Uføretrygd, uførestønad, uførepensjon. I tillegg har vi hatt «uføre-reformer».
Uansett navn, er prinsippet det samme: Vi gir økonomisk støtte til personer som har for dårlig helse til å delta i arbeidslivet.
Dette kan komme av skader påført i arbeidet eller ha andre årsaker, som kronisk sykdom. Dette gjelder uansett om denne er fysisk eller psykisk, eller medfødt eller påført. «Sykdom, skade og/eller lyte» som det heter i lovverket.
Flere ulike ytelser
Hvis arbeidsevnen er nedsatt kan man ha rett til flere forskjellige økonomiske støtteordninger.
Alle har rett på uføretrygd fra folketrygden hvis man oppfyller vilkårene for ytelsen. Denne sikrer et minstebeløp og finansieres av velferdsstaten.
I tillegg kan man motta «tilleggsytelser». Dette kan være ulike ytelser fra pensjonskasser, avhengig av hvor og hvor lenge man har arbeidet. Dette kalles gjerne «uførepensjon». Ordningene for dette er forskjellige i privat og offentlig sektor.
Enkelte forsikringsordninger kan selvsagt også gi erstatning til privatpersoner dersom de blir uføre for eksempel som følge av ulykker.
Her i denne artikkelen konsentrerer vi oss om uføretrygd fra folketrygden, som ytelsen ble hetende fra og med 2015 (før: uførepensjon).
Erstatning for tapt inntektsmulighet
Uføretrygd i folketrygden er en økonomisk ytelse fra staten, forankret i lov om folketrygd. Kravene er spesifisert i paragraf 12-6. Ytelsen utbetales fra man får et vedtak om at man oppfyller vilkårene, til man går over til alderspensjon ved 67 års alder.
Størrelsen på ytelsen beregnes blant annet på basis av inntekt årene før man søker (se egen bolk).
Alle nordmenn eldre enn 18 år kan bli mottakere. For personer som ikke har vært langvarig medlem av folketrygden kreves minst 20 års botid i Norge («trygdetid).
Det er NAV som administrerer ordningen og utbetalingene fra folketrygden.
- Flere detaljer i artikkelen: Hva kreves for å motta uføretrygd?
Fullt eller delt
Man kan være fullt eller delvis ufør. Rundt 1 av 6 av de uføretrygdede (55 000 i 2016, ifølge NAV-tall) er registrert som delvis ufør.
Førstnevnte gruppe er da 100 prosent ufør og mottar full uføretrygd (beregnet ut fra tidligere arbeidsinntekt). Sistnevnte gruppe vil få en bestemt prosent av denne, avhengig av hva man forventes å klare å jobbe. Hovedregelen er likevel at denne arbeidsevnen ikke kan overstige 50 prosent dersom man skal være mottaker av uføretrygd.
For eksempel om man har helse til å jobbe 40 prosent, kan man få «gradert uføretrygd» som tilsvarer 60 prosent av det som ville vært summen for full uførhet.
Etter reformen i 2015 er det likevel ingen begrensning ut fra arbeidstid eller inntekt på hvor mye man kan jobbe når man først har blitt mottaker av uføretrygd, uansett om man er fullt eller delvis ufør. Det vil si at man bevarer den innvilgede uføregraden avhengig av hvor mye man jobber.
- Flere detaljer: Nye regler for kombinasjon av uføretrygd og arbeid
Hvor mange er det snakk om?
Fra 1990 til 2015 økte antallet mottakere av uføretrygd – både de fullt og delvis uføre – fra 234 000 til 311 000. Det utgjør et hopp fra 8,4 til 9,5 prosent av alle nordmenn i arbeidsfør alder (18–67 år).
Fra sommeren 2015 til samme tid i 2016 økte antallet uføre med nye 6000, til totalt 317 700 personer.
Antallet skjøt raskt fart fra midten av nittitallet, men har siden svingt noe opp og ned. Målt i andel av befolkningen, har svingningene det siste tiåret skjedd innenfor et prosentpoengs margin:
Kilde: Uførereformen: Konsekvenser for yrkesaktiviteten og NAV (2016)
* 2016-tall er gjennomsnitt i første halvår
Den stadig økende levealderen i befolkningen ventes generelt å gi en fortsatt økning i antall uføretrygdede. NAV forventer at man i desember 2017 vil ha rundt 325 000 personer på uføretrygd.
Opphetet debatt
Veksten i antallet uføre har blitt viet mye oppmerksomhet fra politikere, økonomer og andre samfunnsdebattanter. Sammen med sykefraværet er dette et område hvor Norge ligger høyt målt mot andre land.
Bekymringene som dermed gjerne reises er at dette både innebærer en stor utgift for statskassa og dermed fellesskapet, samt at «utenforskap» har store både økonomiske og sosiale konsekvenser for den enkelte. Begge forholdene er ekstra alvorlige for yngre mottakere som har et langt liv foran seg.
Noe som brukes iallfall delvis som en forklaring, er at vi har en svært høy sysselsettingsrate i Norge – altså er andelen som jobber svært høy. Det at yrksaktiviteten er så høy som den er, kan bety at de som ikke deltar i arbeidslivet i stor grad er grupper som har større helseutfordringer og behov for en permanent ytelse.
Andre mulige forklaringer som gjerne blir framhevet kan spenne fra en for sjenerøs velferdsstat til at arbeidslivet er blitt hardere og mer krevende enn tidligere.
Likevel, uavhengig av hvilke argumenter som legges til grunn for å beskrive utviklingen, er det en bred politisk enighet om det overordnede målet: at antallet uføre bør være lavere enn det er i dag.
Hvem er de uføre?
De aller fleste uføretrygdede er godt opp i årene. I 2016 fordelte tallene seg slik, ifølge NAV:
- 60–67 år: 117 000 personer
- 50–59 år: 105 000 personer
- Under 50 år: 95 000 personer
Kvinnene er i flertall. Nesten 3 av 5 uføre er kvinner (58 prosent). Dette innebærer at hver 9. kvinne i befolkningen er ufør, og hver 13. mann.
Gruppen har høy dødelighet: Rundt 14 prosent dør før de fyller 67 år, ifølge nyere tall.
Mellom fylkene er det en viss forskjell i omfanget av uføretrygd. Disse lar seg bare delvis forklare ved hjelp av geografiske forskjeller i sammensetningen av alder. Østfold har en størst andel uføre (13,7 prosent, ifølge NAV-tall), mens Oslo har i utgangspunktet laveste andel (5,4 prosent), men slås av Akershus om man tar hensyn til alderssammensetningen.
Flere unge uføre
Selv om to tredjedeler av gruppen er eldre enn 50 år, er likevel tendensen at andelen uføre øker i de yngste segmentene, mens andelen eldre uføre blir mindre.
To mulige årsaker er:
- At helsen til de eldre blir stadig bedre
- Ny grense for alderspensjon (62 år) kan ha ført til at flere over 62 år som oppfyller vilkårene til uføretrygd, heller velger alderspensjon.
Noe som har tiltrukket seg særlig mye oppmerksomhet, er at andelen av de aller yngste, uføre under 30 år, har økt målt i prosent. De siste ti årene har gruppen økt fra 2,5 prosent til 4,1 prosent av alle uføre.
Også gruppen mellom 30 og 49 år utgjør nå en noe større andel – over en fjerdedel av alle uføre:
Kilde: Uførereformen: Konsekvenser for yrkesaktiviteten
Fra 2004 til 2010 opererte man med «tidsbegrenset uførestønad». Denne midlertidige ytelsen ble slått sammen med attføringspenger og rehabiliteringspenger til den nye ytelsen arbeidsavklaringspenger (AAP). Denne gis til grupper som er i det vanskelige grenselandet mellom arbeidsevne og uførhet.
3 av 4 som fikk innvilget uføretrygd første halvår i 2016 kom fra en periode med AAP.
Loven setter da også krav om at en søker til uføretrygd først må ha deltatt på behandling eller arbeidsrettede tiltak. Dette omfatter en medisinsk gjennomgang, som kan innebære medisinering eller operasjoner, eller opplæring/trening for å bidra til å ta steget inn i arbeidsmarkedet.
Sistnevnte kan innebære (videre-)utdanning eller utprøving på arbeidsplasser. Forsøkene kan være i regi av en arbeidsgiver («bedriftsintern») eller NAV.
De vanskelige pengene
Penger vil ofte være en del av debatten om uføretrygd.
Ytelsen må nødvendigvis være stor nok til å sikre et verdig livsopphold for den uføretrygdede, som per definisjon ikke har helse til å livnære seg ved å jobbe. Voktere av statsbudsjett og den økonomiske bæreevnen til felleskapet for øvrig søker på sin side å holde de totale utgiftene nede.
Som nevnt kan man ha rett på flere stønader i tillegg til selve uføretrygden, for eksempel fra en tjenestepensjon-ordning. For uføretrygden kan man også ha rett på ulike tilskudd eller støtteordninger, som honnørkort, barnetillegg, bostøtte, sletting av studiegjeld med mer.
Men for å ta selve uføretrygden i folketrygden, som uansett vil ligge i bunn: Den beregnes ut fra 66 prosent av de tre beste inntektsårene de siste fem år (før uføre-søknaden). Taket ligger like fullt på seks ganger folketrygdens grunnbeløp (G). Det man har tjent over dette tas altså ikke med i utregningen.
Ut fra det som er 1G i 2016 kan man derfor maksimalt ha rett på 366 000 kroner brutto dette året ((92 576 x 6) x 0,66). Dette skal imidlertid skattes som inntekt, slik at beløpet man får utbetalt (netto) er lavere.
For personer uten tilstrekkelig inntekt årene før, har man satt et garantert minstebeløp. Dette avhenger av hvorvidt man er samboer eller enslig. Som samboer/ektefelle er du garantert minst 2,28 G. I 2016 vil det si 216 000 kroner brutto (92 576 x 2,28). Også dette beløpet skal det skattes av.
Les mer om hvordan uføretrygden beregnes i en egen NAV-artikkel.
Begrenset arbeidskraft-reserve
Som vi beskriver mer utfyllende lenger ned i artikkelen, la man i 2015 la til rette for at de uføre skulle kunne jobbe mer, uten at man dermed mistet retten til den innvilgede uføretrygden, samtidig som at endringer i skattleggingen for mange uføre medførte et inntektstap.
I 2015 hadde rundt 9 prosent av fullt uføre en eller annen form for arbeidstilknytting. Tallet er høyere blant menn (10,9 prosent) enn blant kvinner (6,9) Blant delvis uføre hadde i underkant av 80 prosent en arbeidsinntekt.
Ifølge SSB-tall, som vi omtaler mer i en egen artikkel, er det 7 prosent av de uføre som allerede er helt utenfor arbeidsstyrken som ønsker å jobbe. Videre er 1 prosent av alle uføretrygdede registrert som arbeidsledige. En halv prosent har en deltidsjobb, men ønsker å jobbe mer.
Reform-magnet
Vilkår for å bli uføretrygdet og utforming av ytelsen har blitt endret en rekke ganger. Målet er gjerne å legge til rette for at hver enkelt skal få muligheten til å benytte den arbeidsevnen de har, både for å være i aktivitet og for å bedre den økonomiske situasjonen.
Ingredienser kan være:
- Strengere regler for å kunne bli permanent ufør (sparer utgifter for staten).
- Tiltak for å forsøke å få uføre i (deltids-)arbeid. Blant annet ved å heve grensen for «friinntekten» – hvor mye uføre kan tjene uten at dette fører til en form for økonomisk «straff» (sikrer bruk av rest-arbeidskraft med påfølgende skatteinntekter)
- Ordninger eller tiltak rettet spesielt mot gruppen som står i fare for å ende opp som uføre (samme som over, bare med en forsinkelse i tid).
I tillegg har man selvsagt en rekke forebyggende tiltak – ulike grep for å hindre at sykdom og skader i det hele tatt inntrer. Dette kan være alt fra generell HMS-lovgivning som verner arbeidstakere mot alt fra stress til fysisk fare. Man kan også her nevne generelle tiltak som å bedre folkehelsen eller hindre at så mange havner på et sosialt skråplan.
IA-avtalen er et kjent eksempel på en partsstyrt ordning som har som mål å hindre at selve arbeidslivet støter fra seg enkeltpersoner.
Historisk utvikling
Uføretrygden har røtter tilbake til 1936. Da ble datidens ulykkestrygd supplert med lov om hjelp til blinde og vanføre. Gruppen den nye loven var rettet mot inkluderte også personer med alvorlige og varige funksjonsnedsettelser.
90-tallet: Spede eksperimenter og ny aldersgrense
Tiltak for å forsøke å få flere over i arbeid resulterte blant annet i 1994 til et forsøk med «hvilende pensjonsrett», der uføre kunne forsøke å jobbe uten risiko for å bli nektet å gå tilbake til uførepensjon om dette ikke gikk.
Taket på hvor mye man kunne ha i inntekt ved siden av uførepensjon ble dessuten i 1997 doblet, fra en halv til 1 G (grunnbeløpet i folketrygden, i dag tilsvarende rundt 80 000 kroner). Samme år ble det innført muligheten til fritt å skalere ned uføretrygden (som det da het) i takt med økt arbeidsdeltakelsen, med en nedre grense for trygden på 20 prosent.
Fra og med 1998 ble også «aldersgrensen» for å kunne få uføretrygd hevet fra 16 til 18 år.
Todeling, sammenslåinger og andre reformer
I 1999 ble Sandmanutvalget nedsatt av Bondevik I-regjeringen. Mandatet var å se på årsaker til utviklingen og tiltak for å redusere sykefravær og uføretrygd. En egen NOU (www.regjeringen.no/no/dokumenter/nou-2000-27/) ble overlevert (riktignok til Stoltenberg I-regjeringen) året etter.
Ett av forslagene var å dele uføretrygden i to: en varig og en midlertidig økonomisk ytelse. De som ble plassert på midlertidig ytelse – «tidsbegrenset uførestønad» (TU). Gjennom oppfølging fra NAV skulle det forsøkes å få disse tilbake til arbeidslivet.
Høsten 2004 ble todelingen i en midlertidig og en permanent ytelse innført. Seks år gikk, før man i 2010 reverserte endringen. Rundt 50 000 personer hadde da fått innvilget TU, men man hadde i svært liten grad klart å få mottakerne i jobb.
2004: Alle pensjoner og folketrygden under lupen
I tiden rundt 2004 gjennomgikk man dessuten pensjonssystemet i sin helhet. Man så at en aldrende befolkning ville innebære store utgifter for staten på sikt. Også den skarpe veksten i antall personer på helserelaterte ytelser bidro til å styrke alvoret.
Uføretrygden, eller uførepensjonen som det da fremdeles het, ble da også omtalt i Pensjonskommisjonens 2004-NOU En modernisert folketrygd. Bondevik II-regjeringen signaliserte deretter i stortingsmeldingen Pensjonsreform – trygghet for pensjonene at uføretrygden måtte legges under lupen.
Dette skjedde i form av et eget offentlig utvalg – uførepensjonsutvalget. Ekspertene leverte sine betraktninger og forslag i mai 2007: NOU 2007: 4: Ny uførestønad og ny alderspensjon til uføre.
Det mest sentrale punktet var at den framtidige uførepensjonen måtte tilpasses til den øvrige pensjonsreformen. Denne la nemlig mer til rette for økt yrkesdeltakelse, både for seniorer, tidligpensjonister og ordinære pensjonister.
Blant annet ble det lagt vekt på at det ikke måtte lønne seg å gå over på uføretrygd i alderen 62 til 67 år, målt mot ordinær tidligpensjonering («pensjonsgapet»).
På samme måte burde det også for uføre lønne seg å arbeide framfor å motta penger fra staten, rådet utvalget, som samtidig understreket at denne nyordningen burde utformes sånn at prinsippene er enkle å forstå for de uføre og være økonomisk forutsigbar.
2007–2014: Endringer i pensjonene
En annen viktig utredning, stortingsmeldingen Arbeid, velferd og inkludering, kom på bordet i 2007. Denne foreslo å slå sammen tidsbegrenset uførestønad med rehabiliteringspenger og attføringspenger. Dette ble gjennomført i 2010. Arbeidsavklaringspenger ble også innført dette året.
De som hadde vært TU-mottakere ble i stor grad konvertert til Arbeidsavklaringspenger. Noen oppfylte imidlertid kravene til uførepensjon. Andelen permanent uføretrygdede i befolkningen, som hadde sunket til 9,6 prosent mens TU-ordningen var i virke, begynte derfor igjen å stige.
I 2011 la Stoltenberg II-regjeringen fram forslag om endringer i Folketrygdloven, hvor uføretrygden. Disse ble vedtatt av Stortinget på tampen av året. Under Solberg-regjeringen ble det i 2014 bestemt at endringene skulle tre i kraft fra nyttår 2015.
NAV hadde imens etablert en ordning kalt Kontaktsenter Uføre for å informere om konsekvensene regelendringene ville ha for den enkelte uførepensjonist.
I 2014 ble det dessuten et tungt press på NAVs saksbehandlere, siden mange tidligere TU-mottakere hadde passert grensen på 4 år som man kunne motta arbeidsavklaringspenger (AAP). En stor andel viste seg å ha rett på å bli uføretrygdet.
2015: Uførereformen
Enkelte av de samme virkemidlene man brukte på ordinære pensjonsordninger skulle da også bli overført til uførepensjonen. Uføre-reformen i 2015 fjernet taket på friinntekten, samt gjorde skattleggingen lik for ytelse og (eventuell) inntekt.
Reformen trådte i kraft 1. januar 2015. Rent konkret besto den av endringer i lov om folketrygd.
Det overordnede målet var å øke yrkesdeltakelsen blant uførepensjonister. Dette vil føre til økt inntekt for gruppen, samtidig som staten vil kunne spare utgifter. Navnet på ytelsen ble dessuten endret fra uførepensjon til uføretrygd.
Fire elementer sto sentralt i reformen:
- Fjernet venteår: Kravet om at man ikke kunne jobbe det første året etter at man fikk innvilget uføretrygd.
- Senket inntjeningsgrense: Grensen for hvor mye man kunne jobbe før man fikk mindre i trygdeytelser ble redusert til 0,4 G (grunnbeløpet i folketrygden, rundt 90 000 kroner).
- Fjernet fare for revurdering av uføregraden: Tidligere kunne man risikere å få redusert uføregraden dersom man jobbet mer enn inntektsgrensen, men NAV skal ikke lenger revurdere denne.
- Enklere skatteregler: Uføretrygd blir skattet som lønn, slik at det er enklere å forstå hvilke økonomiske konsekvenser det å arbeide vil få.
Les mer om fraværet av effekt første halvår i artikkelen Uføre jobber ikke mer – reform til tross.
Flere relevante artikler:
- Nye regler for kombinasjon av uføretrygd og arbeid
- Hva kreves for å motta uføretrygd?
- Tall og fakta om uføre og uføretrygd
- Stortinget behandler nye regler for uførepensjon i privat sektor
- Les også: 100 000 unge utenfor arbeid og utdanning
- Les også: Mindre skam med sosialhjelp blant unge
- Alt om: Velferdstjenester
- Alt om: Pensjon
