En ny undersøkelse fra Fafo bekrefter det man lenge har visst; det er et stort underskudd på tillitsvalgte med innvandrerbakgrunn.
I 2007 var det ca. 415 000 innvandrere i Norge. I 2015 har antallet økt til ca. 800 000. I 2007 var det én person med ikke-europeisk bakgrunn blant de 288 medlemmene i forbundsstyrene i LO-forbundene.
- Dagbladet laget denne gjennomgangen i 2007: Bare hvitt på LO-toppen
Åtte år seinere har Fafo gjort en tilsvarende opptelling i LO-forbundenes øverste organer. Og det har ikke skjedd noen ting. Det er fortsatt én person med ikke-europeisk bakgrunn blant disse. I tillegg finner vi to europeiske innvandrere.
Og – som i 2007 – er det fortsatt ingen med utenlandsk bakgrunn i LOs ledelse.
- Les mer og se videointervju med forskningsleder Jon Rogstad: Fagbevegelsen bør kjenne sin besøkelsestid (arbeidslivet.no).
Organiserer seg like mye som andre
Første trinn på veien til tillitsverv er selvsagt medlemskap. Organisasjonsprosenten er lavere blant innvandrere.
Men dette skyldes i stor grad at innvandrere jobber i bransjer med lav organisasjonsgrad. Dersom vi tar hensyn til bransje og botid forsvinner så å si hele forskjellen. Blant innvandrere med mer enn 10 års botid er forskjellen mellom de med innvandrerbakgrunn og etnisk norske nesten helt borte.
Tillitsvalgte som ble intervjuet i forbindelse med dette prosjektet la også sterk vekt på at det ikke er vanskeligere å rekruttere innvandrere enn nordmenn. På arbeidsplasser der det er vanlig å være organisert er også innvandrerne organisert.
«De er ikke interessert….»
Det er mange forestillinger om hvorfor innvandrere ikke blir tillitsvalgte. Men vi har funnet lite belegg for de fleste av disse.
Det er ikke slik at arbeidsinnvandrere fra Øst-Europa er skeptiske til fagforeninger, at innvandrerne holder seg for seg selv eller at de bare vil jobbe mye og ikke vil la seg begrense av tillitsvalgte med arbeidsmiljøloven i baklomma.
De tillitsvalgte som vi intervjuet la vekt på barrierer som språk og mangel på kunnskap om den norske arbeidslivsmodellen. Det dreier seg både kunnskap om forhandlingssystemet og kjennskap til hvordan det fungerer på arbeidsplassene. For eksempel: hvordan er man medspiller og motspiller på en gang?
Og de blir kanskje ikke spurt?
Tidligere studier har vist at folk blir tillitsvalgte fordi de ønsker å gjøre en innsats for å sikre og forbedre lønns- og arbeidsforhold. Men, det er også et annet fellestrekk som går igjen; folk blir tillitsvalgte fordi de blir spurt.
Hva er det da som skal til for å stille til valg? Hvilke forestillinger har vi om hvem som kan representere oss på en god måte? Er det slik at bare innvandrere kan representere innvandrerinteresser, slik man tradisjonelt har tenkt om kvinner i fagbevegelsen?
På arbeidsplasser der majoriteten av arbeidstakerne har innvandringsbakgrunn finner vi flere tillitsvalgte som er innvandrere. Likevel er det altså få som gjør karriere oppover i systemet. Det betyr kanskje at det er ett eller annet glasstak som hindrer denne klatringen?
Hvis ikke nå, når da?
For ti år siden gjennomførte Fafo flere prosjekter om integrering av innvandrere i fagbevegelsen. Siden ble det stille – både på forskningsfronten og i debatten i fagbevegelsen. De siste ti årene har arbeidsinnvandringen økt kraftig og kampen mot sosial dumping og for anstendige arbeidsforhold er blitt en av de aller viktigste arbeidsområdene til fagbevegelsen.
I all hovedsak fant Fafo -studiene for ti år siden de samme resultatene som vi finner i dag. Det er altså grunn til å etterlyse et sterkere engasjement for å rekruttere den norske modellens fotsoldater, nemlig de tillitsvalgte.
Prosjektet er basert på registerdata fra Statistisk sentralbyrå samt intervjuer i seks forbund og åtte virksomheter. I virksomhetene intervjuet vi ledere og tillitsvalgte. Dette er i hovedsak virksomheter i Spekter-området, som er kjennetegnet av høy organisasjonsgrad og etablerte samarbeidsformer.
Spørsmålet som må stilles er: hvis ikke fagbevegelsen klarere å inkludere og integrere innvandrere i de delene av arbeidslivet som har en sterk fagbevegelse, hvordan skal det da gå på steder med lav organisasjonsgrad og dårlige partsforhold?
Hva kan gjøres?
Opplæring er en sentral forutsetning for at innvandrere blir valgt. Det er derfor viktig at også arbeidsgiverne gir rom for at forbundene lokalt og sentralt kan invitere medlemmene sine til ulike aktiviteter. Det trengs mer kunnskap om den norske modellen – også i skoleverket.
I tillegg er det rom for å produsere både vervemateriell og litt grundigere informasjonsmateriell på flere språk.
Oppfordring og mas. De færreste blir tillitsvalgte uten å bli spurt. Dette gjelder både innvandrere og ikke-innvandrere. Hver og en av oss bør kanskje tenke gjennom om vi svikter her. Er det kanskje slik at majoritetsbefolkningen glemmer å inkludere/ å se på kolleger med innvandrerbakgrunn når vi tenker gjennom hvem på jobben som står for tur til å gjøre en innsats for foreninga?
