Skip to main content

Stabil fagorganisering skjuler store forskjeller

Andelen fagorganiserte i Norge ligger stabilt på 51,7 prosent. Men spriket mellom offentlig sektor og enkelte bransjer i privat sektor forblir milevidt.

KOLLEKTIVT MØTE: Fafo-forsker Kristine Nergaard (midten) presenterte nye tall om organiseringsgrad og tariffavtaledekning under seminaret «Det kollektive arbeidslivet under press?» 9. april. Her deltok blant annet også Arve Bakke fra Fellesforbundet, Stein Evju fra Universitet i Oslo og Stein Lier-Hansen fra Norsk Industri
Denne e-postadressen er beskyttet mot programmer som samler e-postadresser. Du må aktivere javaskript for å kunne se den.

Alf Tore Bergsli

  • 16. desember 2021

16. desember 2021

Ser man på andelen fagorganiserte i Norge i hele perioden siden andre verdenskrig, finner man store endringer. LOs medlemsandel blant arbeidstakerne har sunket, som følge av nye hovedsammenslutninger, mens den totale organisasjonsgraden også har dalt noe.

Siden de første årene etter årtusenskiftet har imidlertid bildet stabilisert seg betraktelig, fortalte Fafo-forsker Kristine Nergaard under Fafo-seminaret «Det kollektive arbeidslivet under press».

Her presenterte hun oppdaterte tall over organisasjonsgrad så vel som tariffavtalenes dekning.

– Organisasjonsgraden i Norge har gått noe ned, men ligger på rundt 52 prosent i dag. Fortsatt er det slik at LO og YS taper litt, mens de som organiserer høyt utdannede vinner noe fram, men sammenlignet med tidligere tiår er det oppstått langt mer stabile partsforhold på arbeidstakersiden, fortalte hun.

Arbeidstakerne: Stort bransjesprik

Det som kjennetegner den norske organisasjonsgraden, er imidlertid det store spriket i organisasjonsgraden mellom bransjer.

– Vi ser at i offentlig sektor, eller bransjer med en høy andel offentlig ansatte, er fire av fem arbeidstakere organisert. De uorganiserte her er stort sett ferske ansatte, i små eller midlertidige stillinger og så videre.

I andre enden av tabellen finner man detaljhandel, engroshandel, landbruk og overnattings- og serveringsvirksomheter, som holder seg nede i mellom 20 og 30 prosents organiserte i den totale arbeidsstokken.

– I disse bransjene finner vi en vedvarende lav organisasjonsgrad, tross mange vervekampanjer. Gruppene er vanskelig å nå, påpekte Nergaard overfor det fullsatte auditoriet.

Arbeidsgiverne: Flere organiserte

Blant arbeidsgiverne er bildet et annet, med en organisasjonsgrad på rundt 65 prosent i privat sektor (målt etter andelen ansatte som virksomhetene representerer).

– Fra 2000 til 2012 ser vi at det har vært en økning i organisasjonsgraden på arbeidsgiversiden. NHO har hatt en relativt stabil andel, mens det først og fremst er Virke og Spekter som har bidratt til høyere organisasjonsgrad totalt sett, fortalte Fafo-forskeren.

– Men nesten all denne veksten kommet fra arbeidsgivere som ikke er bundet av tariffavtaler – og som derfor ikke er bundet av kollektive partsforhold, la hun til.

B-lag og A-lag

Nergaard hadde også samlet tall fra AKU-undersøkelsene de to siste år der det ble spurt om hvorvidt arbeidstakernes lønn fastsettes gjennom tariffavtale eller individuelle/ingen avtaler.

– Her ser vi igjen store forskjeller. Bransjer med mange offentlig ansatte er bredt dekket, mens man på motsatt hold finner blant annet engroshandel og IKT-/konsulentbransjen. Disse ligger lavt, på under 40 prosents tariffavtale-dekning, oppsummerte hun.

Ser man på bransjer, finner man at tariffavtalene står svakest nederst og øverst i arbeidslivet sjikt. Dekningsgraden er liten i bransjer som varehandel, hotell/restaurant, rengjøring – og konsulentsjiktet.

– Det første kan føre til at vi utvikler et B- eller C-lag i arbeidslivet, hvor arbeidstakerne har svake rettigheter. Når det gjelder konsulentene kan utviklingen føre til utfordringer til de som mener at rammen fra frontfaget skal følges også i andre deler av arbeidslivet, sa Nergaard.

At enkelte andre bransjer skårer såpass høyt på tariffavtaledekning, men langt lavere når det gjelder organisasjonsgrad, skyldes trolig at mange svarer feil, påpekte hun.

– En annen grunn kan være at arbeidsgiverne har benyttet tariffavtaler som gjeldende norm, selv om de ikke er formelt bundet av den.

Tariff-fall i privat sektor

Blant arbeidsgiverne kan det se ut som at tariffavtaledekning blant virksomhetene er på ferd ned i privat sektor. Ifølge Nergaards sammenstillinger har denne falt fra 60 prosent i 2004 til 56 prosent i 2012.

– Først og fremst skjer denne nedgangen innen vareproduksjon. Vi vet ennå ikke hvor dramatisk det er eller hvor raskt utviklingen går, men det er en god grunn til å holde øye på utviklingen.

Årsaken til dette er at tariffavtaledekningen i Norge er mer sårbar for svake partsforhold og lav organisasjonsgrad enn i mange andre land, fortsatte hun:

– Når man skal forklare den norske modellen utenlands, er det vanskelig for folk å forstå at medlemskap i en arbeidsgiverorganisasjon ikke medfører krav om å forholde seg til en tariffavtale. I Norge er det to ulike prosesser.

Få, men store streiker

Nergaard gjennomgikk også tall over antallet streiker og streikedøgn i Norge målt mot sammenlignbare land.

På listen over arbeidsdager «tapt» i streik legger Norge seg omtrent på midten, under Danmark og Finland, men over Sverige. I antallet streiker legger imidlertid Norge seg langt lavere på lista.

– Fredsplikten overholdes i stor grad og de sentraliserte forhandlingene ved hovedoppgjørene gir oss få men potensielt store streiker. Dette bidrar til en betydelig forutsigbarhet, fortalte Nergaard.