13. april 2018
I de fleste land vil lovverket bestemme om arbeidsgiveren kan ansette en person midlertidig eller på fast kontrakt. Men har lovverket noe å si på om midlertidige ansettelser fungerer som en bru til fast jobb eller blir ei blindgate?
En artikkel i European Journal of Industrial Relations, ført i pennen av Fafo-forsker Jørgen Svalund og professor Tomas Berglund ved Göteborgs Universitet antyder at et liberalt lovverk – hvor det er enkelt å ansette noen midlertidig – i langt større grad leder arbeidstakerne over i arbeidsledighet enn om loven er streng.
– At Sverige har mange arbeidsledige kan ha spilt inn, men i hovedsak finner vi at det er lovverket som fører til forskjellene mellom de to landene, sier Jørgen Svalund.
(artikkelen fortsetter)
|
Norsk og svensk midlertidighet Arbeidsmarkedene i Norge og Sverige har store likheter. Dette gjelder både regulering av arbeidsmarkedet og velferdsstatens rolle. Fast ansatte har omtrent like sterkt stillingsvern i begge land. Når det gjelder å ansette folk midlertidig framfor fast har likevel forskjellene vært store. På 90-tallet endret Sverige lovverket. Dette skapte en av de mest liberale reguleringene i EU-området når det gjaldt midlertidige ansettelser. Siden 2007 har ikke arbeidsgiveren behøvd noen begrunnelse for å ansette midlertidig. Kvoten på maksimalt antall slike kontrakter er også borte. Dette viser seg også i omfanget av midlertidig ansettelser. I 2014 var 17 prosent av alle svenske sysselsatte mellom 25 og 54 år midlertidig ansatt, mens tallet i Norge var 8 prosent. Norge fulgte i 2015 etter ved å lette på begrensningene for å ansette midlertidig. Datamaterialet denne artikkelen viser til er imidlertid bygget på lovverket før disse endringene. |
Rundt dobbel ledighetsrisiko for svensker
Duoen har knust tall for arbeidstakere i alderen 25–54 år i årene fra 2000 til 2008. Dette var altså i tiden før regjeringen myket opp regelverket i Norge. Sammenligningen gjelder altså i større grad forholdet mellom et strengt (Norge) og liberalt lovverk (Sverige) enn hva tilfellet er i dag.
Om man sammenligner hvordan personer med ulik arbeidstilknytting gjør det over tid, finner man store forskjeller mellom Norge og Sverige i denne perioden.
I Norge var risikoen for å være arbeidsledig fem år etter en midlertidig stilling halvparten så stor som i Sverige. 18,1 prosent av svenskene manglet arbeid, mot 8,8 prosent av nordmennene. Merk at dette er før tallene er vektet mot for eksempel generelt ledighetsnivå. (se neste bolk).
1. «Strenge Norge» vs. «Snille Sverige»:
Prosentvis hvor mange var arbeidsledige
5 år etter at de enten var:
Kilde: Svalund & Berglund, tabell 1 s. 9
Ut fra tallene over, kan man også lese at fast ansatte hadde noe større risiko for arbeidsledighet i Sverige. I tillegg forble en markant større andel av arbeidsledige dette også etter fem år.
I Norge var man altså både sikrere i en fast jobb og kom seg lettere ut av arbeidsledighet enn arbeidstakere i nabolandet.
Kjønnsforskjellene var for øvrig snudd på hodet mellom landene. I Norge var det i noe større grad menn som var mest utsatt for å bli eller forbli arbeidsledige etter 5 år, uansett om de var fast, midlertidig ansatt eller arbeidsledige ved år 0. I Sverige var kvinnene marginalt mer utsatt i de fleste kategoriene.
Et typisk eksempel
Noe av forskjellene vist over kan skyldes faktorer som ikke har med lovverket å gjøre. Forskerne har derfor finmalt disse tallene, slik at forhold som har med kjønn, alder, næringsstruktur, ledighetsnivå og lignende ikke vil spille inn.
Som utgangspunkt bruker de da en «typisk» arbeidstaker født i landet, alder 35–39 år, med videregående skole og uten arbeidsledighet de siste to årene forut for femårsperioden.
Fremdeles er forskjellene mellom landene omtrent den samme, selv om ulike former for risiko er lavere enn for hele gruppen fra figur 1.
Disse tallene er riktignok fordelt på kjønn:
2. Beregnet sannsynlighet (prosent):
Arbeidsmarkedssituasjon etter fem år
| Arbeidsledighet | Lav inntekt | Sosialhjelp | ||||
| Menn | Kvinner | Menn | Kvinner | Menn | Kvinner | |
| Fast ansatte | ||||||
| Norge | 4,6 % | 3,9 % | 5,3 % | 9,9 % | 0,4 % | 0,3 % |
| Sverige | 5,6 % | 5,7 % | 4,9 % | 10,8 % | 0,8 % | 0,8 % |
| Midlertidig ansatte | ||||||
| Norge | 7,9 | 6,8 | 6,5 | 12,0 | 0,9 | 0,7 |
| Sverige | 14,5 | 14,9 | 7,2 | 15,4 | 1,3 | 1,4 |
| Arbeidsledige | ||||||
| Norge | 10,1 | 8,7 | 9,8 | 17,5 | 1,7 | 1,3 |
| Sverige | 16,3 | 16,7 | 12,6 | 25,3 | 2,9 | 3,0 |
Svalund & Berglund, tabell 3 s. 13 (utdrag)
Ulikheten i risikoen for å bli arbeidsledig om man var henholdsvis fast eller midlertidig ansatt var altså langt fra så stor i Norge som i Sverige.
Større svenske farer
Som vist i tabell 2, har forskerne også sett på risikoen for lav inntekt og behov for sosialhjelp. Generelt sett er ikke forskjellene mellom Sverige og Norge her så store, selv om det for den «typiske» gruppen er noe større sprik.
Om man er av den mening at midlertidig ansettelser kan være et gode for utsatte grupper som unge og innvandrere, gir imidlertid funnene lite støtte. Begge disse gruppene hadde nemlig en betydelig større risiko for arbeidsledighet fem år etter i Sverige enn i Norge.
Ikke-vestlige innvandrere sliter mer enn unge, men unge synes å bli mer rammet av et liberalt lovverk for midlertidig ansettelse, siden forskjellene her er større mellom de to landene.
– Kort sagt finner vi at lav terskel for midlertidige ansettelser ikke hjelper på sysselsettingsraten for svake grupper, oppsummerer Svalund.
3. Beregnet sannsynlighet: Arbeidsmarkedssituasjon etter fem år, to utsatte grupper
| Arbeidsledighet | Lav inntekt | Sosialhjelp | ||||
| Menn | Kvinner | Menn | Kvinner | Menn | Kvinner | |
| Midlertidig ansatte ikke-vestlige innvandrere med kun grunnskole, 35–39 år | ||||||
| Norge | 17,0 % | 14,8 % | 12,3 % | 21,6 % | 3,5 % | 2,7 % |
| Sverige | 19,4 % | 19,8 % | 13,4 % | 26,6 % | 3,0 % | 3,2 % |
| Midlertidig ansatte, 25–29 år, kun grunnutdanning | ||||||
| Norge | 12,0 | 10,4 | 10,3 | 18,2 | 1,8 | 1,4 |
| Sverige | 15,9 | 16,3 | 18,2 | 34,4 | 1,1 | 1,2 |
Svalund & Berglund, tabell 3 s. 13 (utdrag)
Tallene viser altså blant annet at 1 av 3 unge svenske kvinner mellom 25 og 29 år ville ha lav inntekt etter 5 år, mot under hver femte norske unge kvinne. Menn gjorde det bedre, men fremdeles er forskjellen mellom landene stor (18 vs. 10 prosent).
Norske unge, særlig menn, var imidlertid mer utsatt for å motta sosialhjelp.
Bakgrunn: Bru eller felle?
Ifølge forskningen, kan midlertidige ansettelser fungere både som en overgang – eller bro – til fast arbeid, og en «felle» der man blir sittende fast i usikre jobber, med de sosiale og økonomiske konsekvensene dette kan medføre:
- «Bru»: midlertidig ansettelse senker terskelen for å hyre inn nye personer, særlig grupper arbeidsgiveren anser for å innebære risiko (personer med få papirer, langtidsledige, funksjonsnedsatte, innvandrere og lignende). Disse får arbeidstrening og får vist seg fram, og vil da enklere kunne få seg fast jobb.
- «Felle»: arbeidsgiveren slipper å forplikte seg like mye til nyansatte og kan dermed i større grad «bruke og kaste» arbeidskraft fortløpende. Midlertidige stillinger mister dermed evnen til å fungere inkluderende og mange arbeidstakere vil gå fra en midlertidig jobb til en annen.
Hvilket alternativ som vil gjelde er likevel ikke en egenskap ved de midlertidige jobbene i seg selv, understreker Svalund og Berglund i artikkelen.
Det kommer nemlig helt an på. Og da særlig ut fra to forhold:
- Strategien og ønskene til hver enkelt arbeidstaker og arbeidsgiver.
- Hvordan institusjoner påvirker valgmulighetene – da gjerne i form av lover og regler.
Sistnevnte punkt handler om stillingsvern – hvor enkelt eller vanskelig det er å sparke arbeidstakere.
Dersom vernet av fast ansatte er sterkt, vil kostnadene til å avskjedige noen være store for arbeidsgiveren. Dette svekker dermed også insentivene til å ansette noen på faste kontrakter. Mange vil derfor heller søke å ha flest mulig ansatte på midlertidige kontrakter – om de får lov.
Følgelig, dersom lovverket er liberalt på dette området, vil andelen midlertidig ansatte med stor sannsynlighet være høy. Dette vil gjerne øke forskjellene mellom ulike arbeidstakere, både i hver virksomhet og i arbeidsmarkedet som helhet.
Dersom det er strengt, vil andelen være liten og forskjellene mellom dem som er «innenfor og utenfor» lettere kunne utligne seg.
Strenge regelverk vil dessuten føre til at midlertidig ansettelse først og fremst brukes for å kunne møte svingninger i behovet for arbeidskraft. Dette virker beskyttende også på fast ansatte.
I Norge har vi tradisjonelt hatt en streng lov på dette området. Vi fikk imidlertid en politisk kontroversiell liberalisering av regelverket i 2015. Likevel er det fremdeles klare begrensninger på når man kan ansette midlertidig, slik at lovverket fremdeles er strengt etter internasjonal målestokk.
Video: Seminar 11. april 2018:
|
