Tariffavtalene i norsk arbeidsliv er bygd opp forskjellig. Det vanligste i privat sektor er tariffavtaler som kombinerer lønnsforhandlinger på sentralt nivå og lokale forhandlinger på den enkelte bedrift.
De sentrale forhandlingene foregår først. Her kan det bli streik eller lockout hvis partene ikke kommer fram til enighet. De lokale forhandlingene gjenomføres etterpå. Disse skal ta utgangspunkt i bedriftens økonomi, produktivitet, framtidsutsikter og konkurranseevne.
I enkelte avtaler kan også den aktuelle arbeidskraftssituasjonen spillle inn. Her er det ikke anledning til å benytte streik eller lockout.
Det finnes også normallønnsavtaler, som er tariffavtaler uten rett til lokale forhandlinger. Her fastsettes lønna kun gjennom sentrale forhandlinger. Eksempler på områder med denne type avtale er renhold og bussbransjen.
Noen tariffavtaler har ikke bestemmelser om lønn på sentralt nivå, det vil si at all lønnsfastsettelse foregår ute på arbeidsplassene. Det gjelder blant annet mange av tariffavtalene for funksjonærer i privat sektor, eksempelvis avtalene for NITO og Tekna.
Offentlig sektor
Offentlig sektor består av tre store forhandlingsområder: staten, KS-området (kommunal sektor unntatt Oslo) og Oslo kommune.
Avtalene innenfor disse områdene er bygd opp forskjellig. I staten har man fortsatt et regulativlønnssystem med innplassering av den enkelte stillingstype i lønnsramme. I kommunal sektor er lønnssystemet bygd opp som et minstelønnssystem, men med garanterte minstelønnssatser for ulike hovedgrupper ansatte.
Både i staten og i kommunene settes det vanligvis av midler til lokale forhandlinger. I motsetning til privat sektor, skjer slike forhandlinger innenfor en økonomisk ramme som avtales i de sentrale forhandlingene. Størrelsen på denne ramma varierer fra år til år.
Arbeidsgiverorganisasjonen Spekter
Disse forhandlingene omfatter for eksempel helseforetakene, NSB, Posten, teatrene og NRK, men også en rekke andre virksomheter. Flertallet av disse har, eller har hatt, en tilknytning til staten, men Spekter har etter hvert også medlemmer som ikke har noen statlig tilknytning.
Spekter er delt inn i 10 avtaleområder og forhandlingene gjennomføres også her på to nivåer. A-forhandlingene foregår sentralt og B-forhandlingene foregår i den enkelte virksomhet.
Sammenliknet med offentlig og privat sektor, spiller avtalene på virksomhetsnivå en større rolle for fastsettelsen av lønns- og arbeidsvilkår. Når B-forhandlingene er ferdige, går resultatene tilbake til de sentrale organisasjonene som avslutter forhandlingene. Helseforetakene utgjør i dag en viktig del av Spekters medlemsområde. Avtalestrukturen for helseforetakene er mer sentralisert.
