2015, første nyttårsdag: «Uførepensjon» i folketrygden ble med ett historie. Nå het det «uføretrygd».
Dette var selvsagt ikke den viktigste endringen. For heretter skulle det være enklere for landets uføretrygdede (tidligere uførepensjonister) å delta på arbeidsmarkedet. Enten litt eller mye, alt etter den enkeltes ønsker og evner.
Seks måneder senere kunne man tenke seg at man så noen virkninger. En gjennomgang utført av Fafo-forskerne Magne Bråthen og Roy A. Nielsen viser derimot få tegn til endring.
– Et halvt år er selvsagt kort tid for at man skal rekke å finne og begynne i en ny jobb. Vi har derfor også inkludert om flere uføre enn før ønsker å jobbe i analysen. Men heller ikke dette endrer resultatene, utdyper Bråthen.
Hverken mer jobbing eller mer lyst
Så langt det lar seg måle, har altså arbeidsdeltakelsen blant uføre stått på stedet hvil i sitt første halve år, viser rapporten Uførereformen: Konsekvenser for yrkesdeltakelsen.
 |
| FAFO-FORSKERNE Magne Bråthen (t.v.) og Roy A. Nielsen har skrevet Fafo-rapporten om førereformen. |
I utgangspunktet var det riktignok enkelte endringer å spore i gruppens arbeidsdeltakelse – den gikk svakt opp blant menn, og svakt ned for kvinner. Men da forskerne kun studerte hva som kunne knyttes til selve reformen finner de følgende.
- Blant menn har ikke reformen påvirket yrkesdeltakelsen verken for de fullt eller delvis uføre.
- Blant kvinner med gradert trygd, som utgjør en tiendedel av alle uføre, har reformen ført til noe lavere yrkesdeltakelse.
For å dra et ordspill, kan man altså påstå at reformen som skulle øke yrkesdeltakelsen blant uføre selv havnet i et uføre i sitt første halvår.
Dette betyr likevel ikke at den er dømt til å mislykkes, ifølge Bråthen:
– Nei, det er den ikke. Men flere tiltak må nok til. For det første har innholdet i reformen vært uklart for mange uføretrygdede. Et annet problem er at tiltakene kun er rettet mot dem, og ikke arbeidsgiverne. En viktig barriere som hindrer oss i å inkludere uføre med funksjonsnedsettelser i arbeidslivet ligger nettopp her.
Forvirring og skepsis
Fafo-forskerne understreker at reformen kan trenge mer tid på å modnes og forstås.
Nettopp usikkerheten blant brukerne tyder på dette. NAV har gitt informasjon om reformen på ulike vis, men ifølge en spørreundersøkelse hadde kun 1 av 3 uføretrygdede «god» eller «svært god» kjennskapen til hva reformen innebar like før regelendringene ble innført.
Berettiget eller ei, kan dessuten debatten som fulgte i kjølvannet av lanseringen ha skapt mistro. Her ble risikoen for kutt i trygden vektlagt langt tyngre enn muligheten for å arbeide og dermed øke inntekten.
– Ja, reformen la til rette for at det skulle bli enklere å jobbe selv om man var på uførepensjon. Dette omfattet endringer i skatte-regimet, ved at ytelsen ble skattet på linje yrkesinntekt. Særlig uføre med mye gjeld fikk dermed mindre penger å rutte med, forteller Fafo-forskeren.
– Svært mange opplevde derfor stor usikkerhet om hvor mye de ville få utbetalt etter reformen. Dette kan ha overskygget de mulighetene som regelendringene ga til å kombinere uføreytelsen med arbeid.
- Les også: Mindre skam med sosialhjelp blant unge
Få kan eller vil jobbe
Fafo-rapporten peker på en rekke andre, mer grunnleggende årsaker, til at reformen ikke har slått rot som ønsket – iallfall ennå.
Først og fremst er mottakerne av uføretrygd en gruppe som har store helseproblemer, og som derfor er vanskelig å påvirke, om det så er med pisk eller gulrot. Å lokke med penger er altså ikke nødvendigvis til hjelp når det står på evne og ikke vilje.
Tall fra Statistisk Sentralbyrå anslår da også at kun rundt 7 prosent av de uføre som allerede er utenfor arbeidsstyrken ønsker å jobbe. Videre er 1 prosent av alle uføretrygdede registrert som arbeidsledige. En halv prosent har en deltidsjobb, men ønsker å jobbe mer.
I rene tall utgjør dette rundt 25 000 personer som ønsker, men ikke fikk mer jobb på denne tiden.
Relativt sett er dette ingen stor gruppe, understreker Bråthen.
– I samfunnsdebatten snakker enkelte om at dette er en stor ubrukt arbeidsressurs. At «vi har 300 000 uføre som vi må prøve å få i jobb». Men langt over to tredjedeler av disse har såpass store helseplager at dette ikke er særlig aktuelt.
- Om gruppen: Tall og fakta om uføre og uføretrygd
Jobbsøkere i grenseland
Han viser til at det derfor kan være langt viktigere å rette søkelyset mot dem som er i grenselandet mellom arbeidsmarkedet og uføretrygd.
Eksempler er gruppen på rundt 200 000 personer som hos NAV blir klassifisert som personer med «nedsatt arbeidsevne». Her finner vi blant annet nær 150 000 som mottar arbeidsavklaringspenger.
 |
| LESE RAPPORTEN? Digital versjon kan fritt leses på Fafo.no (PDF-format): Til rapportside / Rett til rapporten (PDF) |
– Målet er å få denne gruppen tilbake til arbeidslivet. I tillegg til at det har verdi for hver enkelt å få delta i arbeidslivet, er det også en framtidig innsparing for staten dersom man klarer å forhindre at disse ender med å bli uføre, poengterer han.
- Les også: 100 000 unge utenfor arbeid og utdanning
Vanskelig randsone-tid
Uføre-reformen kom dessuten på et vanskelig tidspunkt i arbeidsmarkedet. Fra 2013 og utover hadde arbeidsledigheten vært på stigende kurs. Det ble derfor i snitt verre for alle jobbsøkere å lykkes i jakten.
Selv om forskerne har tatt denne og andre generelle utviklinger i arbeidsmarkedet med i beregningen av effekten av reformen, åpner de for at ledighetsveksten kan ha rammet uføre hardere enn de har tatt høyde for.
Tidligere studier viser nemlig at en såkalt lavkonjunktur rammer dem som er i randsonen av arbeidsmarkedet hardere enn andre.
Bør arbeidsgiverne ta et større ansvar?
Tvilen om dette dekker likevel ikke over et tilgrensende problem: Å forsøke å få uføre til å arbeide mer har lite å si dersom ingen har lyst til å ansette dem.
– Når det er overskudd på arbeidskraft kan bedriftene velge og vrake mellom ulike søkere. De vil da gjerne gå for grupper de mener er de «sterkeste» arbeidssøkerne, sier Bråthen.
En ufør person kan være en like god arbeidstaker som andre, men må oftere jobbe deltid eller ha behov for tilrettelegging. Å ansette dem ses dermed på som en risiko som mange arbeidsgivere velger å unngå.
– Myndighetene bør derfor også se på hvordan det kan legges til rette for at arbeidsgiverne kan rekruttere uføre – uten at det medfører en stor kostnad eller risiko, påpeker Fafo-forskeren.
Video om rapporten og yrkesdeltakelse blant uføre
Fafo arrangerte et eget seminar (1 time, 45 minutter) i forbindelse med lansering av rapporten. Ved siden av presentasjon fra Fafo-forskerne, bidro Kristian Heyerdahl (Arbeids- og velferdsdirektoratet), Grete Crowo (Funksjonshemmedes Fellesorganisasjon, FFO) og Knut Røed (Frischsenteret) med kommentarer.
Videoopptak fra dette kan du se på Fafo-TV eller her:
