme eller kommende år. Utviklingen i reallønn blir dermed i de fleste tilfeller ikke fullt så dramatisk som det kan se ut som.
Alt dette skal vi få klarere fram i den neste figuren. Her ser vi hva en gjennomsnittlig ansatt vil ha å rutte med av kjøpekraft. Reallønna regnes altså ut gjennom «årslønnsvekst minus konsumprisvekst».
Figur 2: Årlig reallønnsvekst fra 1900 til 2015. Prosent.
(klikk for forstørrelse)
Enkelte år fant en kraft vekst sted (for eksempel 1918, 1920, 1945–48), men dette har gjerne sammenheng med kraftig nedgang i foregående år. De to verdenskrigene spilte selvsagt inn i de mest ustabile årene.
Ser vi på etterkrigstiden, var særlig 60- og 70-tallet preget av en relativt jevn vekst, etterfulgt av et urolig og «svakt» 80-tall. Gjennomsnittsnordmannen har derimot ikke opplevd et eneste år med reallønnsnedgang fra og med 1990. Her er like fullt veksten lavere enn foregående «gode» tiår. Pilen peker da også nedover: Oljekrise-året 2015 ender bare så vidt over 0.
Vi kan like godt koste på oss å vise dette tydeligere fram i en egen figur over de siste 45 årene:
Figur 3. Årlig reallønnsvekst 1970–2015. Prosent.
| Alle tre figurer er basert på tall fra professor Ragnar Nymoen ved Senter for lønnsdannelse / Samfunnsøkonomisk analyse. For en grundigere gjennomgang av lønnsutviklingen, kan du blant annet lese hans artikkel: «Between Institutions and Global Forces: Norwegian Wage Formation Since Industrialisation» (PDF-format). |
Rike og fattige nordmenn i samme båt?
Tallene over er et gjennomsnitt av alle lønnstakere. Det sier selvsagt ikke noe om hvor godt spredt lønnsutviklingen er.
I Norge har vi tradisjonelt hatt svært jevn distribusjon av velstand, enten gjennom at det er små forskjeller i inntekter mellom folk eller at staten bidrar til omfordeling – at penger flyttes «fra de rikeste til de fattigste» gjennom systemet for skatter, avgifter og velferdsordninger.
Likevel har forskjellene begynt å øke i nyere tid. Dette kan måles på mange forskjellige måter og skal ikke gås gjennom her. Men i en egen artikkel, oppsummerer vi hvordan den «rikeste» og «fattigste» tidelen i arbeidsstyrken har glidd fra hverandre:
- Les mer: De lavest lønte sakker akterut
- Les mer: Økt ulikhet er en politisk beslutning
- Les mer: Tøffere tider for den nordiske modellen
